DK
Psykisk helse

Gravid og bipolar

Jeg sover så dårlig for tiden! Da jeg ble gravid, slutta jeg jo på mine kjære piller som har hjulpet meg til å sove i ganske så mange år nå, og det er jo klart det er en overgang for kroppen. Kroppen er ikke vant til å sovne for egen maskin lenger, og det tar tid å «lære» det på nytt. Så er det jo også sånn at å være gravid kan gi dårligere søvn i seg selv og. Hormoner and all that shit, vet dere. Det er ingen hemmelighet at lite (og dårlig søvn) over tid kan være utløsende for bipolare episoder, og det fikk jeg kjenne litt på kroppen her nå nylig. Etter lite søvn over tid, økte energinivået mitt betydelig. Jeg kjente den der uroen i kroppen, jeg snakket raskere og høyere, jeg følte meg fantastisk og tankesettet ble med ett veldig mye mer ambisiøst enn tidligere. Jeg merka det veldig godt selv, og selv om det føltes helt fantastisk med mer energi og ny selvtillit, vet jeg jo av erfaring at det er lurt å bremse den der utviklinga litt – så det ikke går over stokk og stein og tar overhånd. Da er vi liksom i gang igjen da, med den derre berg-og-dalbanen som jeg i så mange år har slitt med å skjønne meg på.

Jeg valgte å ta piller for å få sove to kvelder på rad. Bare for å få litt bedre søvn, for å tvinge meg selv til å ikke fly videre avgårde med den nye energien og selvtilliten. Partypooper, much? Totally. Men, antagelig ganske fornuftig. Det funka i alle fall, jeg landa raskt igjen, og det ble aldri noe problem ut av det. Ingen opptur, og ingen påfølgende nedtur. Jeg tror det er viktig å lytte til kroppen, og ta hensyn – selv om det kanskje føles litt kjedelig. Selv om det var godt å kjenne på den der «rusen» så vidt igjen. Det er lenge siden sist, og jeg skal ikke nekte for at en opptur kan virkelig føles helt fantastisk til tider. Men jeg vet jo nå. Jeg vet at det skader mer enn det gir. jeg vet at stabil og «kjedelig» er veien å gå i lengden, for å ha det best mulig over tid. Både for meg og alle rundt.

Jeg er spent på hvordan resten av svangerskapet og tiden etter fødsel påvirker psyken min. Det er jo en risikosituasjon sånn sett, for bipolare. Det kan være triggende. Både for opp-og nedtur. Etter jeg fødte Vilja, fikk jeg en opptur, og sykdommen min utviklet seg jo i årene etter det. Nå er jeg jo i en helt annen situasjon enn da. Nå er jeg bevisst, jeg har masse erfaring med sykdommen, og jeg har gode løsninger for eventuelle problemer som kan oppstå. Jeg er ganske mye mer forberedt. Men klart, jeg er jo litt nervøs allikevel. Litt småstressa. Og enn om jeg ikke elsker å være småbarnsmamma nå, som jeg gjorde sist? Kanskje var det oppturen som gjorde at jeg elska alt med det? Kanskje blir det mer slitsomt denne gangen? Enn om jeg blir deprimert? Æh, det er mye å tenke på. Men alt i alt, så føler jeg jo at jeg har kontroll nå, og at jeg skal klare dette – uansett hva som dukker opp. Eller, vi skal klare dette. Jeg er jo tross alt ikke alene om det. Heldigvis! ♥

Psykisk helse

Foredragsholder


Hei, alle! Jeg har egentlig bare lyst til å prate litt om boka mi, jeg. Og foredrag! Og debatter og alt annet som har med psykisk helse å gjøre, som jeg så veldig gjerne vil bidra med. Mental helse er så viktig, og etter alle disse årene som pasient, så er det selvfølgelig et tema jeg både kjenner godt til og mener mye om. Jeg har erfaringer, både på godt og vondt, som kanskje er verdt å dele. Jeg har hatt et par foredrag etter at boken min kom ut, og nå nylig ble jeg booket til enda et! Jeg skal holde foredrag på årsmøtet til Mental Helse på Levanger, og det gleder jeg meg utrolig til. Det føles godt å bidra med noe, gjøre noe. Si noe. Dele noe. I en ellers så ganske kjedelig og rolig hverdag uten jobb eller sosiale greier, er det godt å kunne føle seg litt … nyttig. Så, det jeg ville si var egentlig at om du eller noen du kjenner trenger foredragsholdere om mental helse/psykisk sykdom etc., så er jeg veldig åpen for en prat om akkurat det! Det er absolutt noe jeg vil gjøre mer av i tiden som kommer.

