Tvilling

twins1

twins2

twins3

twins5

I dag er det den offisielle tvillingdagen. Også har vi – jeg og Jørgen – bursdag også, da. Tjuesju. Tjuesju år. Allerede. Tida går for fort, for jeg får liksom ikke brukt tida særlig fornuftig, føler jeg. Jeg vil ikke bli eldre før ting er bedre enn de er nå. Tida kan stå stille ei stund, så jeg rekker å bruke livet på noe annet enn… Alt jeg bruker det på nå som ikke er særlig gøy. (Tidenes understatement, men dere skjønner jo poenget. «Ikke særlig gøy»… Ja, ja.) On the bright side – det er godt å se at over to hundre stykk tar seg tid til å skrive en bursdagshilsen på Facebook før klokka har rukket å bli halv elleve på dagen. Det gjør faktisk litt godt! Det får meg ikke til å føle at tida går for fort eller at jeg blir eldre, men at jeg eksisterer.

Men ja. Gratulerer med dagen til deg også, tvillingbror! Verdens beste sådan, og verdens beste onkel! Jeg føler meg veldig heldig som har en tvilling i utgangspunktet, og enda heldigere som har en så snill og god tvilling som deg. Å være tvilling er helt spesielt. Vi har alltid vært mye sammen vi to. Alltid hatt hverandre, alltid stilt opp for hverandre. Det setter jeg megastor pris på, selv om det er noe jeg kanskje ikke sier for ofte. Glad i deg, tvillingbror!

Unge, dumme jenter som får som fortjent

Jeg blir kvalm og sint og sur og trist og lei og jævlig forbanna. Sophie Elise Isaksen ble i forrige uke skrevet om i en sak hos Dagbladet om en ubehagelig hendelse ved bassengkanten i syden. I kommentarfeltene under Dagbladets facebooksider, ble reaksjonene store. «Agurknytt….! Utrolig respekt til denne damen.. som klarer å få nyheter av dette», «Null verdighet, null selvrespekt», «Tok bare a på låret og beit a i puppen og så feis a avgårde hu snasne oppblåsbara Barbara». Dette er bare et raskt, lite utdrag av hva jeg kunne finne av kommentarer. Vi har altså – tross mer fokus og åpenhet om både voldtekt og psykisk helse de siste årene – en lang vei å gå når det kommer til å skulle legge til rette for åpenhet.

«Vet du hva, jeg tror deg ikke.»

For jeg har tenkt på en ting. Eller, mange ting. Jeg valgte i fjor å skrive et blogginnlegg om en gang jeg ble voldtatt, og fikk enorm respons. Jeg fikk utrolig mye støtte og mange oppløftende, fine ord, men jeg fikk også kjenne litt på hvilke holdninger vi nordmenn har ovenfor unge jenter og overgrep. «Hun er ikke tøff for å skrive dette, nei, idet den påståtte voldtekten mest sannsynlig bare er noe hun innbiller seg» og «Du har ikke anmeldt fyren? Og likevel skriver du nasjonalitet? Er du klar over at du stigmatiserer norske gutter som gruppe? Vet du hva, jeg tror deg ikke. Du er bare ute etter å spre hat mot norske gutter, og
beskytte de verste svina som går i gjeng og brutalt overfaller og voldtar norske jenter.»

mej3

Selv om det finnes en hel masse fantastiske mennesker som gir støtte, som både tror deg og som skjønner at dette er et stort samfunnsproblem, har en stor andel av den norske befolkningen et alvorlig holdningsproblem. Om jeg for eksempel hadde sagt at jeg har blitt (forsøkt) voldtatt på fest enda en gang, også denne gangen hjemme hos en «kompis» på et nachspiel, så hadde min troverdighet fått seg en alvorlig knekk. Sannheten er jo at det faktisk er sånn. Jeg lånte ei seng, jeg var full, han var full, jeg våkna av at han prøvde sitt aller beste (som ikke var så mye å skryte av) på å få til et samleie, men som på grunn av en tampong og en jentekropp som absolutt ikke verken hadde lyst eller var klar, ikke ble så lett å gjennomføre. Et overgrep var det allikevel – for det trenger faktisk ikke være et fullført samleie før man tar skade av det.

