DK
Psykisk helse

Alene i universet

Jeg har funnet ut at det ikke er så lett å gå i behandling, og nå vet jeg ikke om det er noen vits i det heller. Det hjelper ikke å prate, det hjelper ikke med medisiner, det hjelper ikke med elektrosjokk. Det hjelper ikke å tenke. Hva annet finnes det – når ingenting egentlig noen gang har gjort det bedre? Det er ikke så lett å gå i behandling, men det har ingenting med behandlerne å gjøre. Det trodde jeg kanskje før  – at det var deres feil at jeg ikke ble bedre. At de ikke hadde god nok utdanning, at de ikke skjønte meg godt nok eller at de rett og slett ikke hadde peiling. Nå skjønner jeg at det ikke er helt sånn det er. Det er derfor det er så vanskelig å skulle gå i terapi. Forventningene er borte, for de forventningene jeg hadde før var for store. Feilaktige. Jeg forventet at ting bare skulle skje av seg selv, nesten. Uten at det hadde så mye med meg å gjøre.

Hvordan skal jeg klare å rydde i rotet som er? Jeg aner ikke hvordan. Hodet er så fullt av tanker, så fullt av kaos og tankekjør, og jeg vet ikke hva som er rett å tenke, hva som er fornuftig, hva som er destruktivt, hva jeg styrer og hva jeg ikke styrer. Jeg vet ikke hva jeg skal forkaste, og jeg vet ikke hvordan jeg kan forkaste. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få kontroll. Hvor starter man da? Når løsningen ikke ligger hos andre, men heller ikke hos seg selv?

Tvangsinnlagt på Ahus i fjor.

Jeg føler jeg skjønner mye. Allikevel skjønner jeg ikke en dritt. Følelser og kognitiv forståelse går hver sin vei. De river i hver sin retning. Av og til vinner de rasjonelle tankene, andre ganger vinner følelsene. Og ofte står jeg igjen i kaoset midt i mellom, og aner egentlig ikke hvem jeg er eller hvor jeg skal.

I kveld  har jeg (igjen) gitt opp. Virkelig bare gitt opp. Jeg ønsker å forsvinne, jeg ønsker ikke å delta mer, jeg ønsker ikke lenger lete etter en løsning som kan gjøre at noe blir bedre. Før var det klare skiller på hvordan jeg følte meg. Enten så hadde jeg det knallbra, eller så var jeg skikkelig deprimert. Eller så hadde jeg det akkurat sånn passe, og følte at det var helt greit. Uansett hvor jeg var, så var det helt klare skiller. Nå aner jeg ikke hvordan jeg føler meg lenger, og det føles mye verre. Jeg føler meg tom innvendig, men allikevel er det full storm der inne. Både og. Midt i mellom. Ikke deprimert, ikke glad. Ikke trist, ikke sint. Ikke avslappet, men ikke stresset. Og samtidig er jeg alt på en gang. Og det gir ingen mening. Det går ikke opp.

Jeg vil ikke sove, men ikke vil jeg være våken heller. Jeg vil ikke at tiden skal gå, men samtidig hater jeg at alt går for sakte. Jeg vet at jeg ikke er alene i universet, men allikevel føles det sånn. Ingen andre kan gjøre noe for å gjøre det bedre for meg, og jeg ser ikke ut til å klare det på egenhånd heller. Det er ikke rart det føles ensomt når man til og med savner seg selv. Vel… Over og ut. Jeg kommer til å angre på at jeg postet dette, og antageligvis (for kanskje første gang i historien) slette det i ettertid, for ingenting henger på greip, og jeg bare syter og klager, uten å egentlig ha noe å syte eller klage over. Det er til å bli svimmel av.

Bildegalleri

Sisters

Da var plutselig jula egentlig over for denne gang. I morgen skal Vilja hjem til pappaen sin, og da kjører jeg liksågreit hjem til Trondheim i samme slengen, siden jeg allikevel må kjøre et stykke på vei. Og da har jeg nesten ingen planer før nyttårsaften. Litt pokerspilling på onsdag, men ellers skal jeg bare holde meg i ro, stresse helt ned, sove masse, og prøve å komme i gang med trening igjen. Jeg er drittlei av å spise mat og godteri nå, så jeg trenger virkelig å bare… Vel. Kjenne litt på sultfølelse igjen. Haha. I-landsproblem, much?