Jeg hadde jo et slags «foredrag» sammen med en av mine gamle behandlere. Han som er nevnt i boken, han som virkelig var med på å hjelpe meg. Sammen hadde vi en samtale foran 50-60 psykologistudenter. Temaet var suicidrisiko, og det virka som om studentene likte opplegget! Man merker raskt om noen følger med eller ikke. Man merker fort om interessen dabber av, eller om noen mener det er totalt uinteressant. Sånn var det ikke. Jeg fikk inntrykk av at pasientene … ehe, jeg mener STUDENTENE (haha, woops) syntes det var veldig interessant, og jeg fikk også inntrykk av at de satte pris på å få høre om reelle erfaringer – og ikke bare «vanlig» teori. En pasients erfaringer er verdt mye. Dessuten var det veldig godt å få tilliten fra behandleren min! Han har ikke sett meg annet enn deprimert og innlagt. Allikevel nølte han ikke med å invitere meg med på en samtale foran så mange mennesker. Det sier jo litt om han og! Om hvordan han ser menneskene bak pasientene – selv om de er syke der og da. Og det er verdt så mye! (Det prata vi jo ganske mye om i den samtalen og, forøvrig.) 

Vel, det var det jeg ville si i dag. Jeg gleder meg til neste foredrag, og håper så inderlig det ikke blir mitt siste! 

Psykisk helse

Frykt og bekymringer

Det er merkelig. Jeg går rundt og føler meg redd, selv om jeg egentlig vet at følelsene er irrasjonelle. Redd for alt mulig rart jeg egentlig ikke bør ofre en eneste tanke eller følelse. Allikevel er det der, like virkelig som alt annet. Følelsene er stikk i strid med tankene mine. Rasjonaliteten har jeg heldigvis fremdeles intakt. Bekymringene mine er dog rasjonelle. Etter at jeg avslutta skoleløpet, har økonomien min endret seg veldig. Det fører til et nytt stress, og det dreper det sosiale livet mitt. Det er ikke lenger bare å stikke ut på byen og ta et par øl med noen venner. Det er ikke lenger bare å spille poker flere ganger i uken. Jeg bekymrer meg for 2017. Hva skal jeg bruke tiden min på? Hvordan skal hverdagen bli? Hva skal jeg gjøre når jeg på grunn av dårlig økonomi ikke lenger har mulighet til å gjøre de tingene som gir meg glede og litt fri fra alt annet? Jeg trenger noe lystbetont. Noe å drive med. Og det er nødt til å være gratis.

Soundtrack: Highasakite – God don’t leave me

Det er ikke det at jeg ikke vil jobbe eller studere. Det er ikke det at jeg ser på arbeidsavklaringspenger fra NAV som noe enkelt og greit. Det er ikke det at jeg er lat og helst vil sove vekk dagene. Jeg trenger noe å drive med, men jeg aner ikke hva jeg er i stand til å klare, og jeg aner ikke hva jeg kan prøve meg på. Jeg aner ikke hvordan morgendagen blir – hvordan skal jeg da klare å planlegge frem i tid? Jeg har prøvd å være i fast jobb. Jeg feilet. Jeg har prøvd å studere. Jeg har feilet. Hva skal jeg gjøre nå, når jeg ikke lenger har noen av delene, og derfor heller ikke har økonomi til å gjøre så veldig mye annet?

Jeg aner ikke lenger hva jeg vil med livet. Jeg har ikke lenger en drøm eller et mål. Jeg ser ikke lenger noe jeg kan bidra med. Jeg føler meg litt overflødig her i verden, nesten. Tidligere har jeg alltid klart å finne tilbake til de store drømmene mine. Finne tilbake til planer for livet. Til tanker om hvordan jeg ønsker at det skal være. Alle disse tingene som skaper følelsene av jeg-et i oss mennesker. Nå føles det bare tomt. Jeg bruker altfor mye tid på å tenke på hvor håpløst jeg syns det virker. Jeg tenker mye «jeg vet ikke» – selv om den rasjonelle delen av meg prøver å holde fast på at drømmer og håp vil komme tilbake igjen. Kanskje trenger det bare enda litt mer tid.