«Vi forbinder voldtekt med grusomme forbrytere, og ikke fulle gutter, menn, kompiser, naboer eller autoritetspersoner med et jævla stort holdningsproblem i bunn.»

Troverdighet. At noe skal skje en gang kan jo liksom hende. At noe lignende skal skje på nytt, det er tydeligvis veldig lite sannsynlig, på tross av at en undersøkelse gjort av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress i 2014 røpte at 1 av 10 kvinner har blitt voldtatt minst én gang i løpet av livet. (Link til sekundærkilde, siden lenken til rapporten ikke lenger fungerer). Halvparten før de fylte 18 år. Men hei. Jeg er nok bare PR-kåt og oppmerksomhetssyk, og finner opp begge hendelsene bare for å få en kronikk publisert hos VG eller et intervju hos TV2.

Eventuelt kan vel mange tenke «om du har blitt voldtatt to ganger på fest hjemme hos kompiser – til og med i løpet av samme år (!) -, så henger du med feil folk. Du burde visst bedre. Du burde ha lært.» Det er jo ganske naturlig å tenke. Men det er ikke sånn. Vi forbinder voldtekt med grusomme forbrytere, og ikke fulle gutter, menn, kompiser, naboer eller autoritetspersoner med et jævla stort holdningsproblem i bunn, som drikker for mye, som blir for kåte, og som ser ut til å glemme at et samleie skal ha to deltagende parter – og ikke kun én. Ikke med menn vi ser på Bunnpris og smiler og sier hei til i det daglige. Ikke respekterte menn med gode og brede nettverk. Ikke menn som har ei vakker kone og flotte barn hjemme.  Og da er det mye lettere å skylde på at ei sytten år gammel jente var så dum at hun la seg i ei ledig seng for å sove på nachspiel i et miljø hun faktisk så på som trygt.

«Det er et tragisk paradoks at man som misbrukt kan komme til å misbruke seg selv.»
– Kristin Spitznogle

Vi snakker for lite om holdningene. Vi jobber for lite med å endre dem, og vi snakker for lite om hva de fører til. Hvilke skader dette synet på voldtekt, på overgrep, og på unge, dumme jenter som burde ha visst bedre, gir. Vi snakker for lite om hva som skjer etterpå. Om marerittene, søvnparalyse, seksuell dysfunksjon, problemer med seksuell identitet, angst, depresjon, psykiske lidelser, problemer med skole og jobb. Vi snakker for lite om hvor disse (minst) ti prosentene av den kvinnelige andelen av befolkningen ender opp. Hvor de havner. Og vi snakker for lite om at sex til slutt faktisk blir en form for selvskading. (Godt blogginnlegg av Kristin Spitznogle finner du av å trykke på linken. Det er fra 2012, men absolutt ikke irrelevant.) Kanskje er det ikke så usannsynlig at når man først har opplevd et overgrep, så skjer det igjen. Ikke for at man er dum eller naiv eller ønsker oppmerksomhet, men for at man allerede er skadet.

Selv skreiv jeg i blogginnlegget i fjor at jeg hadde bearbeidet alt av overgrep jeg har opplevd. Jeg trodde kanskje det, men det er nok ikke før nå nylig jeg har skjønt alle skadene det har gitt meg. Og tenk at kun en liten endring i folks holdning rundt dette temaet kan forhindre så mye vondt for så mange mennesker. Mange depresjoner, mange innleggelser, mange resepter på antidepressiva. Jeg tror det er her vi må begynne. Noen mirakelkur finnes nok ikke, men dette er noe jeg virkelig syns vi burde fokusere mer på. Forebygging over tid, og ikke bare at det har skjedd når det først har skjedd, men hva det fører til og hvordan man kan forhindre at så mange jenter ender opp i en evig ring av destruktiv og selvskadende selvbebreidelse og selvforakt.

mej2

Appreciation

happyface

Et gammelt bilde av en smilende meg.