Men vipps, så er det jo nyttårsaften og, og den skal jeg blant annet feire sammen med denne fine frøkna. Søstersen! (Legger ved et crappy iPhone-bilde av oss, jeg. Bare for at vi er så fiiiine, så!) Håper det blir en finfin kveld. Frem til da: Søvn, trening og litt poker. Hugs!

Søstersen, Gina, og meg. Hjerte, hjerte! 

Bildegalleri

Å ta hensyn til seg selv

Da jeg skreiv at jeg plutselig skulle til London, fikk jeg en god del meldinger/kommentarer om hvor bra det er at jeg endelig er i god form. I tillegg fikk jeg bekymringsmeldinger fra de som kjenner meg best. Naturlig nok, etter hvordan sist reise gikk. Det endte jo med et ganske hardt møte med veggen. Å reise til London sånn plutselig, ikke så lenge etter den krasjen, var vel kanskje ikke helt risikofritt. Jeg har ikke vært stabil den siste tiden. Jeg har ikke vært stabil på ganske lenge, og det har – alt i alt – vært et ganske så hardt år. Allikevel valgte jeg å dra. Mest for at jeg nekter å slutte å prøve. Jeg nekter å gi opp å leve i frykt for hva som kan komme til å skje. Med frykt for katastrofer kommer ikke bare frykt for katastrofen i seg selv. Det er samtidig veldig lett å få angst for å leve.

Jeg var jo også veldig bestemt og sikker på at NM på Gardermoen skulle gå smertefritt, uten at det ble helt som jeg hadde tenkt. Det endte absolutt ikke som det skulle. Nå har jeg én viktig tanke i hodet som hjelper meg til å ta gode valg, slik at denne turen ikke skal ende likedan. Jul med Vilja. På tirsdag som kommer skal jeg være med på avslutning på skolen hennes, så skal vi kjøre hjem til mamma på Frøya for å feire jul. Jeg får bare feire annenhver jul med henne, og det skal jeg ikke gå glipp av.

Meg som chiller i senga. Dexter på Netflix, woopwoop!

Allikevel må jeg innrømme at det er litt tungt. Jeg føler meg ikke helt på topp. Humøret varierer veldig i løpet av få timer. Jeg blir fort sliten, og jeg blir ganske raskt litt fjern. Det blir vanskelig å ta inn ting som skjer, høre hva folk sier, være tilstede. Jeg blir redd for å… Miste meg selv. Miste kontrollen. Ende opp som på Gardermoen, uten kontroll på verken kropp eller følelser. Jeg blir redd for å miste virkeligheten. Miste fotfeste, vippe over til en tilstand hvor jeg ikke lenger føler meg som meg selv. Følelsene svinger i hytt og pine, og plutselig skulle jeg ønske jeg lå hjemme i min egen seng og bare kunne ligge der uten å gjøre noe som helst før tirsdag. On the bright side: jeg klarer å ta hensyn til meg selv. I kveld for eksempel, har jeg brukt hele ettermiddagen og kvelden i senga med Dexter på tv-en. I London, hvor jeg aller helst skulle ha vært der ute og opplevd en by jeg så sjelden er i.

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg vil frem til. Jeg vil vel frem til at jeg er sliten og lei av å føle at jeg er på vippen, men er samtidig ganske glad og stolt over at jeg takler det bedre nå enn før. Så krysser jeg fingrene for at det varer. Ikke bare frem til jul, men også til neste år – så kanskje 2017 endelig kan være et år hvor jeg tar tre skritt frem og ett tilbake, i stedet for ett skritt frem og tre tilbake.

Bildegalleri

Omvendtland

Søndagene når Vilja har dratt hjem til pappaen sin igjen er de verste. Det blir så tomt. Jeg slår på høy musikk. Legger meg på rygg på gulvet; Bare da kan musikken virkelig fylle meg. Men det forblir like tomt. Jeg forblir like tom. Tristheten blir ikke mindre av vakker musikk.

liggerhersitat liggerher2

Jeg savner denne kosete pelsballen veldig i blant.

Tristhet har en tendens til å virkelig fylle meg når den først kommer. Jeg blir ikke bare litt trist. Jeg blir uendelig trist. Heldigvis vet jeg den ikke er kommet for å bli denne gangen. Ikke for å fylle meg så veldig lenge. Kanskje er den borte allerede i morgen. Kanskje må jeg bare lære meg å akseptere å bli uendelig trist i blant, som i dag, uten å legge så veldig mye mer i det. Kanskje må jeg bare lære å leve litt i omvendtland. Tenke det motsatte av det jeg egentlig tenker. Dette er ikke verdens undergang. Dette er ikke depresjon. Alt var ikke bedre før. Livet er mitt er ikke håpløst. Jeg er ikke håpløs. Jeg skal få til noe. Jeg skal bli noen. Forresten; Jeg er noen. Sånn. Omvendtland.