Bildegalleri

Omvendtland

Søndagene når Vilja har dratt hjem til pappaen sin igjen er de verste. Det blir så tomt. Jeg slår på høy musikk. Legger meg på rygg på gulvet; Bare da kan musikken virkelig fylle meg. Men det forblir like tomt. Jeg forblir like tom. Tristheten blir ikke mindre av vakker musikk.

liggerhersitat liggerher2

Jeg savner denne kosete pelsballen veldig i blant.

Tristhet har en tendens til å virkelig fylle meg når den først kommer. Jeg blir ikke bare litt trist. Jeg blir uendelig trist. Heldigvis vet jeg den ikke er kommet for å bli denne gangen. Ikke for å fylle meg så veldig lenge. Kanskje er den borte allerede i morgen. Kanskje må jeg bare lære meg å akseptere å bli uendelig trist i blant, som i dag, uten å legge så veldig mye mer i det. Kanskje må jeg bare lære å leve litt i omvendtland. Tenke det motsatte av det jeg egentlig tenker. Dette er ikke verdens undergang. Dette er ikke depresjon. Alt var ikke bedre før. Livet er mitt er ikke håpløst. Jeg er ikke håpløs. Jeg skal få til noe. Jeg skal bli noen. Forresten; Jeg er noen. Sånn. Omvendtland.

Psykisk helse

Bruk av tvang i psykiatrien

VG publiserte nylig en omfattende artikkel om ulovlig bruk av tvang i psykiatrien, og det har satt i gang en diskusjon om tvangsbruk på norske psykiatriske sykehus.

Jeg skal ikke snakke generelt, for jeg har liten innsikt i bruken av tvang på norske sykehus, men jeg kan snakke høyt om mine egne erfaringer. For pasienters erfaringer er jo en ganske så viktig side i en sånn diskusjon. Det er jo tross alt pasientenes ve og vel som er poenget med å i det hele tatt ta opp temaet. Derfor er det viktig for meg å prate høyt om det, og ikke minst for å ufarliggjøre det. Tvang er et negativt ladet ord, men sammenhengen trenger ikke nødvendigvis å være negativ av den grunn. I en sånn diskusjon er det viktig å skille mellom betydningen av ordene tvang og overgrep. Tvang trenger ikke å være et overgrep. Noen ganger er det nødvendig. Noen ganger må det til for å beskytte både pasienten og de ansatte. Noen ganger kan det til og med være beroligende for pasienten å bli tvangsinnlagt eller lagt i reimer, fordi alternativene er så mye verre.

Selv om tvang aldri er noe gøy, blir det ikke et overgrep før de ansatte som utøver tvangen tror at tvang kun brukes i tilfeller hvor pasienten ikke er i stand til å få med seg det som skjer rundt seg.

Når det er tilfellet – at de ansatte prater over hodet på pasienten som om han/hun ikke eksisterer, og glemmer å henvende seg til pasienten – er når tvang ikke lenger bare er et nødvendig redskap, men et overgrep. Når de ansatte kommer med spydige kommentarer, gjør antagelser (om dop, om at pasienten er en dårlig forelder, om at oppførselen er et skrik etter oppmerksomhet etc.), snakker om personlige ting  (og tilsynelatende glemmer at de er på jobb) eller ikke avslutter tvangsbruken når pasienten har roet seg, er det blitt et problem. Et stort problem. Det forverrer situasjonen. Det skaper ingen trygghet. Det trigger mer enn det hjelper, og det skaper angst, uro og traumer i ettertid.

seng

Personlig har jeg både positive og negative erfaringer med tvang innen psykiatrien. De positive er heldigvis i flertall for min del. Jeg har som regel følt at jeg har blitt sett, selv om jeg ikke har vært i stand til å kommunisere. De fleste har vært flinke til å fortelle meg hva de gjør og hvorfor de gjør det, slik at jeg hele tiden er med på prosessen – og ikke bare er en håpløs pasient som må legges i bakken med makt og lagt i reimer i belteseng. Arnhild Lauveng skrev noe veldig vesentlig i boken sin «I morgen var jeg alltid en løve.» Der snakket hun om forventninger. Forventninger til hvordan en pasient kommer til å reagere i ulike situasjoner, og hvordan forventningene i stor grad også styrer resultatet. Det er ikke bare pasienten som «styrer» hvor ille en situasjon blir. Eller motsatt – hvor god den blir. De rundt – og deres forventninger – spiller også en svært viktig rolle. Holdninger skinner gjennom, og kan virkelig både skade og såre.

