To sider

naturen

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Sånn er det ofte når ting er vanskelige å prate om, og man ikke helt vet hvor mye man faktisk har lyst til å dele, og hva man vil holde tilbake. Jeg har skrevet 26 sider i et Word-dokument, og på en måte har jeg egentlig lyst til å dele alt det som står der. Men på den annen side – jeg vet ikke om jeg er klar for det. Og om man ikke vet, så vet man vel allikevel, sant? Så derfor blir det ingen 26-siders roman fra meg helt med det første. Men, jeg føler allikevel for å si noe. Jeg har jo tidligere fortalt om depresjon. There´s more to the story. For ikke så altfor lenge siden ble jeg diagnosert med bipolar lidelse, noe som betyr at livet mitt har gått både veldig opp og ned de siste årene. Jeg tenkte faktisk tanken på at jeg kanskje kunne være bipolar allerede for tre år siden, men jeg lot den tanken ligge. Nedturene endte jo alltid før det rakk å bli så ille at jeg følte jeg trengte hjelp. Og oppturene? Vel, de har jeg aldri sett på som negative selv, mens de har pågått. De har ikke gitt meg noen grunn til å ville ha hjelp. Hva er vel galt med å sove 1-3 timer per natt i uker i strekk, og allikevel ha energi nok til masse jobb, trening og sosiale happenings? Hva er vel galt med å elske livet og føle konstant eufori, til og med av de små tingene?

Men. Det er jo alltid et «men». Etterhvert med tiden har periodene blitt verre. Depresjonene har gått fra å være perioder hvor jeg bare har gått i hi, til å bli uutholdelige uker med både fysisk og psykisk vondt. Ting har utviklet seg, og rett og slett blitt verre og verre. Så nå er jeg jo midt i en prossess med oppgjør om det meste. Hodet er konstant fylt av tanker om meg selv, livet, fremtid, døden, mening og… Ja. Egentlig alt mulig. Ting er vanskelige og jeg er mye redd. Redd for hvordan livet mitt skal være med bipolar lidelse. Jeg er fullt klar over at mange lever fine, normale, gode og glade liv med bipolar lidelse, men… Hvordan blir mitt liv? Hvordan skal jeg klare å unngå store depresjoner i fremtiden?

Jaja. Det var i alle fall en liten oppdatering, som også forklarer hvorfor det er så dårlig med innlegg fra meg for tiden. Hodet er fullt, og jeg er ikke klar for å dele så mye mer av det enda. Så hvorfor fortelle dette nå? Fordi det ikke endrer hvem eller hvordan jeg er. Selv om diagnosen er ny, er ikke jeg det. Jeg er som før – på godt og vondt. Og jeg ser ingen grunn til å ikke fortelle det. Sånn er det, sånn er jeg, det er livet og hei, jeg er ikke den eneste. Jeg er faktisk i godt selskap med blant annet Robbie Williams, Catherin Zeta-Jones, Kurt Cobain, Britney Spears, Vincent van Gogh, Marilyn Monroe og Stephen Fry. Og en hel haug andre, selvfølgelig.

Kanskje deler jeg mer med tiden, og kanskje ikke. Den som lever får sjå, som Kaizers Orchestra synger.

Del

10 Kommentarer

  1. august 16, 2013 / 20:31

    Jeg fikk gåsehud når jeg leste at du er bipolar. Stakkars deg! Rett og slett, men som du sier: om jeg skulle velge mellom å være bare depressiv eller å være både depressiv og manisk, hadde jeg nok valgt det siste. Selv om begge deler selvfølgelig er ille på hver sin måte.

    Jeg tror livet ditt kommer til å bli helt fint, sånn etterhvert. Medisiner hjelper jo mye, og når du etterhvert kjenner deg selv så godt at du vet hva som er i ferd med å komme, blir ting så mye lettere. Mamma har ei kusine som er bipolar, og det har hun vært siden hun var 18. Hun lider også av schizofreni… Altså, jeg tror dette her kommer til å gå bra jeg!

    <3

    • Drea
      august 16, 2013 / 20:45

      Takk, fine du!

  2. Ali
    august 16, 2013 / 21:24

    Jeg har levd hitil 46 år med ulike diagnoser blant annet manisk depresiv, schizofreni, personlighet forstyrelse, sykotisk lidelse,… gud vet bare hva mere den unge medisin kunnskapet(vestlig medisin) hadde i tankene å komme med men jeg ble lei og snudde meg mot mere ERFARENE behandelings metoder som kinosologi, sufisme livstill…, ting skjedde ikke over natta, DU må lære metoder der du er eneste som hjelper genererer balanserer dine energi og tanker.., Men den er effektiv og dommer ingen og ingen er syk nok for å være unnskyldt selvhjelp timene..,

    ønsker deg god bedring!!

    • Drea
      august 16, 2013 / 21:45

      Helt enig i at det ligger mye arbeid i å bli frisk, og ikke bare medisiner. :) Man må jobbe med seg selv og. Og det lover jeg deg at jeg gjør – i massevis. Jeg er ikke i mål enda, men jeg har kommet langt på vei! :)

  3. Rita Hovde
    august 16, 2013 / 22:58

    Tenker at det også må være noe bra i å få en forklaring på hvorfor du har slitt. Når du får balansert medisiner og dosering, kan du helt sikkert få et godt liv, Drea. Jeg oppfatter at du er ei veldig ressurssterk jente. Jeg mener ikke å bagatellisere lidelsen din, selvfølgelig ikke, men nå vet du ihvertfall hvorfor du har streva så fælt. Kjenner folk med bipolar lidelse som fungerer helt fint, – etter diagnostiseringa og riktig hjelp og medisinering. Ønsker deg så inderlig lykke til!
    Og jeg syns det er utrolig flott og viktig at du kommer ut av det «skapet». Alle som gjør det, bidrar til at slike lidelser alminneliggjøres og at de blir lettere å være åpne om. Thumbs up for deg!!
    Rita

    • Drea
      august 16, 2013 / 23:12

      Ja, etterhvert som jeg lærte mer og mer om bipolar lidelse, så var det mer og mer som falt på plass i meg og. Ting hang sammen. På en måte ga det veldig håp om at det er gode muligheter for å bli friskere. :)

  4. august 28, 2013 / 22:00

    Så bra at du er åpen om det, som du sier, hvorfor skulle du ikke kunne være det. Du er deg. Diagnoser er nyttige og viktige for å kunne få riktig hjelp, og i hvert fall for meg, da jeg ble utredet, var det fint å få en slags «forklaring» på hvorfor ting er som de er, og i det hele tatt _hva_ det var.

Legg igjen en kommentar til Drea Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.