Life of Drea

Kjære politi – fylla har ikke alltid skylda

Kjære deg som jobber i politiet, som er på jobb på nattestid og som er møkklei av slitsomme, fulle mennesker som ikke lenger vet å oppføre seg eller ta vare på seg selv. Jeg forstår deg godt. Fulle mennesker kan være slitsomme. De kan oppføre seg som idioter, de kan terge på seg gråstein og de kan gjøre en hel masse ting de ellers ikke ville ha gjort. De oppfører seg ikke nødvendigvis så veldig voksent, og kan i mange tilfeller virkelig fortjene både kjeft og straff.

Men. Men. Selv om disse menneskene oppfører seg latterlig, kan det være greit å ha et par ting i bakhodet før man bestemmer seg for hvilke metoder man vil bruke for å løse situasjonen. At et menneske oppfører seg annerledes enn det gjør i normal tilstand, betyr ikke nødvendigvis at promillen er veldig høy eller at man har fått i seg dop. At man ikke svarer når man blir snakket til, betyr ikke nødvendigvis at man ikke svarer for å være idiot eller for at man ikke gidder å samarbeide med dere. At man ikke rører på seg, betyr ikke nødvendigvis at man har mistet kontroll over kroppen sin på grunn av rus.

Jeg vil nevne en selverfart episode som jeg syns det er ekstremt vanskelig å skrive om. Jeg skjemmes, jeg hater at det ble sånn, jeg føler meg liten, og det som ble gjort og sagt den natta på 7-eleven sitter så hardt i kroppen at jeg skjelver bare jeg begynner å tenke på det. Jeg hadde vært på konsert, og etter en slitsom og depressiv vår med flere kjipe hendelser som både dere i politiet og helsevesenet måtte ta del i, var det godt å faktisk kunne kose seg en kveld. Være med venner og ha det hyggelig uten at noe gikk galt. Men så møter jeg en av mine voldtektsmenn på utestedet jeg er på, ansikt til ansikt. Jeg reagerer sterkt. Jeg føler meg fjern. Jeg føler plutselig at jeg ikke lever i samme verden som alle andre lenger. Jeg flyter, liksom. På et annet plan enn alle andre. Jeg kjenner igjen symptomene, og skjønner at jeg må komme meg hjem.

fregnedrea

Jeg går fra utestedet og mot 7-eleven. Utenfor møter jeg et kvinnemenneske som roper stygge ord etter et par mørkhudede mennesker som går nedover gata. Hun stopper opp foran meg. Neger-elsker, svarting-elsker, forræder, roper hun til meg. Ansiktet hennes er så nære mitt at hun spytter på meg mens hun roper. Jeg ber henne gå. Jeg forteller henne at hun ikke kan holde på sånn. Jeg forteller henne at jeg ikke vil ha henne stående rett foran meg og rope meg rett opp i ansiktet. Hun hører ikke. Jeg takler det ikke. Jeg dytter henne vekk, og går inn på 7-eleven. Hun kommer etter, og klasker til meg i ansiktet med flathanda. Verden rundt meg blir bare mer og mer fjern. Jeg må sette meg ned. Nå. Jeg finner et sted inne i butikken, og setter meg ned på gulvet med hodet ned mot knærne. Jeg ser ingenting, men jeg hører. Musklene mine låser seg. Kroppen låser seg. Jeg føler jeg både er der og ikke er der på samme tid. Jeg får med meg det som skjer rundt meg, men jeg deltar ikke i det. Det føles nesten som jeg har forlatt min egen kropp og sitter ovenfor og bare hører på det som skjer, som en tilskuer – og kun det. Som om det er et program på radio jeg lytter til.

– Jeg burde ha sparket inn trynet ditt, roper dama som nettopp slo meg.

– Jeg skulle sparket inn det stygge trynet ditt, men jeg gjør det ikke, så du er jævla heldig!