I skrivende stund sitter jeg i senga på DPS-en. Redbull på nattbordet, gode, gamle Dont Speak av No Doubt ut av høytalerne… Oh. My. God! Det ble rød strek under «høytalerne», så det gikk akkurat opp for meg at det heter «høyttalerne». Høyttaler, dere! Ikke høytaler! Hva faen… Seriøst, jeg er snart tjuesju år og oppdager at jeg har tatt feil om det der hele livet! Det er ganske snålt. Jeg mener… Jeg kommer ikke over det. Høyttaler. Hjelp. Men uansett. Jeg sitter på rommet på DPS-en og er litt stolt av meg selv. Det var jo det jeg egentlig skulle skrive om.

Jeg har vært her siden mandag. Etter å bokstavlig talt ha løpt vekk fra en tvangsinnleggelse på fredag, brukte jeg helga på å tenke på hva jeg egentlig bør gjøre, og konkluderte til slutt med at en ny innleggelse kanskje kunne være bra, og om det ikke var bra, så kunne jeg jo bare dra hjem igjen og rykke tilbake (eller frem) til start igjen uansett. Ikke mye å tape på å prøve med andre ord, så selv om kroppen strittet i mot verre enn ei sta ku midt på landeveien på mandags morgen, så sitter jeg altså her nå og tenker på at jeg er litt stolt av meg selv.

For stolt? Ja, jeg er litt stolt. Jeg har hatt to-tre dager som jeg vil beskrive som bedre enn på så lenge at jeg ikke husker nøyaktig hvor lenge, og det er ganske så utrolig. I forrige uke – og noen uker bak i tid – har ting vært så ille at det ikke er noen vits i å prøve å forklare det, for det er noe som en bare kan skjønne om en har kjent og følt det selv. Jada, nå syter hun igjen, men det er sant.

Å skulle forklare at hodet ikke hører sammen med kroppen, at man ikke klarer å lese eller skjønne sine egne tanker, men bare se dem fly rundt omkring i hodet i full fart, at en bil kjører nedover veien og er en bil, men egentlig ikke er en bil allikevel, at puta i senga er en katt, selv om man vet at den bare er en pute, at man vil «hjem» selv om man sitter hjemme, at man ser lysglimt som ikke er der, at man hører lyder som ikke er der, at man ikke lenger vet om man egentlig eksisterer, eller om man bare er noens fantasifigur og kan forsvinne når som helst, at man har blackouts sånn at flere døgn i strekk bare forsvinner totalt fra minnet så man ikke en gang kjenner igjen det nye huset til søsteren sin neste gang man er på besøk (selv om man fikk omvisning i alle rom forrige gang), at man ikke klarer å svare på enkle spørsmål man får, for man klarer ikke få tak i verken ord eller tanker, så alt man tenker og sier er «jeg vet ikke», mens man stirrer ned i gulvet og lurer på om det er plantet kameraer i lampene eller om de på sykehuset egentlig ikke utfører ECT-behandling, men driver med hemmelig hjerneforskning… Vel. Å skulle forklare sånt er jammen ikke lett, og jeg tror det er enda vanskeligere å skulle skjønne det.

Jeg har fått tilbake ordene, jeg har fått tilbake tanker, jeg føler meg veldig mye mer «vanlig» igjen, men jeg tror ikke det er mulig å beskrive alle slike ting – eller alt det andre jeg kunne ha nevnt som føk rundt i hodet mitt på samme tid. Poenget: Det har vært tungt. Det har vært jævla slitsomt, men denne uka har vært bedre. Denne uka har vært bedre. Jeg er som alltid dritredd for at det plutselig skal være over når jeg våkner i morgen, i overmorgen eller dagen etter der, og kanskje er det det. Kanskje våkner jeg og kjenner at ting kommer tilbake, at jeg blir verre, at det tar overhånd igjen. Men det er verdt å fortelle dere at akkurat nå føles det som en enorm sliteseier å «kun» kjenne på depresjon, tunge tanker og tidvis angst, og ikke hele den suppa jeg nevnte i korte trekk over i tillegg. Jeg gikk for en innleggelse, selv om alt i meg skrek «nei!», og akkurat nå har det betalt seg mer enn jeg hadde håpt på. Det får frem et lite smil.

