Alene i universet

Jeg har funnet ut at det ikke er så lett å gå i behandling, og nå vet jeg ikke om det er noen vits i det heller. Det hjelper ikke å prate, det hjelper ikke med medisiner, det hjelper ikke med elektrosjokk. Det hjelper ikke å tenke. Hva annet finnes det – når ingenting egentlig noen gang har gjort det bedre? Det er ikke så lett å gå i behandling, men det har ingenting med behandlerne å gjøre. Det trodde jeg kanskje før  – at det var deres feil at jeg ikke ble bedre. At de ikke hadde god nok utdanning, at de ikke skjønte meg godt nok eller at de rett og slett ikke hadde peiling. Nå skjønner jeg at det ikke er helt sånn det er. Det er derfor det er så vanskelig å skulle gå i terapi. Forventningene er borte, for de forventningene jeg hadde før var for store. Feilaktige. Jeg forventet at ting bare skulle skje av seg selv, nesten. Uten at det hadde så mye med meg å gjøre.

Hvordan skal jeg klare å rydde i rotet som er? Jeg aner ikke hvordan. Hodet er så fullt av tanker, så fullt av kaos og tankekjør, og jeg vet ikke hva som er rett å tenke, hva som er fornuftig, hva som er destruktivt, hva jeg styrer og hva jeg ikke styrer. Jeg vet ikke hva jeg skal forkaste, og jeg vet ikke hvordan jeg kan forkaste. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få kontroll. Hvor starter man da? Når løsningen ikke ligger hos andre, men heller ikke hos seg selv?

Tvangsinnlagt på Ahus i fjor.

Jeg føler jeg skjønner mye. Allikevel skjønner jeg ikke en dritt. Følelser og kognitiv forståelse går hver sin vei. De river i hver sin retning. Av og til vinner de rasjonelle tankene, andre ganger vinner følelsene. Og ofte står jeg igjen i kaoset midt i mellom, og aner egentlig ikke hvem jeg er eller hvor jeg skal.

I kveld  har jeg (igjen) gitt opp. Virkelig bare gitt opp. Jeg ønsker å forsvinne, jeg ønsker ikke å delta mer, jeg ønsker ikke lenger lete etter en løsning som kan gjøre at noe blir bedre. Før var det klare skiller på hvordan jeg følte meg. Enten så hadde jeg det knallbra, eller så var jeg skikkelig deprimert. Eller så hadde jeg det akkurat sånn passe, og følte at det var helt greit. Uansett hvor jeg var, så var det helt klare skiller. Nå aner jeg ikke hvordan jeg føler meg lenger, og det føles mye verre. Jeg føler meg tom innvendig, men allikevel er det full storm der inne. Både og. Midt i mellom. Ikke deprimert, ikke glad. Ikke trist, ikke sint. Ikke avslappet, men ikke stresset. Og samtidig er jeg alt på en gang. Og det gir ingen mening. Det går ikke opp.

Jeg vil ikke sove, men ikke vil jeg være våken heller. Jeg vil ikke at tiden skal gå, men samtidig hater jeg at alt går for sakte. Jeg vet at jeg ikke er alene i universet, men allikevel føles det sånn. Ingen andre kan gjøre noe for å gjøre det bedre for meg, og jeg ser ikke ut til å klare det på egenhånd heller. Det er ikke rart det føles ensomt når man til og med savner seg selv. Vel… Over og ut. Jeg kommer til å angre på at jeg postet dette, og antageligvis (for kanskje første gang i historien) slette det i ettertid, for ingenting henger på greip, og jeg bare syter og klager, uten å egentlig ha noe å syte eller klage over. Det er til å bli svimmel av.

Året 2016

Jeg er litt usikker på hvordan jeg vil gjøre denne årsoppsummeringa i år, for… Vel, ikke har jeg blogga særlig mye, og ikke har det vært et veldig fint eller innholdsrikt år. Men så blar jeg gjennom bloggen, og finner da allikevel litt! Noe har jeg da gjort. Og skrevet. Og sagt. Jeg får prøve å ta måned for måned, og fremheve et par ting jeg er glad for at jeg blogga om.