Jeg blir sittende. Jeg aner ikke hvor lenge. Lenge nok til at dere, en eller annen politipatrulje på jobb den natta, blir tilkalt og tar turen innom. Dere får ikke kontakt med meg, og tar derfor tak i meg. Dere drar kroppen min langs gulvet gjennom hele 7-eleven, og slipper meg ned på gulvet rett foran inngangen. Der lar dere meg ligge, mens dere forteller meg at voksne damer ikke kan oppføre seg sånn. At voksne jenter som meg – som til og med er mor! – ikke kan oppføre seg så patetisk. Så spør dere om dattera mi. Hvor befinner hun seg? Har jeg forlatt henne alene hjemme? Har jeg stukket fra henne? Har hun det bra? Du må samarbeide, sier dere. Hvis ikke må vi kontakte barnevernet og du blir med oss inn i fyllearresten. Skjerp deg, jente. Ta deg sammen. Vær litt samarbeidsvillig! 

Jeg hører dere. Hele tiden. Jeg hører spydighetene dere sier dere imellom mens dere venter på legevakta, mens jeg ligger der på gulvet foran inngangen uten å røre en muskel. Jeg skulle bare ønske jeg kunne gjøre noe med det. Svare. Si at Vilja har det fint, at hun aldri er i fare. Jeg setter aldri henne i fare. Jeg vil si at jeg ikke er drita full. Jeg vil fortelle dere at jeg ikke har noen som helst problemer med å samarbeide med dere, men at kroppen min er låst fast, at synet ikke fungerer, at jeg bare hører dere som om dere var stemmer i en annen verden, en verden jeg ikke eksisterer i. Jeg vil fortelle dere om ordet dissosiasjon, en tilstand jeg av og til kommer i på grunn av angst, depresjon og emosjonelt stress. En tilstand som gjør at jeg ikke lenger eksisterer i egen kropp.

– Æh, se, hun har øynene åpne, jo! Så scary!

En kunde har nettopp tatt steget over kroppen min som ligger urørlig foran inngangen. Jeg hører ham. Jeg ser ham ikke. Men jeg vet at han står der og ser på meg. At han ser på hele situasjonen med meg og de to politimennene som om vi var et sirkus.

I ettertid føler jeg meg tråkka på. Man behandler ikke mennesker sånn. Null respekt. Null medmenneskelighet. Jeg gjorde ingen noe vondt. Butikken skulle ikke stenge. Jeg bare satt der, i et hjørne. Jeg syns ikke jeg fortjente å bli dratt langs gulvet og slengt ned foran inngangsdøra, så alle andre kunder måtte tråkke over meg for å komme seg inn eller ut. Jeg syns ikke jeg fortjente å bli slengt ned på gulvet og eksponert så alle kunne se meg sånn, liggende der uten evne til å reise meg opp. Jeg syns ikke jeg fortjente kjeften eller spydighetene jeg fikk.

Jeg føler meg litt dum som skriver dette og, for jeg vet at det ikke forandrer noe som helst. Det forandrer ikke at dere ser på den jenta på 7-eleven som noe annet enn latterlig, full og dum. Det er nok det inntrykket dere sitter igjen med. Enda ei av de tåpelige jentene som drikker seg for full på byen, som ikke klarer å kontrollere seg. Vel. Det var ikke sånn. Og om det så hadde vært det, så mener jeg at man ikke skal behandle folk på den måten allikevel. Politiets jobb er ikke å forverre situasjoner, eller å eksponere mennesker når de ikke er på sitt beste. Det skader ikke å vise litt respekt og medmenneskelighet, noe dere ikke gjorde mye av denne kvelden. Det skader ikke å i alle fall vurdere om situasjonen kan ha andre grunner enn fyll og rus. Det skader ikke å huske at menneskene dere møter er vanlige mennesker som må våkne og møte morgendagen etter en vanskelig hendelse. Det skader ikke å prøve å gjøre denne morgendagen litt bedre for dem, i stedet for å forverre den. Det skader ikke å huske at fylla ikke alltid har skylda. Det finnes andre forklaringer, og ikke alle er selvforskyldte.

Psykisk helse

Unge, dumme jenter som får som fortjent

Jeg blir kvalm og sint og sur og trist og lei og jævlig forbanna. Sophie Elise Isaksen ble i forrige uke skrevet om i en sak hos Dagbladet om en ubehagelig hendelse ved bassengkanten i syden. I kommentarfeltene under Dagbladets facebooksider, ble reaksjonene store. «Agurknytt….! Utrolig respekt til denne damen.. som klarer å få nyheter av dette», «Null verdighet, null selvrespekt», «Tok bare a på låret og beit a i puppen og så feis a avgårde hu snasne oppblåsbara Barbara». Dette er bare et raskt, lite utdrag av hva jeg kunne finne av kommentarer. Vi har altså – tross mer fokus og åpenhet om både voldtekt og psykisk helse de siste årene – en lang vei å gå når det kommer til å skulle legge til rette for åpenhet.