Og det… Det er absolutt ikke så verst.

Great lenghts

hiartalk

Jeg ble litt inspirert av Helene, og laget altså denne lille hår-collagen. Dette er altså håret mitt i løpet av ett år. Jeg tror faktisk jeg utelot noen frisyrer også… Haha! Så ja, her skiftes det fort. Og nå har jeg jo gleden av å kunne forandre litt drastisk på nytt, for jeg  – hold fast….

hårvinn

… vant en konkurranse på Instagram! Og da vant jeg hair extensions! Jeg vinner jo seriøst aldri på sånt. Aldri. Så nå er jeg rimelig fornøyd, dere! Jeg har sutra etter langt hår en stund nå, og angrer jo alltid på at jeg klipper meg kort. (Jeg lærer aaaaldri…) Derfor blir det digg med litt lengre hår nå til våren. Skulderlangt me ombré! Det er nok looken jeg skal gå for. Hell yeah! 

Family

ginaogdrea starbucks fotofag galskap

Jeg kjenner ingen som er så morsomme som meg og søstersen. Det er sant. Vi er så morsomme at jeg til og med ler høyt av meg selv! Vi er rett og slett skikkelig morsomme. Derfor har vi tenkt å ha en konkurranse her på bloggen, og vinneren får en HEL dag med oss! Neida. Ha det!

Fashion project: #1

drea_karlsen_1 drea_karlsen_2 drea_karlsen_3
Modell: Carina Velva MUA: Jeanette Hansen

Da har det blitt helg. Denne uka fikk jeg levert fashion-prosjektet vi har holdt på siden… Ja, i flere uker nå. Vi skulle ta fem moteserier på seks bilder hver, og i dag skulle vi gå gjennom alles bilder i plenum. Vi er nesten 40 elever i klassen, så det sier seg selv at det ble mange bilder. Vi gikk gjennom alle seriene, så pratet vi om noen av dem. Noens arbeider. Og læreren ga tilbakemeldinger.

I det siste har jeg vært veldig selvkritisk, som jeg sikkert har nevnt tjue ganger i bloggen allerede. Derfor skal jeg ikke gå nærmere inn på akkurat det. Poenget er at jeg i dag fikk en veldig stor boost i både selvsikkerhet og troen på at jeg faktisk har noe i dette yrket å gjøre! At jeg faktisk kan klare å nå målene mine – selv om de er ekstremt hårete og ambisiøse. Bare jeg jobber nok for det.

Mine serier ble trekt frem som noen av de beste. Timingen på så mange fine ting som ble sagt kunne vel ikke vært bedre! Jeg tror jeg gliste fra øre til øre. Jeg gliser forresten enda. Det er lite som er så digg som å få skryt for noe man virkelig brenner for, noe man virkelig har lyst til å gjøre det bra i. Som man jobber hardt for å få til.

Over ser dere altså en av seriene jeg leverte. Jeg skal poste alle her på bloggen tenkte jeg, en etter en. Nå tør jeg jo det. Nå har jeg fått en bekreftelse på at bildene ikke er dårlige. At jeg ikke er helt håpløs! Det er rart det der, hvordan selvsikkerheten kan fyke opp og ned. At troen på at man kan nå langt plutselig ikke lenger eksisterer. Vel, nå er den tilbake. Jeg skal jobbe hardt, jeg skal gjøre mye bra og jeg skal krangle meg gjennom perioder hvor jeg mister litt av den troen på at det er mulig. Meeeen, nok babbel. Jeg føler jeg gjentar meg selv i det uendelige these days. Det bør jeg kanskje slutte med. God helg og god natt.