Min mening når det kommer til tvangsbruk i psykiatrien er ikke at målet skal være å fjerne det totalt, men jeg kan være enig i at bruken kanskje kan reduseres, og i alle fall fall forbedres, og jeg tror dette med både forventninger og holdninger er hva det må fokuseres på. En pasient skal for eksempel ikke måtte trenge å høre noen si «det er helt sikkert noe amfetaminbruk inne i bildet her, jeg kjenner igjen lukta» bli sagt over hodet på en mens man ligger bundet så hardt fast til sengen at man ikke klarer å røre på seg overhodet, når sannheten er at man så absolutt ikke har tatt noe som helst narkotisk stoff. Som om man ikke eksisterer. Som om man ikke er der. Som om man ikke er verdt en dritt. I stedet burde man si «vi har ikke lyst til å bruke reimene på deg, men akkurat nå føler vi det er nødvendig. Men vi skal løsne opp så raskt vi føler det er trygt. Dette skal gå bra. Du er trygg her.» Og det burde man si uansett hvor utagerende pasienten er. Uansett hvor ufyselig og vanskelig å ha med å gjøre pasienten er. Uansett hvor sint og redd pasienten er. Det hjelper. Det bedrer situasjonen, og jeg tror det kan minske bruken av tvang. Jeg har nevnt det mange ganger før, men jeg sier det igjen; Det er utrolig hvor mye det hjelper å bli behandlet som et medmenneske – og ikke kun en «gæren» pasient.

#syktvelkommen

Psykisk helse

Unge, dumme jenter som får som fortjent

Jeg blir kvalm og sint og sur og trist og lei og jævlig forbanna. Sophie Elise Isaksen ble i forrige uke skrevet om i en sak hos Dagbladet om en ubehagelig hendelse ved bassengkanten i syden. I kommentarfeltene under Dagbladets facebooksider, ble reaksjonene store. «Agurknytt….! Utrolig respekt til denne damen.. som klarer å få nyheter av dette», «Null verdighet, null selvrespekt», «Tok bare a på låret og beit a i puppen og så feis a avgårde hu snasne oppblåsbara Barbara». Dette er bare et raskt, lite utdrag av hva jeg kunne finne av kommentarer. Vi har altså – tross mer fokus og åpenhet om både voldtekt og psykisk helse de siste årene – en lang vei å gå når det kommer til å skulle legge til rette for åpenhet.

«Vet du hva, jeg tror deg ikke.»

For jeg har tenkt på en ting. Eller, mange ting. Jeg valgte i fjor å skrive et blogginnlegg om en gang jeg ble voldtatt, og fikk enorm respons. Jeg fikk utrolig mye støtte og mange oppløftende, fine ord, men jeg fikk også kjenne litt på hvilke holdninger vi nordmenn har ovenfor unge jenter og overgrep. «Hun er ikke tøff for å skrive dette, nei, idet den påståtte voldtekten mest sannsynlig bare er noe hun innbiller seg» og «Du har ikke anmeldt fyren? Og likevel skriver du nasjonalitet? Er du klar over at du stigmatiserer norske gutter som gruppe? Vet du hva, jeg tror deg ikke. Du er bare ute etter å spre hat mot norske gutter, og
beskytte de verste svina som går i gjeng og brutalt overfaller og voldtar norske jenter.»

mej3

Selv om det finnes en hel masse fantastiske mennesker som gir støtte, som både tror deg og som skjønner at dette er et stort samfunnsproblem, har en stor andel av den norske befolkningen et alvorlig holdningsproblem. Om jeg for eksempel hadde sagt at jeg har blitt (forsøkt) voldtatt på fest enda en gang, også denne gangen hjemme hos en «kompis» på et nachspiel, så hadde min troverdighet fått seg en alvorlig knekk. Sannheten er jo at det faktisk er sånn. Jeg lånte ei seng, jeg var full, han var full, jeg våkna av at han prøvde sitt aller beste (som ikke var så mye å skryte av) på å få til et samleie, men som på grunn av en tampong og en jentekropp som absolutt ikke verken hadde lyst eller var klar, ikke ble så lett å gjennomføre. Et overgrep var det allikevel – for det trenger faktisk ikke være et fullført samleie før man tar skade av det.