Januar var preget av mye frykt for å bli deprimert igjen, men jeg jobbet hardt med et fashion-prosjekt på Norsk Fotofagskole.  Jeg sleit litt med usunne tanker og følelser rundt kroppen og vekta mi, men prøvde hardt å gjøre et oppgjør med det. Jeg irriterte meg også veldig over at jenter ikke både kan være overfladiske og smarte, og det skreiv jeg også et ganske langt blogginnlegg om som du finner her. Jeg reiste til Oslo og tok bilder av Lene Alexandra, og laget en liste over jenter som inspirerer meg.


Februar bestod, som januar, mye av motefotografi. Jeg ble derimot aldri helt fornøyd, og mente at de beste bildene var de jeg ikke tok. Jeg fikk litt tv-tid på TV2 Sportskanalen, og jeg skreiv et langt innlegg hvor jeg ga mitt råd til helsepersonell og pårørende av psykisk syke. Så fikk jeg tak i en ny bil!

I mars begynte jeg å kjenne på tomhet og depresjon igjen. Jeg blogga om stigmaet rundt det å være helgemamma, og hvor store forskjeller det er på det og helgepappa. Jeg og Vilja feiret påske på Frøya sammen med resten av familien. Og ja… Det var vel egentlig mars!

I april ble jeg innlagt på psykiatrisk igjen. Derfor ble det svært lite blogging, så jeg har egentlig ikke så mye annet å vise til. Det gjelder også for mai. Fremdeles innlagt, vekselsvis på DPS og Østmarka. Jeg begynte med ECT-behandling, som skulle vise seg å ha mye mindre effekt på meg enn hva alle hadde trodd på forhånd.

I juli ble ting pittelitt bedre. Jeg fikk igjen ordene, og klarte å formulere frem litt om hvordan de siste månedene hadde vært, med uro, følelse av å ikke eksistere og… Vel, ja, mye annet merkelig du kan lese om her om du vil. Jeg dro dessuten til frisør og fiksa håret, og tok også en ny tatovering! Jeg elsker den! Jeg syns den er den fineste av alle de jeg har, tror jeg. Jeg og Vilja nøt sommeren så godt vi kunne, og jeg skreiv et innlegg om holdningene rundt voldtekt.

I august ble det mer kaos i hodet igjen. Jeg satt med en en følelse av å ville hjem, uten å vite hva det egentlig betydde, siden jeg jo var hjemme. Senere las jeg boka «I morgen var jeg alltid en løve» av Arnhild Lauveng, hvor hun beskrev akkurat det samme, og forklarte det med lysten til å finne tilbake til jeg-et sitt. Utdrag fra boken kan du se her.

I september skreiv jeg om styggen på ryggen, og om prestasjonsangst og at jeg feiler i alt jeg gjør. Så følte jeg meg litt crazy, og farget håret blått!

I oktober skreiv jeg et innlegg jeg selv mener er veldig viktig. Det handler om hvordan politiet ikke alltid behandler mennesker med respekt. Jeg fortalte om en selvopplevd episode hvor to politimenn forverret situasjonen, og eksponerte meg når jeg var i en tilstand jeg ikke hadde kontroll over.

I november farget jeg håret tilbake til normal farge igjen, og satte på vippeextensions hos Glimt Bli Ny Studio. Jeg fant også igjen lesegleden.

I desember kastet jeg meg på diskusjonen om tvangsbruk i psykiatrien, hadde merkelige moodswings, dro til London og feiret jul hjemme på Frøya.

Puh. Sånn. Det var året, kort oppsummert. Trykk deg gjerne inn på linkene og les/se på innleggene jeg har valgt å fremheve i år. Hugs!

