Growing up

Jeg har ikke så mange ord å komme med, jeg har ikke noe jeg vil si om året som har vært, jeg har heller ikke noe jeg vil si om året som kommer. I stedet poster jeg tre gamle, nyredigerte bilder av Vilja. Fra den gangen jeg klæsjet på henne litt sminke og ba henne være modell, noe hun velvillig var med på. (Den gang da…) Hugs.

Not forgotten

Jeg har snudd døgnet (veldig), og sitter derfor her nå – klokka åtte minutter over to – og redigerer bilder jeg aldri rakk å redigere før jeg gikk i hi i vår. Jeg var skikkelig urolig og rastløs i kveld, så derfor bestemte jeg meg for å finne frem gamle harddisker og bla gjennom bilder jeg tok for en stund siden. Det funket. Jeg ble roligere av det. Så her kommer noen tilfeldig valgte bilder av Frida.

Modell: Frida // Trend Models Make-up & styling: Jeanette Hansen Fotograf: Drea Karlsen // DreaPhotography
Uretusjerte bilder!

Året 2016

Jeg er litt usikker på hvordan jeg vil gjøre denne årsoppsummeringa i år, for… Vel, ikke har jeg blogga særlig mye, og ikke har det vært et veldig fint eller innholdsrikt år. Men så blar jeg gjennom bloggen, og finner da allikevel litt! Noe har jeg da gjort. Og skrevet. Og sagt. Jeg får prøve å ta måned for måned, og fremheve et par ting jeg er glad for at jeg blogga om.

Januar var preget av mye frykt for å bli deprimert igjen, men jeg jobbet hardt med et fashion-prosjekt på Norsk Fotofagskole.  Jeg sleit litt med usunne tanker og følelser rundt kroppen og vekta mi, men prøvde hardt å gjøre et oppgjør med det. Jeg irriterte meg også veldig over at jenter ikke både kan være overfladiske og smarte, og det skreiv jeg også et ganske langt blogginnlegg om som du finner her. Jeg reiste til Oslo og tok bilder av Lene Alexandra, og laget en liste over jenter som inspirerer meg.


Februar bestod, som januar, mye av motefotografi. Jeg ble derimot aldri helt fornøyd, og mente at de beste bildene var de jeg ikke tok. Jeg fikk litt tv-tid på TV2 Sportskanalen, og jeg skreiv et langt innlegg hvor jeg ga mitt råd til helsepersonell og pårørende av psykisk syke. Så fikk jeg tak i en ny bil!

I mars begynte jeg å kjenne på tomhet og depresjon igjen. Jeg blogga om stigmaet rundt det å være helgemamma, og hvor store forskjeller det er på det og helgepappa. Jeg og Vilja feiret påske på Frøya sammen med resten av familien. Og ja… Det var vel egentlig mars!

I april ble jeg innlagt på psykiatrisk igjen. Derfor ble det svært lite blogging, så jeg har egentlig ikke så mye annet å vise til. Det gjelder også for mai. Fremdeles innlagt, vekselsvis på DPS og Østmarka. Jeg begynte med ECT-behandling, som skulle vise seg å ha mye mindre effekt på meg enn hva alle hadde trodd på forhånd.

I juli ble ting pittelitt bedre. Jeg fikk igjen ordene, og klarte å formulere frem litt om hvordan de siste månedene hadde vært, med uro, følelse av å ikke eksistere og… Vel, ja, mye annet merkelig du kan lese om her om du vil. Jeg dro dessuten til frisør og fiksa håret, og tok også en ny tatovering! Jeg elsker den! Jeg syns den er den fineste av alle de jeg har, tror jeg. Jeg og Vilja nøt sommeren så godt vi kunne, og jeg skreiv et innlegg om holdningene rundt voldtekt.