«Vi forbinder voldtekt med grusomme forbrytere, og ikke fulle gutter, menn, kompiser, naboer eller autoritetspersoner med et jævla stort holdningsproblem i bunn.»

Troverdighet. At noe skal skje en gang kan jo liksom hende. At noe lignende skal skje på nytt, det er tydeligvis veldig lite sannsynlig, på tross av at en undersøkelse gjort av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress i 2014 røpte at 1 av 10 kvinner har blitt voldtatt minst én gang i løpet av livet. (Link til sekundærkilde, siden lenken til rapporten ikke lenger fungerer). Halvparten før de fylte 18 år. Men hei. Jeg er nok bare PR-kåt og oppmerksomhetssyk, og finner opp begge hendelsene bare for å få en kronikk publisert hos VG eller et intervju hos TV2.

Eventuelt kan vel mange tenke «om du har blitt voldtatt to ganger på fest hjemme hos kompiser – til og med i løpet av samme år (!) -, så henger du med feil folk. Du burde visst bedre. Du burde ha lært.» Det er jo ganske naturlig å tenke. Men det er ikke sånn. Vi forbinder voldtekt med grusomme forbrytere, og ikke fulle gutter, menn, kompiser, naboer eller autoritetspersoner med et jævla stort holdningsproblem i bunn, som drikker for mye, som blir for kåte, og som ser ut til å glemme at et samleie skal ha to deltagende parter – og ikke kun én. Ikke med menn vi ser på Bunnpris og smiler og sier hei til i det daglige. Ikke respekterte menn med gode og brede nettverk. Ikke menn som har ei vakker kone og flotte barn hjemme.  Og da er det mye lettere å skylde på at ei sytten år gammel jente var så dum at hun la seg i ei ledig seng for å sove på nachspiel i et miljø hun faktisk så på som trygt.

«Det er et tragisk paradoks at man som misbrukt kan komme til å misbruke seg selv.»
– Kristin Spitznogle

Vi snakker for lite om holdningene. Vi jobber for lite med å endre dem, og vi snakker for lite om hva de fører til. Hvilke skader dette synet på voldtekt, på overgrep, og på unge, dumme jenter som burde ha visst bedre, gir. Vi snakker for lite om hva som skjer etterpå. Om marerittene, søvnparalyse, seksuell dysfunksjon, problemer med seksuell identitet, angst, depresjon, psykiske lidelser, problemer med skole og jobb. Vi snakker for lite om hvor disse (minst) ti prosentene av den kvinnelige andelen av befolkningen ender opp. Hvor de havner. Og vi snakker for lite om at sex til slutt faktisk blir en form for selvskading. (Godt blogginnlegg av Kristin Spitznogle finner du av å trykke på linken. Det er fra 2012, men absolutt ikke irrelevant.) Kanskje er det ikke så usannsynlig at når man først har opplevd et overgrep, så skjer det igjen. Ikke for at man er dum eller naiv eller ønsker oppmerksomhet, men for at man allerede er skadet.

Selv skreiv jeg i blogginnlegget i fjor at jeg hadde bearbeidet alt av overgrep jeg har opplevd. Jeg trodde kanskje det, men det er nok ikke før nå nylig jeg har skjønt alle skadene det har gitt meg. Og tenk at kun en liten endring i folks holdning rundt dette temaet kan forhindre så mye vondt for så mange mennesker. Mange depresjoner, mange innleggelser, mange resepter på antidepressiva. Jeg tror det er her vi må begynne. Noen mirakelkur finnes nok ikke, men dette er noe jeg virkelig syns vi burde fokusere mer på. Forebygging over tid, og ikke bare at det har skjedd når det først har skjedd, men hva det fører til og hvordan man kan forhindre at så mange jenter ender opp i en evig ring av destruktiv og selvskadende selvbebreidelse og selvforakt.

mej2

Psykisk helse

Vi er ikke alle like

depressed

En jævla deppa Drea i 2013.