«Vet du hva, jeg tror deg ikke.»

For jeg har tenkt på en ting. Eller, mange ting. Jeg valgte i fjor å skrive et blogginnlegg om en gang jeg ble voldtatt, og fikk enorm respons. Jeg fikk utrolig mye støtte og mange oppløftende, fine ord, men jeg fikk også kjenne litt på hvilke holdninger vi nordmenn har ovenfor unge jenter og overgrep. «Hun er ikke tøff for å skrive dette, nei, idet den påståtte voldtekten mest sannsynlig bare er noe hun innbiller seg» og «Du har ikke anmeldt fyren? Og likevel skriver du nasjonalitet? Er du klar over at du stigmatiserer norske gutter som gruppe? Vet du hva, jeg tror deg ikke. Du er bare ute etter å spre hat mot norske gutter, og
beskytte de verste svina som går i gjeng og brutalt overfaller og voldtar norske jenter.»

mej3

Selv om det finnes en hel masse fantastiske mennesker som gir støtte, som både tror deg og som skjønner at dette er et stort samfunnsproblem, har en stor andel av den norske befolkningen et alvorlig holdningsproblem. Om jeg for eksempel hadde sagt at jeg har blitt (forsøkt) voldtatt på fest enda en gang, også denne gangen hjemme hos en «kompis» på et nachspiel, så hadde min troverdighet fått seg en alvorlig knekk. Sannheten er jo at det faktisk er sånn. Jeg lånte ei seng, jeg var full, han var full, jeg våkna av at han prøvde sitt aller beste (som ikke var så mye å skryte av) på å få til et samleie, men som på grunn av en tampong og en jentekropp som absolutt ikke verken hadde lyst eller var klar, ikke ble så lett å gjennomføre. Et overgrep var det allikevel – for det trenger faktisk ikke være et fullført samleie før man tar skade av det.

«Vi forbinder voldtekt med grusomme forbrytere, og ikke fulle gutter, menn, kompiser, naboer eller autoritetspersoner med et jævla stort holdningsproblem i bunn.»

Troverdighet. At noe skal skje en gang kan jo liksom hende. At noe lignende skal skje på nytt, det er tydeligvis veldig lite sannsynlig, på tross av at en undersøkelse gjort av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress i 2014 røpte at 1 av 10 kvinner har blitt voldtatt minst én gang i løpet av livet. (Link til sekundærkilde, siden lenken til rapporten ikke lenger fungerer). Halvparten før de fylte 18 år. Men hei. Jeg er nok bare PR-kåt og oppmerksomhetssyk, og finner opp begge hendelsene bare for å få en kronikk publisert hos VG eller et intervju hos TV2.

Eventuelt kan vel mange tenke «om du har blitt voldtatt to ganger på fest hjemme hos kompiser – til og med i løpet av samme år (!) -, så henger du med feil folk. Du burde visst bedre. Du burde ha lært.» Det er jo ganske naturlig å tenke. Men det er ikke sånn. Vi forbinder voldtekt med grusomme forbrytere, og ikke fulle gutter, menn, kompiser, naboer eller autoritetspersoner med et jævla stort holdningsproblem i bunn, som drikker for mye, som blir for kåte, og som ser ut til å glemme at et samleie skal ha to deltagende parter – og ikke kun én. Ikke med menn vi ser på Bunnpris og smiler og sier hei til i det daglige. Ikke respekterte menn med gode og brede nettverk. Ikke menn som har ei vakker kone og flotte barn hjemme.  Og da er det mye lettere å skylde på at ei sytten år gammel jente var så dum at hun la seg i ei ledig seng for å sove på nachspiel i et miljø hun faktisk så på som trygt.

«Det er et tragisk paradoks at man som misbrukt kan komme til å misbruke seg selv.»
– Kristin Spitznogle

Vi snakker for lite om holdningene. Vi jobber for lite med å endre dem, og vi snakker for lite om hva de fører til. Hvilke skader dette synet på voldtekt, på overgrep, og på unge, dumme jenter som burde ha visst bedre, gir. Vi snakker for lite om hva som skjer etterpå. Om marerittene, søvnparalyse, seksuell dysfunksjon, problemer med seksuell identitet, angst, depresjon, psykiske lidelser, problemer med skole og jobb. Vi snakker for lite om hvor disse (minst) ti prosentene av den kvinnelige andelen av befolkningen ender opp. Hvor de havner. Og vi snakker for lite om at sex til slutt faktisk blir en form for selvskading. (Godt blogginnlegg av Kristin Spitznogle finner du av å trykke på linken. Det er fra 2012, men absolutt ikke irrelevant.) Kanskje er det ikke så usannsynlig at når man først har opplevd et overgrep, så skjer det igjen. Ikke for at man er dum eller naiv eller ønsker oppmerksomhet, men for at man allerede er skadet.