I august ble det mer kaos i hodet igjen. Jeg satt med en en følelse av å ville hjem, uten å vite hva det egentlig betydde, siden jeg jo var hjemme. Senere las jeg boka «I morgen var jeg alltid en løve» av Arnhild Lauveng, hvor hun beskrev akkurat det samme, og forklarte det med lysten til å finne tilbake til jeg-et sitt. Utdrag fra boken kan du se her.

I september skreiv jeg om styggen på ryggen, og om prestasjonsangst og at jeg feiler i alt jeg gjør. Så følte jeg meg litt crazy, og farget håret blått!

I oktober skreiv jeg et innlegg jeg selv mener er veldig viktig. Det handler om hvordan politiet ikke alltid behandler mennesker med respekt. Jeg fortalte om en selvopplevd episode hvor to politimenn forverret situasjonen, og eksponerte meg når jeg var i en tilstand jeg ikke hadde kontroll over.

I november farget jeg håret tilbake til normal farge igjen, og satte på vippeextensions hos Glimt Bli Ny Studio. Jeg fant også igjen lesegleden.

I desember kastet jeg meg på diskusjonen om tvangsbruk i psykiatrien, hadde merkelige moodswings, dro til London og feiret jul hjemme på Frøya.

Puh. Sånn. Det var året, kort oppsummert. Trykk deg gjerne inn på linkene og les/se på innleggene jeg har valgt å fremheve i år. Hugs!

Sisters

Da var plutselig jula egentlig over for denne gang. I morgen skal Vilja hjem til pappaen sin, og da kjører jeg liksågreit hjem til Trondheim i samme slengen, siden jeg allikevel må kjøre et stykke på vei. Og da har jeg nesten ingen planer før nyttårsaften. Litt pokerspilling på onsdag, men ellers skal jeg bare holde meg i ro, stresse helt ned, sove masse, og prøve å komme i gang med trening igjen. Jeg er drittlei av å spise mat og godteri nå, så jeg trenger virkelig å bare… Vel. Kjenne litt på sultfølelse igjen. Haha. I-landsproblem, much?

Men vipps, så er det jo nyttårsaften og, og den skal jeg blant annet feire sammen med denne fine frøkna. Søstersen! (Legger ved et crappy iPhone-bilde av oss, jeg. Bare for at vi er så fiiiine, så!) Håper det blir en finfin kveld. Frem til da: Søvn, trening og litt poker. Hugs!

Søstersen, Gina, og meg. Hjerte, hjerte! 

Å ta hensyn til seg selv

Da jeg skreiv at jeg plutselig skulle til London, fikk jeg en god del meldinger/kommentarer om hvor bra det er at jeg endelig er i god form. I tillegg fikk jeg bekymringsmeldinger fra de som kjenner meg best. Naturlig nok, etter hvordan sist reise gikk. Det endte jo med et ganske hardt møte med veggen. Å reise til London sånn plutselig, ikke så lenge etter den krasjen, var vel kanskje ikke helt risikofritt. Jeg har ikke vært stabil den siste tiden. Jeg har ikke vært stabil på ganske lenge, og det har – alt i alt – vært et ganske så hardt år. Allikevel valgte jeg å dra. Mest for at jeg nekter å slutte å prøve. Jeg nekter å gi opp å leve i frykt for hva som kan komme til å skje. Med frykt for katastrofer kommer ikke bare frykt for katastrofen i seg selv. Det er samtidig veldig lett å få angst for å leve.

Jeg var jo også veldig bestemt og sikker på at NM på Gardermoen skulle gå smertefritt, uten at det ble helt som jeg hadde tenkt. Det endte absolutt ikke som det skulle. Nå har jeg én viktig tanke i hodet som hjelper meg til å ta gode valg, slik at denne turen ikke skal ende likedan. Jul med Vilja. På tirsdag som kommer skal jeg være med på avslutning på skolen hennes, så skal vi kjøre hjem til mamma på Frøya for å feire jul. Jeg får bare feire annenhver jul med henne, og det skal jeg ikke gå glipp av.

