Fotograf: Drea Karlsen // www.dreakarlsen.format.com
Modell: Carina Velva
MUA & Stylist: Jeanette Hansen
(Disse bildene er IKKE retusjerte – bare redigerte.)
Her er noen bilder jeg tok før jul. Hva syns dere? Fint? Stygt? Bra? Dårlig? Hugs.
Verd mer enn gull og edelstener
Jeg henger litt med nebbet i dag, men det skal jeg ikke skrive så veldig mye om akkurat nå. Det får bli i morra. I stedet poster jeg altså en hel drøss med bilder av den største gledessprederen i livet mitt. Vilja. Bildene er tatt nå i juleferien hjemme hos mamma på Frøya. Vi hadde det skikkelig fint! Vilja spikka pinne til grilling av pinnebrød, vi spilte Den forsvunnede diamanten typ femtifire ganger, vi spilte barne-Alias (som Vilja var utrolig flink i!) og bare koste oss (omtrent) hele tiden. Den jenta der har humor i massevis. Hun er den største tøysekoppen jeg kjenner, og jeg digger det! Hun får meg alltid til å le – bortsett fra da hun var overtrøtt en ettermiddag, da, og ikke ville slutte å pille meg i øret når jeg ba henne om det. Haha! Nå er det jo litt morsomt. Det er helt klart morsommere i ettertid enn akkurat der og da… Tenk at hun fyller syv år om mindre enn en måned. Yikes! Det er ganske sjukt. Ikke bare for at tiden går fort, selv om det selvfølgelig også er sant, men for at jeg er mamma til ei som snart er syv! Sukk. Jeg savner henne så mye, men frem til neste helg så får Skype være et trøstende plaster på såret.
Home again
Hjemme. Godt, men også litt kjipt. Vilja har dratt hjem til pappaen, og etter så mange gode dager med henne på Frøya, så er det litt (ganske) stusselig å sitte alene i sofaen. Uten latteren hennes, uten smilet, uten en sovende gullunge i senga. Det verste med å komme hjem var allikevel å komme hjem til en gjenglemt kyllingfilet i kjøleskapet… Gjett om den lukta. Det lukter i kjøleskapet fremdeles – etter flere vask med både zalo, grønnsåpe og klorin! Det begynner heldigvis å gi seg nå, da… Jeg er seriøst så klums og distré og så glemsk! Huff…
Det beste med å være hjemme igjen derimot, er musikkanlegget. At jeg endelig kan høre musikk høyt og synge med, uten at jeg gidder å tenke så altfor mye på de stakkars naboene mine som antagelig banner og holder seg for ørene om de hører meg. Fnis. Jeg er så avhengig av høy, herlig musikk at det å være uten god lyd i to uker, er skikkelig rart. Headset i stua hjemme hos mamma er liksom ikke helt det samme. Om du har noen gode musikktips forresten, så tar jeg gjerne imot! Får aldri nok å høre på. Jeg er veldig glad i rolige coverversjoner av kjente låter, Silversun Pickups, Coldplay, Of Monsters and Men, Lana Del Rey, Imagine Dragons, Siri Nilsen og sånt, for å nevne noe. Jeg liker jo det meste, men den melankolske, rolige sjangeren er helt klart favoritten. Hugs!
Three
Fotograf: Drea Karlsen // Drea Photography
Modell: Sanne B. // Trend Models
Make up & Styling: Karoline Aasbø
Assistent: Daniel Johansen
I det siste har det kommet så mange bilder av meg selv, og så mange lange tekster, så nå kommer det tre bilder jeg har tatt nå i høst. Enkelt og greit. Hugs.
Menn som tenker med pikken
Jeg har jo vært singel en god stund nå, og for å være helt ærlig, så har det ikke vært så mye som en liten flørt på meg på evig lenge. For å være enda mer ærlig, så har det jo nesten vært sånn at det har grodd igjen på alle slags mulige måter der nede! Neida. Joda. Neida. Uansett: Jeg har blitt sær. Jeg vet jeg er kresen. Eller… Jeg er vel kanskje ikke kresen heller. Jeg setter ingen krav. Jeg har ingen mal på hvordan en mann bør og skal være. Jeg bare liker ikke folk så lett. Nei, huff, det hørtes helt feil ut det og. Poenget mitt er bare at det skal så utrolig mye til før jeg liker noen. Jeg blir som regel dritlei av hele opplegget før det i det hele tatt har blitt et opplegg å bli lei av! Skjønner? Jeg tiltrekkes ikke lenger så lett av noen, og om jeg en sjelden gang faktisk blir det, så er han enten godt gift eller bosatt i Karasjok. Dealbreakers med andre ord.
Det er jo ikke det at jeg ikke får oppmerksomhet fra den mannlige befolkningen heller. Tvert i mot. Det gjør jeg jo. Kanskje er det akkurat det som er problemet, for det finnes da så utrolig mange tåpelige måter å sjekke opp oss jenter på at jeg ikke en gang vet hvor jeg skal begynne. Jeg mener… Det er greit nok at menn skal få lov til å tenke litt med kuken i blant, men… Når de skal sjekke opp damer, så kan det lønne seg å la den tenkinga vente til det faktisk passer seg. Si «hallo» på den vanlige måten, og ikke «hallååååå», etterfulgt av et skeivt og sleipt blinkefjes. Se hyggelig på meg, og ikke med soveromsblikket. Too soon.