Selv skreiv jeg i blogginnlegget i fjor at jeg hadde bearbeidet alt av overgrep jeg har opplevd. Jeg trodde kanskje det, men det er nok ikke før nå nylig jeg har skjønt alle skadene det har gitt meg. Og tenk at kun en liten endring i folks holdning rundt dette temaet kan forhindre så mye vondt for så mange mennesker. Mange depresjoner, mange innleggelser, mange resepter på antidepressiva. Jeg tror det er her vi må begynne. Noen mirakelkur finnes nok ikke, men dette er noe jeg virkelig syns vi burde fokusere mer på. Forebygging over tid, og ikke bare at det har skjedd når det først har skjedd, men hva det fører til og hvordan man kan forhindre at så mange jenter ender opp i en evig ring av destruktiv og selvskadende selvbebreidelse og selvforakt.

mej2

Psykisk helse

Appreciation

happyface

Et gammelt bilde av en smilende meg.

I skrivende stund sitter jeg i senga på DPS-en. Redbull på nattbordet, gode, gamle Dont Speak av No Doubt ut av høytalerne… Oh. My. God! Det ble rød strek under «høytalerne», så det gikk akkurat opp for meg at det heter «høyttalerne». Høyttaler, dere! Ikke høytaler! Hva faen… Seriøst, jeg er snart tjuesju år og oppdager at jeg har tatt feil om det der hele livet! Det er ganske snålt. Jeg mener… Jeg kommer ikke over det. Høyttaler. Hjelp. Men uansett. Jeg sitter på rommet på DPS-en og er litt stolt av meg selv. Det var jo det jeg egentlig skulle skrive om.

Jeg har vært her siden mandag. Etter å bokstavlig talt ha løpt vekk fra en tvangsinnleggelse på fredag, brukte jeg helga på å tenke på hva jeg egentlig bør gjøre, og konkluderte til slutt med at en ny innleggelse kanskje kunne være bra, og om det ikke var bra, så kunne jeg jo bare dra hjem igjen og rykke tilbake (eller frem) til start igjen uansett. Ikke mye å tape på å prøve med andre ord, så selv om kroppen strittet i mot verre enn ei sta ku midt på landeveien på mandags morgen, så sitter jeg altså her nå og tenker på at jeg er litt stolt av meg selv.

For stolt? Ja, jeg er litt stolt. Jeg har hatt to-tre dager som jeg vil beskrive som bedre enn på så lenge at jeg ikke husker nøyaktig hvor lenge, og det er ganske så utrolig. I forrige uke – og noen uker bak i tid – har ting vært så ille at det ikke er noen vits i å prøve å forklare det, for det er noe som en bare kan skjønne om en har kjent og følt det selv. Jada, nå syter hun igjen, men det er sant.

Å skulle forklare at hodet ikke hører sammen med kroppen, at man ikke klarer å lese eller skjønne sine egne tanker, men bare se dem fly rundt omkring i hodet i full fart, at en bil kjører nedover veien og er en bil, men egentlig ikke er en bil allikevel, at puta i senga er en katt, selv om man vet at den bare er en pute, at man vil «hjem» selv om man sitter hjemme, at man ser lysglimt som ikke er der, at man hører lyder som ikke er der, at man ikke lenger vet om man egentlig eksisterer, eller om man bare er noens fantasifigur og kan forsvinne når som helst, at man har blackouts sånn at flere døgn i strekk bare forsvinner totalt fra minnet så man ikke en gang kjenner igjen det nye huset til søsteren sin neste gang man er på besøk (selv om man fikk omvisning i alle rom forrige gang), at man ikke klarer å svare på enkle spørsmål man får, for man klarer ikke få tak i verken ord eller tanker, så alt man tenker og sier er «jeg vet ikke», mens man stirrer ned i gulvet og lurer på om det er plantet kameraer i lampene eller om de på sykehuset egentlig ikke utfører ECT-behandling, men driver med hemmelig hjerneforskning… Vel. Å skulle forklare sånt er jammen ikke lett, og jeg tror det er enda vanskeligere å skulle skjønne det.