Meg som chiller i senga. Dexter på Netflix, woopwoop!

Allikevel må jeg innrømme at det er litt tungt. Jeg føler meg ikke helt på topp. Humøret varierer veldig i løpet av få timer. Jeg blir fort sliten, og jeg blir ganske raskt litt fjern. Det blir vanskelig å ta inn ting som skjer, høre hva folk sier, være tilstede. Jeg blir redd for å… Miste meg selv. Miste kontrollen. Ende opp som på Gardermoen, uten kontroll på verken kropp eller følelser. Jeg blir redd for å miste virkeligheten. Miste fotfeste, vippe over til en tilstand hvor jeg ikke lenger føler meg som meg selv. Følelsene svinger i hytt og pine, og plutselig skulle jeg ønske jeg lå hjemme i min egen seng og bare kunne ligge der uten å gjøre noe som helst før tirsdag. On the bright side: jeg klarer å ta hensyn til meg selv. I kveld for eksempel, har jeg brukt hele ettermiddagen og kvelden i senga med Dexter på tv-en. I London, hvor jeg aller helst skulle ha vært der ute og opplevd en by jeg så sjelden er i.

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg vil frem til. Jeg vil vel frem til at jeg er sliten og lei av å føle at jeg er på vippen, men er samtidig ganske glad og stolt over at jeg takler det bedre nå enn før. Så krysser jeg fingrene for at det varer. Ikke bare frem til jul, men også til neste år – så kanskje 2017 endelig kan være et år hvor jeg tar tre skritt frem og ett tilbake, i stedet for ett skritt frem og tre tilbake.

Omvendtland

Søndagene når Vilja har dratt hjem til pappaen sin igjen er de verste. Det blir så tomt. Jeg slår på høy musikk. Legger meg på rygg på gulvet; Bare da kan musikken virkelig fylle meg. Men det forblir like tomt. Jeg forblir like tom. Tristheten blir ikke mindre av vakker musikk.

liggerhersitat liggerher2

Jeg savner denne kosete pelsballen veldig i blant.

Tristhet har en tendens til å virkelig fylle meg når den først kommer. Jeg blir ikke bare litt trist. Jeg blir uendelig trist. Heldigvis vet jeg den ikke er kommet for å bli denne gangen. Ikke for å fylle meg så veldig lenge. Kanskje er den borte allerede i morgen. Kanskje må jeg bare lære meg å akseptere å bli uendelig trist i blant, som i dag, uten å legge så veldig mye mer i det. Kanskje må jeg bare lære å leve litt i omvendtland. Tenke det motsatte av det jeg egentlig tenker. Dette er ikke verdens undergang. Dette er ikke depresjon. Alt var ikke bedre før. Livet er mitt er ikke håpløst. Jeg er ikke håpløs. Jeg skal få til noe. Jeg skal bli noen. Forresten; Jeg er noen. Sånn. Omvendtland.

Cuteness overload

I dag var jeg og Vilja på besøk hos Nora og Ulrik. Jeg føler meg nesten som en stolt tante til ham, jeg! Jeg syns det er  kos at både jeg og Nora er mødre nå – selv om jeg var litt endel tidligere ut enn henne… Haha! Jeg syns Nora er en fantastisk flink mamma, og i blant har jeg skikkelig lyst til å sparke mammapolitiet i leggen på hennes vegne. Er det noe som irriterer meg grenseløst, så er det mennesker som tror de sitter med fasit på hvordan ting skal være – bare for at det har funket godt for dem. Det er ikke sånn det er. Det er så mye som er individuelt! Men nok om det. Ulrik er så utrolig herlig, og både jeg og Vilja koste oss skikkelig på besøk i dag. Her er noen bilder fra dagen:
fixed3 ulrik_1 ulrik_3 fixed4 ulrik_2

Er han ikke nydelig? Hjertesmelt (i dag og)! Hugs.