Nå skal jeg i alle fall prøve å få opp en liten liste over ting som absolutt ikke har fungert på meg den siste tiden.
1. Å være veldig overfladisk fra første bokstav man enten sier eller taster, alt etter hvor man møtes første gang. Om det første noen sier til meg handler om sex, så er det en kjempeturnoff. Hva tar du meg for? Ser jeg billig ut? Jeg er ikke ute etter en one night stand! Og det må jeg få lov til å ytre uten at du skal tro jeg er gifteklar. No need to panic!
2. Mangel på kjemi fra første stund er selvfølgelig ikke et godt tegn, heller ikke i sosiale medier som f.eks. Tinder eller Facebook. (For ja, man blir sjekka opp på FB og!) Men jeg er selvfølgelig villig til å få et andreinntrykk. Om «Vil du møtes eller?» er det neste som sies, så er det over. Var denne starten en god start for deg..? Følte du kjemi? Yikes. No third chances.
3. Nummer tre må faktisk bare få et eget bilde. Dette er et tilfeldig utvalgt eksempel på hvordan man ikke bør tilnærme seg meg om man ønsker å få min oppmerksomhet. Her har altså vedkommende ringt meg flere ganger før nysgjerrigheten min tar overhånd, og jeg sender en melding for å høre hvem som kan skjule seg bak et mobilnummer som ikke gir noen treff på 1881.
4. «Duh hadde vært sjiiiiiitpen om du hadde langt hårhh, lissom! Duh har et njuuudelig ansikt.» Det er ikke bare kommentaren som har dårlig tiltrekningskraft – det har ånden og promillen og.
5. Jeg på Tinder: «Jeg er ikke one night stand-typen.» Han: «Da må vel jeg gjøre noe med det da!» … Eh. Nei. Bare… Nei.
Dette var i alle fall fem pinlige forsøk på å sjekke meg opp. Jeg bare fatter det ikke… Forstår de ikke hvor ufattelig dårlig det er!? Ikke rart de er single! But then again; Det er jo jeg og…
Året 2015 – del 1
Det er snart nyttårsaften, og derfor er det på plass med en liten oppsummering av året. Jeg hadde egentlig tenkt å skippe det, men så tenkte jeg at det kanskje kan være bra. Året har jo hatt mye bra å by på og, selv om de dårlige månedene kanskje har satt det gode litt i skyggen. Men, her er i alle fall et lite innblikk i året 2015 – både på godt og vondt.
I februar fortalte jeg at jeg ble voldtatt som syttenåring. Blogginnlegget ble lest og kommentert av veldig mange, og også der kom det en hel masse dritt i kommentarfeltet. Dagbladet repostet innlegget, og jeg ble også intervjuet av Adresseavisen. Innlegget finner du her.
Jeg satte på hair extensions, og gikk fra å ha kjempekort hår til langt, blondt hår! Weird.
Jeg hadde fine helger med fantastiske Vilja.
Så dro jeg plutselig til Hollywood, som ble årets høydepunkt! Jeg jobbet i et managementbyrå i Trondheim, og ble derfor kjent med Hans-Erik Dyvik Husby, og da havnet jeg plutselig i Santa Monica. Der var jeg gjest på Independent Spirit Awards, som er en filmprisutdeling på stranda i Santa Monica. Det var kvelden før Oscar-utdelingen, og omtrent alle de samme filmene var nominert her. En once in a lifetime-opplevelse!
I mars prøvde jeg meg på å være moteblogger igjen…
Jeg dro også til Dublin og spilte poker-NM, men det er ikke mye å snakke om.
Så ble det april, og vi dro til søstersen for å feire påska i Sverige sammen med Vilja, mamma, Brynjulf, Jørgen, Randi Annette, søstersen og mannen, og selvfølgelig også mine fine tantebarn.
April ble igjen måneden hvor livet ikke akkurat ble så enkelt for meg. Her skriver jeg litt om det. Ikke lenge etter påskeferien ble jeg lagt inn på Orkdal DPS. Allikevel søkte jeg meg inn på Norsk Fotofagskole rett før fristen gikk ut, og kom inn. Ikke at jeg følte noen særlig stor glede av det på dette tidspunktet, akkurat…
Mai kom, og jeg ble kjent med Renate på Orkdal. Vi prøvde å trene så mye som mulig, noe vi faktisk klarte med stil! Jeg, Renate og Frida tok dessuten litt fri fra DPS-en, og dro på shopping til Trondheim.
… Og jeg farget hår – igjen.
Og årets innleggelse ble visst ikke helt som de tidligere innleggelsene. Forvirring er vel nøkkelordet. Det skreiv jeg en god del om i juni, og det finner du her. Syns vel i ettertid det er ganske så… Rotete. Og pretensiøst. Haha!