Jeg har fått tilbake ordene, jeg har fått tilbake tanker, jeg føler meg veldig mye mer «vanlig» igjen, men jeg tror ikke det er mulig å beskrive alle slike ting – eller alt det andre jeg kunne ha nevnt som føk rundt i hodet mitt på samme tid. Poenget: Det har vært tungt. Det har vært jævla slitsomt, men denne uka har vært bedre. Denne uka har vært bedre. Jeg er som alltid dritredd for at det plutselig skal være over når jeg våkner i morgen, i overmorgen eller dagen etter der, og kanskje er det det. Kanskje våkner jeg og kjenner at ting kommer tilbake, at jeg blir verre, at det tar overhånd igjen. Men det er verdt å fortelle dere at akkurat nå føles det som en enorm sliteseier å «kun» kjenne på depresjon, tunge tanker og tidvis angst, og ikke hele den suppa jeg nevnte i korte trekk over i tillegg. Jeg gikk for en innleggelse, selv om alt i meg skrek «nei!», og akkurat nå har det betalt seg mer enn jeg hadde håpt på. Det får frem et lite smil.

Og det… Det er absolutt ikke så verst.

Psykisk helse

Barna fremst – ikke i midten

firstbildnew

Det er rart hvordan man kan føle seg som en dårlig mor, selv om man gjør det som er best for barnet. Jeg kvier meg alltid for å si «Jeg er helgemamma, jeg. Jeg har Vilja kun annenhver helg.» Selv om de aller fleste antagelig ikke mener å dømme, så ser mange av dem alltid litt forvirret ut, og spør – på varsomt vis – hvorfor. Som mor må man ha en grunn til å ikke ha hovedsamvær med barnet sitt. Man må rettferdiggjøre det med noe. Som for eksempel at jeg er bipolar, ustabil og ikke helt egnet som mor.

At jeg faktisk har en grunn, er en sak. At jeg trenger en, er en annen. Det er klart jeg er egnet som mor. Det er jo akkurat det jeg er – når jeg klarer å sette barnet foran mine egne behov. Syns jeg det gir god mestringsfølelse å ikke være involvert på måten jeg helst skulle ha vært i livet hennes? Lage middag til henne hver dag. Hjelpe med lekser. Være med på svømmekurs. Kjenne vennene. Kjenne foreldrene til vennene. Arrangere barnebursdag. Nei, jeg syns det er like trist hver eneste dag at jeg går glipp av så utrolig mye. Men hva er alternativet? Sånn er det. Og alt i alt er det best for alle.

De fleste foreldre er opptatte av å se barna sine glade. Heldigvis. Men det er utrolig hvor raskt det kan glemmes når det blir samlivsbrudd og bråk. Foreldre setter plutselig barna i midten – og ikke fremst. Ikke foran alt annet. Barnas interesser glemmes nesten, i et kappløp om hvem som skal være den mest egna og beste forelderen. Eller bare den som skal vinne kampen. Ens egne problemer og utfordringer glemmes også. Man blir blind på hva som er rett å gjøre.

Jeg er stolt over at jeg har gjort valg som er gode for Vilja. At jeg alltid har tenkt på henne og hennes beste. At jeg og pappaen kommuniserer godt, samarbeider og jobber sammen – for henne. Men føler jeg meg litt dømt i blant? Føler jeg meg som en dårligere mor enn jeg skulle ønske jeg var? Helt klart. Ja, Vilja har det bedre med å bo fast hos far. Men om det er mor som har hovedansvaret, så spør man aldri hvorfor. Man tenker aldri at far må ha en jævla god grunn til å ikke ha mer samvær. Man setter ikke spørsmålstegn til hans evner til å være far. Far er far, mor er mor, liksom. Det er vel kanskje derfor jeg kvier meg for å fortelle at jeg er helgemamma og. «Åja, men det er noe galt med deg, ja. Da skjønner jeg.» Sånn kan det føles, selv om tankene bak er automatisert, og ikke ondsinnet.