A sucker for nostalgia

Jeg fyker rundt på stua og rydder litt før Vilja kommer i dag. Ut fra høyttalerne runger låter fra den eminente spillelista mi lets take a walk down memory laneog akkurat nå er det It feels so good av Sonique som står på. Gud, om du er omtrent like gammel som meg, og vokste opp til blant annet Spice Girls, Da Buzz, E-Type og Shaggy på 90-tallet, så er du nesten nødt til å høre gjennom spillelista mi.

Det er rart hvordan Murder on the dancefloor av Sophie Ellis Bextor fremdeles gir meg frysninger og følelsen av migrene (siden jeg fikk migrene da jeg hørte på den en gang), hvordan There You´ll be av Faith Hill minner meg om hvor trist jeg var i tiden etter at den stakkars, usikre, bitete bikkja vår ble avlivet, hvordan Don´t Speak av No Doubt minner meg om en ferie hos farmor på Steinkjer, hvordan Feel av Robbie Williams minner meg om min første hjemmeside (som var svart med knallgrønn skrift, og som hadde en gif av den dansende babyen fra Ally McBeal. Yeah, I know. Vakkert), og hvordan When You Say Nothing At All av Ronan Keating minner meg om kleine, spennende kline-øyeblikk på ungdomsklubben. I klinekroken. Haha. Det er rart hvordan gamle låter frisker opp hukommelsen. Man husker nøyaktig hvilke følelser man hadde. Man husker lukta. Tankene. Omgivelsene. Alt. Aaaah, I´m a sucker for nostalgia. 

grained

Poserer litt foran speilet igjen da. Med parykk. 

grained3

Om du lurer, så er det Titanic som står på i bakgrunnen.

Nei, nå skal jeg komme meg i vei for å hente verdens beste jente. I mens kan jo du fortelle meg (i kommentarfeltet) om hvilke låter du har sterke barndomsminner fra, og hvilke minner det er. Sånt er gøy! God helg, alle. 

Monstre under sengen

Vi satt i sengen, jeg, bror og pappa. Pappa i midten, jeg og bror på hver vår side av ham, med hodene våre hvilende mot hver vår skulder. Han leste høyt fra ei bok, slik enten han eller mamma gjorde for oss hver eneste kveld. I kveld leste han fra Den Lille Prinsen. Det tok tid å lese bok med et barn på hver side, for vi avbrøt ham jevnlig med både store og små spørsmål om det han nettopp hadde lest.
– Dere ligner slett ikke min rose. Dere fins ikke ennå, sa prinsen til dem. Ingen har gjort dere tamme, og dere har ikke gjort noen tamme. Dere er akkurat sånn som reven var. Den var bare en rev som lignet hundre tusen andre rever. Men jeg har gjort den til min venn, og nå er den den eneste rev i verden, leste pappa med høytidelig stemme.
– Hvordan kan han bli den eneste rev i verden? Det finnes da vel ikke bare én rev?, spurte jeg veslevoksent.
– Nei, men for prinsen var den på en måte det. Det var den eneste reven i verden som virkelig betydde noe for ham, siden den var blitt hans venn, forklarte pappa.
– Åja. Sånn som at du er den eneste pappaen min, selv om det finnes mange andre pappaer i verden?, spurte jeg så.
Pappa lo litt. Jeg ble flau, trodde kanskje sammenligningen min var skikkelig dum, men jeg visste jo ikke at pappa lo på en sånn måte slik som foreldre gjør når de av og til, i slike spesielle øyeblikk, både blir overrasket og stolt over hvor intelligente små barn kan være, bare ved å si det første de tenker på.
– Ja, egentlig akkurat sånn. På en prikk.
Han tok en pause fra lesingen, og ble sittende å se ut i lufta. Han smilte. Så fortsatte han å lese til både mine og brors øyne begynte å sige.
– Nå tror jeg det er natt, sa pappa da.
– Nei, les mer!, ba jeg og bror i kor.
Så gjorde han det.