Nå kommer jeg helt sikkert til å høres ut som en utakknemlig drittunge, men det er absolutt ikke meningen. Jeg skal prøve å forklare det så godt jeg kan. Når man sliter med depresjoner, strømmer det til med mennesker som har egen erfaring med det, som så gjerne vil hjelpe med alle mulige råd. Drikk grønn te! Ikke tenk negativt! Bruk positiv tankekraft, tenk at dette klarer du! Tren! Vær sosial! Ikke vær redd for våren! Ikke stress! Ikke tenk at du blir deprimert igjen i år som tidligere år! Gjør ditt, gjør datt. Ikke gjør dét, og ikke gjør dét. Gjør sånn, for det fungerte for meg! Det er sånn man takler depresjoner. Jeg skjønner de sier det i beste mening, men det fungerer dessverre motsatt.

Når man har vært syk i mange år, så begynner man etterhvert å kjenne seg selv og sykdommen sin ganske så godt. Man har helt sikkert et stort støtteapparat rundt seg, og man har helt sikkert prøvd en hel drøss med greier for å ta knekken på depresjoner. Man har helt sikkert oversikt over hva som har fungert for andre. Man har helt sikkert ganske så god oversikt over det meste, for er det noe som interesserer oss, så er det vår egen helse og psyke. En bipolar depresjon kommer helt uten grunn. Man trenger ikke være trist i utgangspunktet. Det trenger ikke å ha hendt noe. Den bare kommer, just like that. Det er en kjemisk reaksjon i hjernen. Den er ikke utløst av hendelser som dødsfall, endring i samliv eller hverdagsliv. Det er derfor den er så vanskelig å gjøre noe med. Det er ikke bare å drikke litt te, trene regelmessig eller ikke frykte at dette skal være starten på en ny, tung depresjon som kan ende katastrofalt. Så enkelt er det bare ikke.

Du vil ikke tro hvor mange som kommer til meg med alle mulige tips, som om dette var det enkleste i verden. Som om å unngå en dyp depresjon er noe man burde lære seg etter så mange år – siden det fungerte utmerket for dem. Å bli friskere er ikke kun medisiner og terapi, sies det. Men for meg føles det sånn. Jeg jobber med meg selv og hvordan jeg skal takle ting hver eneste dag. Jeg prøver å gjøre gode valg. Jeg har prøvd trening som et forebyggende tiltak, uten hell. Jeg har lagt meg inn tidlig i en depressiv episode, også uten hell. Jeg drikker grønn te. Jeg snakker høyt om hva jeg føler og tenker og mener. Jeg prøver å unngå alkohol når jeg innerst inne vet at jeg ikke har godt av det. Jeg har mestringsplan i samarbeid med DPS. Jeg har fri tilgang til å bli innlagt når som helst. Når det passer meg. Jeg prøver hvert eneste år! Jeg trenger ikke tusenvis av råd jeg selvfølgelig allerede har prøvd. Jeg trenger ikke hjelp fra andre som – no offense – ikke aner hvordan jeg er. Hvordan min sykdom er. Som ikke kjenner meg. Som ikke kjenner til min sykehistorie.

Jeg syns det er supert at ting har fungert for deg, men psykisk sykdom er svært individuelt. Kom gjerne med tips og råd, men ikke snakk til meg som om det du sier er fasit. Ikke snakk til meg med lille venn-tonen. Ikke si til meg at jeg en dag kommer til å forstå. Ikke si til meg at jeg en dag kommer til å klare det du klarer. Ikke si at jeg en dag kommer til å sette pris på sykdommen – og ikke hate den. Jeg får hjelp. Både fra et profesjonelt behandlingsteam og meg selv. Jeg trenger virkelig ikke bedrevitende prekener daglig fra flere enkeltsåtende mennesker med egen erfaring, mennesker jeg ikke en gang kjenner.