En sommerdag i 2011

serie1 serie2 serie3 serie4 serie5 serie6 serie7 serie8 serie9 serie10 serie11 serie12

I Facebook-appen «På denne dagen», fikk jeg i dag opp at jeg postet denne serien på denne dagen for to år siden. Den ble jo selvfølgelig ikke tatt i januar, men på sommeren i 2011. Nå har det seg sånn at jeg ikke finner harddisken disse bildene på, men forhåpentligvis ligger den nedpakka i en eller annen flytteeske jeg fremdeles ikke har pakket ut. Poenget er altså at jeg ikke har fått redigert dem på nytt, så… Vel. Dette er ikke særlig bra redigering. Og jeg måtte resize bildene større for å passe inn på bloggen som den er nå, som ikke er alfa omega for kvaliteten på bildene. Meeeen, vi får prøve å se bort fra begge de to irritasjonsmomentene, og heller fokusere på hvor utrolig søt denne serien er. I stedet for at Vilja fikk ballen, så ga William henne en stein. Det var hun så veldig tydelig ikke særlig fornøyd med. Haha! Jeg elsker i alle fall disse bildene, på tross av dårlig redigering og bildekvalitet. Så jeg håper virkelig jeg finner igjen bildene, så jeg kan gjøre en liten oppgradering av dem…

Men skal jeg og Vilja se på gamle videoklipp som jeg har liggende. Det er jo en del, og Vilja syns det er minst like morsomt som meg å se videoer fra da hun var lita. Jeg burde kanskje poste en liten film her og, så dere får se hvor mye humor det er. Om dere vil se, da. Hugs!

Behind the scenes: LA lifestyle

lafitness lafitness7 gruppeshotladrea lenea bts2

Takk til Ikon Studio! Og ang. bildet av meg og Lene; Sånn går det når vi begge to har samme «godside»… Haha!

Da har jeg – endelig – kommet meg hjem igjen. Det var ikke bare-bare, når Oslo skulle få seg tidenes snøvær i dag! Jeg satt i flyet i over halvannen time før vi rørte oss en eneste meter, og når hjulene endelig begynte å rulle, så rulla vi bare til stedet hvor flyet skulle av-ises. Og det tok jo også en stund… Ja, ja. Er hjemme nå, godt plantet i sofaen. Jeg har fått i meg litt proteingrøt, og… Okei, la oss stoppe der. Proteingrøt? Ja, faktisk. Etter denne helga sammen med Lene Alexandra og en gjeng med spreke, flotte damer som hun har coachet den siste tiden, så har jeg fått en ekstrem motivasjon og inspirasjon til å få tilbake den veltrente kroppen jeg hadde for ikke så alt for lenge siden. Så nå, etter at jeg har fått blogga ferdig, så skal jeg trene her hjemme i stua. Så skal jeg dusje, sette meg ned i sofaen og belønne meg selv med en svær sjokoladeplate. Neida. Jeg bare kødda. Jeg skal selvfølgelig ikke dusje først! … Neida. Tulla igjen. Sjokolade er seriøst det jeg har minst lyst på akkurat nå, selv om det er det beste i verden. Jeg er motivert, og har startet det sunne, spreke livet med en eneste gang. Hvorfor vente til mandag når man kan starte på søndag?

Men ja. Tilbake til helga. Her er noen bilder fra lørdagen. Det viste seg at Lene Alexandra hadde vært i dette studioet før, da hun spilte inn musikkvideoen til «My boobs are okey» tilbake i… Tja. 2008 finner jeg ut etter et raskt googlesøk. Per Alver, som driver Ikon Studio, fant frem et gammelt bilde fra den gangen, og jeg tror nok Lene syns det var utrolig morsomt å se den store forskjellen på hvordan hun så ut da og hvordan hun ser ut nå. Ganske så store forskjell! Så må jeg også si at hun er ei utrolig bra dame. Skikkelig hyggelig, masse god energi og med en omsorg og interesse for andre mennesker som virkelig gjør en forskjell i folks liv. God energi smitter – og det var virkelig en hel gjeng med supre damer jeg var i studio sammen med på lørdag. Fin helg. Veldig fin helg. Hugs!