orkdaldps

– Men nå er det natt, sa pappa for tredje gang, reiste seg og slo av lyset.
– God natt, sov godt, drøm søtt, sa han før han lukket døra så bare en liten glipe lys slapp inn i rommet.
Bror hadde gått inn til sitt eget rom og lagt seg i sin egen seng. Jeg lå alene, og det føltes med ett veldig trist. Jeg trodde ikke det var meningen at man som menneske skulle være så mye alene, heller ikke når man sov, for når jeg var alene ble jeg alltid så redd. Nå for eksempel – nå var jeg sikker på at det lå et monster under sengen og bare ventet på å få en barnefot å gnage på. Kommoden som stod i hjørnet så plutselig veldig merkelig ut. Den fikk øyne som lyste. Buksa som hang over stolen så plutselig ut som bein, gardinene beveget seg uten at vinduet var åpent og lydene utenfor ble mystiske og skremmende. Alt i rommet forandret seg i mørket når man lå alene. Jeg så lysende, onde øyne overalt. Jeg turte ikke lukke mine egne øyne heller, for da var jeg sikker på at alle de fæle skapningene kom til å hoppe på meg og spise meg opp. Rive meg i fillebiter så jeg døde, så jeg forsvant fra verden og bare ebbet ut i… Ingenting. Tanken på å dø skremte meg. Tenk at vi alle en dag bare skal forsvinne. Hvorfor er det sånn? Hva er vitsen med at vi bare skal dø? At vi aldri igjen kan gi mammaen eller pappaen vår en klem, at vi aldri igjen kan lese bok i sengen, at vi aldri igjen kan gjøre noe som helst? Jeg forstod det ikke.
– Pappa?, ropte jeg høyt.
– Kom opp!
Jeg hørte pappa gå opp trappa.
– Hva er det, jenta mi?
– Hvorfor er det sånn at vi skal dø?
– Det er et vanskelig spørsmål å svare på. Det bare er sånn, det. Det er sånn livet er. Tenk deg om vi skulle leve evig. Da hadde det ikke blitt plass til nye mennesker her på jorda, sa pappa.
– Men hvorfor trenger det å komme nye mennesker?
Pappa visste ikke helt hva han skulle svare på det. Det merket jeg på ham. Hvordan er det mulig at ikke engang pappa kan svare på det? Hvordan er det mulig at det ikke finnes noen svar? Hvorfor finnes spørsmålet da? Spørsmålene hopet seg opp i hodet mitt. Nå gjorde de bare vondt. De ble tunge, tunge som bly, og jeg ble tristere og tristere av det.
– Sov nå, jenta mi. Og tenk på noe fint. God natt. Jeg elsker deg.
Så gikk han igjen, og lukket døra slik at rommet mitt på nytt ble omgjort til ei hule full av fæle monstre. Jeg sovnet ikke. Jeg var redd for å sovne, jeg var redd for å våkne, jeg var redd for monsteret under sengen og jeg var redd for den dagen jeg skulle dø.

Bruk av tvang i psykiatrien

VG publiserte nylig en omfattende artikkel om ulovlig bruk av tvang i psykiatrien, og det har satt i gang en diskusjon om tvangsbruk på norske psykiatriske sykehus.

Jeg skal ikke snakke generelt, for jeg har liten innsikt i bruken av tvang på norske sykehus, men jeg kan snakke høyt om mine egne erfaringer. For pasienters erfaringer er jo en ganske så viktig side i en sånn diskusjon. Det er jo tross alt pasientenes ve og vel som er poenget med å i det hele tatt ta opp temaet. Derfor er det viktig for meg å prate høyt om det, og ikke minst for å ufarliggjøre det. Tvang er et negativt ladet ord, men sammenhengen trenger ikke nødvendigvis å være negativ av den grunn. I en sånn diskusjon er det viktig å skille mellom betydningen av ordene tvang og overgrep. Tvang trenger ikke å være et overgrep. Noen ganger er det nødvendig. Noen ganger  det til for å beskytte både pasienten og de ansatte. Noen ganger kan det til og med være beroligende for pasienten å bli tvangsinnlagt eller lagt i reimer, fordi alternativene er så mye verre.