Bildegalleri

Home again

dreablogg1 dreablogg3

Hjemme. Godt, men også litt kjipt. Vilja har dratt hjem til pappaen, og etter så mange gode dager med henne på Frøya, så er det litt (ganske) stusselig å sitte alene i sofaen. Uten latteren hennes, uten smilet, uten en sovende gullunge i senga. Det verste med å komme hjem var allikevel å komme hjem til en gjenglemt kyllingfilet i kjøleskapet… Gjett om den lukta. Det lukter i kjøleskapet fremdeles – etter flere vask med både zalo, grønnsåpe og klorin! Det begynner heldigvis å gi seg nå, da… Jeg er seriøst så klums og distré og så glemsk! Huff…

Det beste med å være hjemme igjen derimot, er musikkanlegget. At jeg endelig kan høre musikk høyt og synge med, uten at jeg gidder å tenke så altfor mye på de stakkars naboene mine som antagelig banner og holder seg for ørene om de hører meg. Fnis. Jeg er så avhengig av høy, herlig musikk at det å være uten god lyd i to uker, er skikkelig rart. Headset i stua hjemme hos mamma er liksom ikke helt det samme. Om du har noen gode musikktips forresten, så tar jeg gjerne imot! Får aldri nok å høre på. Jeg er veldig glad i rolige coverversjoner av kjente låter, Silversun Pickups, Coldplay, Of Monsters and Men, Lana Del Rey, Imagine Dragons, Siri Nilsen og sånt, for å nevne noe. Jeg liker jo det meste, men den melankolske, rolige sjangeren er helt klart favoritten. Hugs!

Life of Drea

Året 2015 – del 1

Det er snart nyttårsaften, og derfor er det på plass med en liten oppsummering av året. Jeg hadde egentlig tenkt å skippe det, men så tenkte jeg at det kanskje kan være bra. Året har jo hatt mye bra å by på og, selv om de dårlige månedene kanskje har satt det gode litt i skyggen. Men, her er i alle fall et lite innblikk i året 2015 – både på godt og vondt.

I februar fortalte jeg at jeg ble voldtatt som syttenåring. Blogginnlegget ble lest og kommentert av veldig mange, og også der kom det en hel masse dritt i kommentarfeltet. Dagbladet repostet innlegget, og jeg ble også intervjuet av Adresseavisen. Innlegget finner du her.

Jeg satte på hair extensions, og gikk fra å ha kjempekort hår til langt, blondt hår! Weird.
eskimo2

Jeg hadde fine helger med fantastiske Vilja.
viljaaa

Så dro jeg plutselig til Hollywood, som ble årets høydepunkt! Jeg jobbet i et managementbyrå i Trondheim, og ble derfor kjent med Hans-Erik Dyvik Husby, og da havnet jeg plutselig i Santa Monica. Der var jeg gjest på Independent Spirit Awards, som er en filmprisutdeling på stranda i Santa Monica. Det var kvelden før Oscar-utdelingen, og omtrent alle de samme filmene var nominert her. En once in a lifetime-opplevelse!

sm

spiritawards1

spiritawards2

celebs

I mars prøvde jeg meg på å være moteblogger igjen…
outfit

Jeg dro også til Dublin og spilte poker-NM, men det er ikke mye å snakke om.

Så ble det april, og vi dro til søstersen for å feire påska i Sverige sammen med Vilja, mamma, Brynjulf, Jørgen, Randi Annette, søstersen og mannen, og selvfølgelig også mine fine tantebarn.
11816093_10152999466535911_2323663780232514649_o

April ble igjen måneden hvor livet ikke akkurat ble så enkelt for meg. Her skriver jeg litt om det. Ikke lenge etter påskeferien ble jeg lagt inn på Orkdal DPS. Allikevel søkte jeg meg inn på Norsk Fotofagskole rett før fristen gikk ut, og kom inn. Ikke at jeg følte noen særlig stor glede av det på dette tidspunktet, akkurat…

newblog

skjørt222MG_4454-as-Smart-Object-15
Mai kom, og jeg ble kjent med Renate på Orkdal. Vi prøvde å trene så mye som mulig, noe vi faktisk klarte med stil! Jeg, Renate og Frida tok dessuten litt fri fra DPS-en, og dro på shopping til Trondheim.
3t4jentene
… Og jeg farget hår – igjen.
hår3
Og årets innleggelse ble visst ikke helt som de tidligere innleggelsene. Forvirring er vel nøkkelordet. Det skreiv jeg en god del om i juni, og det finner du her. Syns vel i ettertid det er ganske så… Rotete. Og pretensiøst. Haha!
Jeg reflekterte også over hvor slitsomt det må være å være pårørende, og det kan du lese her. Jeg er glad for at de holder ut. Og dette var vel nok bilder og oppsummering for del 1. Så kommer del 2 etterhvert! family