Jeg reflekterte også over hvor slitsomt det må være å være pårørende, og det kan du lese her. Jeg er glad for at de holder ut. Og dette var vel nok bilder og oppsummering for del 1. Så kommer del 2 etterhvert! 
Folk på trikken
I blant elsker jeg å le av andre mennesker. Typ «muhahaha». Som for eksempel når folk på trikken ser ut til å få panikk når de skal av trikken, og ikke sitter/står ved siden av en stopp-knapp. At døråpneknappen fungerer på akkurat samme måte som en stoppknapp – som altså får det til å lyse «STOPP» på de derre skiltene og i den røde dingsen fremme i dashboardet (om man kan kalle fronten på en trikk det?), som gjør at sjåføren stopper ved neste holdeplass, det har de tydeligvis ikke fått med seg. Da ler jeg. Inni meg altså, jeg kan jo ikke sitte og le høylydt på trikken, uten at noe tilsynelatende er morsomt. Ikke alle har fått med seg at de samme knappene faktisk også fungerer sånn at dørene åpnes om man trykker på dem! (Ja, I know! Det er jo heeeeelt sjukt! Må være magi!) Så da roper de frem til sjåføren i full panikk: «Åpne her bak da! Åpne!» Eller de løper til neste dør, hvor det står en annen passasjer med en IQ over enn 76, som har klart å trykke på døråpneknappen. Så da ler jeg enda mer. Skikkelig høyt, men allikevel lydløst.
Jeg har fler trikke-morsomheter også. Etter en tolvtimers lang dag uten å ha vært hjemme/slappet av, sitter jeg endelig på det brune skinnsetet på trikken og gleder meg til å få i meg dagens første måltid hjemme i sofaen. For mat har jeg jo helt glemt. Så travel har dagen vært, og det kjenner jeg virkelig og. Jeg er skikkelig sliten. På denne dagen vil ikke trikken fungere som den skal. Den kommer seg ikke opp bakken fra Ila og oppover forbi stoppet ved Bergsligata. Den går sakte fremover, før den stopper helt opp. Sjåføren går utenfor for å prøve og fikse det, går inn igjen, prøver på nytt, men med samme resultat. Etter noe som føles som en evighet for meg, klatrer trikken sakte oppover bakken. Flere av passasjerene smiler til hverandre, som om dette var som en kinoopplevelse hvor man går ut fra kinosalen sammen som et fellesskap som har delt et ordentlig spesielt øyeblikk. Jeg spyr litt inni meg.
Men gjett da. Det går jo selvfølgelig ikke. Vi stopper – igjen. Trikkedama kommer løpende nedover til den bakerste vogna for å prøve å fikse det, og mens hun er der nede hvor jeg sitter, så begynner trikken å trille bakover. Ei jente som ikke sitter så mange setene unna meg, skvetter til, holder seg hardt fast i setet og roper; «Er det noen fremme der som styrer trikken!?». Full panikk. Jeg mener… Man skulle tro det var dommedag. Eller svære, kjøttetende dinosaurer utenfor, som stirret sultent på henne. Ja, nå skal vi dø, tenker jeg sarkastisk, og den indre latteren min og det hånende gliset forsvinner ikke før jeg er godt hjemme i sofaen med middagen i fanget.
Generation lost
Her kommer en fotoserie jeg har begynt med, som jeg også brukte som en oppgave på Norsk Fotofagskole. Jeg skal fortsette med den, for å samle fler slike bilder til serien. Utrolig gøy å jobbe med! Her tar jeg jo et lite oppgjør med hvordan ting er i dag, med tanke på forbilder og måten mange foreldre presser grensene på, spesielt i USA. Ser dere hvem disse barna skal være? Og vad tycks?
Workaholic
Her er litt av det jeg har gjort den siste tiden. I tillegg til dette, så har jeg selvfølgelig hatt skoleoppgaver også. Dette er altså kun egne prosjekter jeg har gjort på eget initiativ. For noen uker siden bestemte jeg meg for å ta opp en gammel idé om et prosjekt også. Noe jeg har ment har vært en greie som kan bli skikkelig bra, men som jeg bare aldri kom ordentlig i gang med. Nå er jeg glad for det, for nå er jeg mye flinkere og får mye mer ut av ideen! Jeg booka modeller og planla tid for fotograferingen, og like før den første shooten fikk vi en oppgave på skolen som passet perfekt til dette prosjektet. Flaks da! Det betyr to fluer i en smekk, og det sparer selvfølgelig en hel masse tid. Jeg skal bygge videre på prosjektet etter at oppgaven er levert, men nå får i alle fall en god start! Gleder meg så utrolig mye til å få på plass de fire forskjellige modellene i serien. Det blir to bilder per shoot, og sammen blir det et konsept jeg liker utrolig godt! Så nå håper jeg bare det blir så bra som jeg ser for meg, og at andre også liker det – og ikke bare jeg…
- Nyere innlegg
- 1
- …
- 4
- 5
- 6
- 7