Selv om tvang aldri er noe gøy, blir det ikke et overgrep før de ansatte som utøver tvangen tror at tvang kun brukes i tilfeller hvor pasienten ikke er i stand til å få med seg det som skjer rundt seg.

Når det er tilfellet – at de ansatte prater over hodet på pasienten som om han/hun ikke eksisterer, og glemmer å henvende seg til pasienten – er når tvang ikke lenger bare er et nødvendig redskap, men et overgrep. Når de ansatte kommer med spydige kommentarer, gjør antagelser (om dop, om at pasienten er en dårlig forelder, om at oppførselen er et skrik etter oppmerksomhet etc.), snakker om personlige ting  (og tilsynelatende glemmer at de er på jobb) eller ikke avslutter tvangsbruken når pasienten har roet seg, er det blitt et problem. Et stort problem. Det forverrer situasjonen. Det skaper ingen trygghet. Det trigger mer enn det hjelper, og det skaper angst, uro og traumer i ettertid.

seng

Personlig har jeg både positive og negative erfaringer med tvang innen psykiatrien. De positive er heldigvis i flertall for min del. Jeg har som regel følt at jeg har blitt sett, selv om jeg ikke har vært i stand til å kommunisere. De fleste har vært flinke til å fortelle meg hva de gjør og hvorfor de gjør det, slik at jeg hele tiden er med på prosessen – og ikke bare er en håpløs pasient som må legges i bakken med makt og lagt i reimer i belteseng. Arnhild Lauveng skrev noe veldig vesentlig i boken sin «I morgen var jeg alltid en løve.» Der snakket hun om forventninger. Forventninger til hvordan en pasient kommer til å reagere i ulike situasjoner, og hvordan forventningene i stor grad også styrer resultatet. Det er ikke bare pasienten som «styrer» hvor ille en situasjon blir. Eller motsatt – hvor god den blir. De rundt – og deres forventninger – spiller også en svært viktig rolle. Holdninger skinner gjennom, og kan virkelig både skade og såre.

Min mening når det kommer til tvangsbruk i psykiatrien er ikke at målet skal være å fjerne det totalt, men jeg kan være enig i at bruken kanskje kan reduseres, og i alle fall fall forbedres, og jeg tror dette med både forventninger og holdninger er hva det må fokuseres på. En pasient skal for eksempel ikke måtte trenge å høre noen si «det er helt sikkert noe amfetaminbruk inne i bildet her, jeg kjenner igjen lukta» bli sagt over hodet på en mens man ligger bundet så hardt fast til sengen at man ikke klarer å røre på seg overhodet, når sannheten er at man så absolutt ikke har tatt noe som helst narkotisk stoff. Som om man ikke eksisterer. Som om man ikke er der. Som om man ikke er verdt en dritt. I stedet burde man si «vi har ikke lyst til å bruke reimene på deg, men akkurat nå føler vi det er nødvendig. Men vi skal løsne opp så raskt vi føler det er trygt. Dette skal gå bra. Du er trygg her.» Og det burde man si uansett hvor utagerende pasienten er. Uansett hvor ufyselig og vanskelig å ha med å gjøre pasienten er. Uansett hvor sint og redd pasienten er. Det hjelper. Det bedrer situasjonen, og jeg tror det kan minske bruken av tvang. Jeg har nevnt det mange ganger før, men jeg sier det igjen; Det er utrolig hvor mye det hjelper å bli behandlet som et medmenneske – og ikke kun en «gæren» pasient.

#syktvelkommen