Three

nysanne

ny111

flippedthree

Fotograf: Drea Karlsen // Drea Photography
Modell: Sanne B. // Trend Models
Make up & Styling: Karoline Aasbø
Assistent: Daniel Johansen

I det siste har det kommet så mange bilder av meg selv, og så mange lange tekster, så nå kommer det tre bilder jeg har tatt nå i høst. Enkelt og greit. Hugs.

Menn som tenker med pikken

fniiiiis

Jeg har jo vært singel en god stund nå, og for å være helt ærlig, så har det ikke vært så mye som en liten flørt på meg på evig lenge. For å være enda mer ærlig, så har det jo nesten vært sånn at det har grodd igjen på alle slags mulige måter der nede! Neida. Joda. Neida. Uansett: Jeg har blitt sær. Jeg vet jeg er kresen. Eller… Jeg er vel kanskje ikke kresen heller. Jeg setter ingen krav. Jeg har ingen mal på hvordan en mann bør og skal være. Jeg bare liker ikke folk så lett. Nei, huff, det hørtes helt feil ut det og. Poenget mitt er bare at det skal så utrolig mye til før jeg liker noen. Jeg blir som regel dritlei av hele opplegget før det i det hele tatt har blitt et opplegg å bli lei av! Skjønner? Jeg tiltrekkes ikke lenger så lett av noen, og om jeg en sjelden gang faktisk blir det, så er han enten godt gift eller bosatt i Karasjok. Dealbreakers med andre ord.

Det er jo ikke det at jeg ikke får oppmerksomhet fra den mannlige befolkningen heller. Tvert i mot. Det gjør jeg jo. Kanskje er det akkurat det som er problemet, for det finnes da så utrolig mange tåpelige måter å sjekke opp oss jenter på at jeg ikke en gang vet hvor jeg skal begynne. Jeg mener… Det er greit nok at menn skal få lov til å tenke litt med kuken i blant, men… Når de skal sjekke opp damer, så kan det lønne seg å la den tenkinga vente til det faktisk passer seg. Si «hallo» på den vanlige måten, og ikke «hallååååå», etterfulgt av et skeivt og sleipt blinkefjes. Se hyggelig på meg, og ikke med soveromsblikket. Too soon.

Nå skal jeg i alle fall prøve å få opp en liten liste over ting som absolutt ikke har fungert på meg den siste tiden.

1. Å være veldig overfladisk fra første bokstav man enten sier eller taster, alt etter hvor man møtes første gang. Om det første noen sier til meg handler om sex, så er det en kjempeturnoff. Hva tar du meg for? Ser jeg billig ut? Jeg er ikke ute etter en one night stand! Og det må jeg få lov til å ytre uten at du skal tro jeg er gifteklar. No need to panic!

2. Mangel på kjemi fra første stund er selvfølgelig ikke et godt tegn, heller ikke i sosiale medier som f.eks. Tinder eller Facebook. (For ja, man blir sjekka opp på FB og!) Men jeg er selvfølgelig villig til å få et andreinntrykk. Om «Vil du møtes eller?» er det neste som sies, så er det over. Var denne starten en god start for deg..? Følte du kjemi? Yikes. No third chances.

3. Nummer tre må faktisk bare få et eget bilde. Dette er et tilfeldig utvalgt eksempel på hvordan man ikke bør tilnærme seg meg om man ønsker å få min oppmerksomhet. Her har altså vedkommende ringt meg flere ganger før nysgjerrigheten min tar overhånd, og jeg sender en melding for å høre hvem som kan skjule seg bak et mobilnummer som ikke gir noen treff på 1881.fixedmobil
4. «Duh hadde vært sjiiiiiitpen om du hadde langt hårhh, lissom! Duh har et njuuudelig ansikt.» Det er ikke bare kommentaren som har dårlig tiltrekningskraft – det har ånden og promillen og.

5. Jeg på Tinder: «Jeg er ikke one night stand-typen.» Han: «Da må vel jeg gjøre noe med det da!» … Eh. Nei. Bare… Nei.

Dette var i alle fall fem pinlige forsøk på å sjekke meg opp. Jeg bare fatter det ikke… Forstår de ikke hvor ufattelig dårlig det er!? Ikke rart de er single! But then again; Det er jo jeg og…