Jeg sa jeg sikkert kommer til å høres ut som en utakknemlig drittunge. Det får så være. Det er tungt å hele tiden skulle få høre at det egentlig er min egen feil at jeg ikke unngår depresjoner hvert eneste år. At jeg ikke gjør de rette tingene. At jeg antagelig ikke vil eller prøver nok. At jeg ikke er åpen for å prøve ting som foreslås. At jeg ikke er åpen for endring. At jeg ikke har skjønt det enda. At jeg ikke har knekt koden som de har gjort. For all del, kom gjerne med tips og råd – men da må dere lytte først. Høre på hva jeg har å si, og ikke bare gå ut i fra at jeg er som alle andre. For det er jeg ikke. Det er ingen av oss. Vi har våre historier, og selv om man ofte finner mange likheter, så er vi ikke et fellesskap. Vi er ikke én. Vi kan aldri forstå hverandre fullt og helt, og ingen av oss er eller har mer rett enn den andre. Ikke vær nedlatende mot meg. Jeg er stolt av alt jeg gjør, selv om jeg – i motsetning til deg – enda ikke har funnet noen vidunderkur.

Psykisk helse

Psykiatriens Paradoks

Det er ikke rart det overdiagnoseres med psykiske lidelser og forstyrrelser i hytt og pine, når det faktisk er sånn at man trenger en diagnose for å bli tatt på alvor. For å ikke bli sett på som et patetisk menneske som bare «hermer» etter andre psyke, eller som bare syter og klager over å være sliten, trist eller urolig. Det burde ikke være nødvendig å ha en diagnose å slå i bordet med for å bli sett på som et menneske – som alle andre – som sliter med sitt, som har tunge tider, som har perioder med dårlig søvn eller som mener de faktisk forstår hva mennesker med diverse psykiske diagnoser går gjennom. Av og til er det verken samfunnet eller uvitende mennesker som er psykiatriens største fiender. Av og til er det faktisk psykiatrien og pasientene selv som fordømmer mest.

Jeg skulle så veldig gjerne kommet med kildehenvisninger eller linker til artikler som «beviser» mine påstander over, men det har jeg ikke. Og det kan egentlig være det samme. Dette er synsing fra min side, basert på egne feil, erfaringer og observasjoner. Min kritikk er todelt. Den ene delen går mot behandlere, miljøkontakter, leger, psykologer, ambulansepersonell eller hva det nå skulle være som er i kontakt med psykiatriske pasienter. Det finnes ingen tvil om at det jobber en hel del mennesker innenfor psykatrien som ikke behandler mennesker som folk. Som ikke tar folk på alvor. Som ikke ser situasjonen for hva den er. Den andre delen er mot pasientene selv.

Jeg syns man skal være forsiktig med å peke fingre på mennesker rundt seg, brøle høyt ut om alle sine egne diagnoser og fortelle vedkommende at de ikke har noe å klage over. At de ikke har en fjerneste anelse om hvor mye fælere livet er med alle disse diagnosene. Det er greit å kreve å bli sett og forstått som psykisk syk – men det er ikke greit å kreve å være den eneste som skal bli sett! Eller den som skal bli sett mest. Jeg syns ikke det er rett å kreve all plass i den psyke verden vi lever i. De fleste av oss har en fot innenfor, på et eller annet vis, og smerte måles kun i ens egen skala. Ikke med en universiell en, med ordene «rett» og «galt» skrevet på hver sin pol.

Jeg syns det ofte blir så dobbelt, at vi psykisk syke skal dele og fortelle i det uendelige for å minimalisere stigmatisering, fordommer og uvitenhet, men så er vi selv med på å øke tabu rundt det ved å peke på hverandre å hviske «hun aner ikke hva smerte er» eller «man må ha disse diagnosene for å kunne fortelle om sin egen smerte.» Det må være rom for psykiske problemer utenfor psykiatrien også. Det må være rom for å prate om psyke som ikke grenser til det ekstreme. Kanskje bør vi innføre «hverdagspsykiatri» som et like hot begrep som «sommerkroppen». Kanskje er vi så heldige at det til og med ligger litt god, gammeldags forebygging i det. At det må være lov å åpne kjeften og bli hørt ei god stund før man ligger tvangsinnlagt i reimer på psykiatrisk avdeling med tre diagnoser tredd over hodet