Cuteness overload

I dag var jeg og Vilja på besøk hos Nora og Ulrik. Jeg føler meg nesten som en stolt tante til ham, jeg! Jeg syns det er  kos at både jeg og Nora er mødre nå – selv om jeg var litt endel tidligere ut enn henne… Haha! Jeg syns Nora er en fantastisk flink mamma, og i blant har jeg skikkelig lyst til å sparke mammapolitiet i leggen på hennes vegne. Er det noe som irriterer meg grenseløst, så er det mennesker som tror de sitter med fasit på hvordan ting skal være – bare for at det har funket godt for dem. Det er ikke sånn det er. Det er så mye som er individuelt! Men nok om det. Ulrik er så utrolig herlig, og både jeg og Vilja koste oss skikkelig på besøk i dag. Her er noen bilder fra dagen:
fixed3 ulrik_1 ulrik_3 fixed4 ulrik_2

Er han ikke nydelig? Hjertesmelt (i dag og)! Hugs.

A sucker for nostalgia

Jeg fyker rundt på stua og rydder litt før Vilja kommer i dag. Ut fra høyttalerne runger låter fra den eminente spillelista mi lets take a walk down memory laneog akkurat nå er det It feels so good av Sonique som står på. Gud, om du er omtrent like gammel som meg, og vokste opp til blant annet Spice Girls, Da Buzz, E-Type og Shaggy på 90-tallet, så er du nesten nødt til å høre gjennom spillelista mi.

Det er rart hvordan Murder on the dancefloor av Sophie Ellis Bextor fremdeles gir meg frysninger og følelsen av migrene (siden jeg fikk migrene da jeg hørte på den en gang), hvordan There You´ll be av Faith Hill minner meg om hvor trist jeg var i tiden etter at den stakkars, usikre, bitete bikkja vår ble avlivet, hvordan Don´t Speak av No Doubt minner meg om en ferie hos farmor på Steinkjer, hvordan Feel av Robbie Williams minner meg om min første hjemmeside (som var svart med knallgrønn skrift, og som hadde en gif av den dansende babyen fra Ally McBeal. Yeah, I know. Vakkert), og hvordan When You Say Nothing At All av Ronan Keating minner meg om kleine, spennende kline-øyeblikk på ungdomsklubben. I klinekroken. Haha. Det er rart hvordan gamle låter frisker opp hukommelsen. Man husker nøyaktig hvilke følelser man hadde. Man husker lukta. Tankene. Omgivelsene. Alt. Aaaah, I´m a sucker for nostalgia. 

grained

Poserer litt foran speilet igjen da. Med parykk. 

grained3

Om du lurer, så er det Titanic som står på i bakgrunnen.

Nei, nå skal jeg komme meg i vei for å hente verdens beste jente. I mens kan jo du fortelle meg (i kommentarfeltet) om hvilke låter du har sterke barndomsminner fra, og hvilke minner det er. Sånt er gøy! God helg, alle. 

Alle de unge, fantastiske jentene

Jeg står på badet og ser på meg selv i speilet. Jeg tenker på dette med speilbilde. Jeg tenker på dette med krav til seg selv, som har vært et av de store temaene for samtalene med psykologen de siste ukene. Jeg tenker på leppene mine, og det ambivalente forholdet jeg har til dem. De er egentlig ganske fine. Det er fremdeles mulig å se at de har blitt forstørret med litt restylane, selv om det snart er to år siden jeg sist fikk satt sprøytene.

Jeg syns de er mye finere nå enn før jeg valgte å behandle dem, som egentlig aldri var et veloverveid valg, men et resultat av tilfeldigheter. Jeg hadde egentlig aldri tenkt på å forandre på utseendet mitt. I alle fall ikke leppene. Jeg hadde aldri hatt komplekser for hvordan de så ut. Faktisk så likte jeg leppene mine, men når jeg først fikk tilbudet om gratis restylane, og hun som utførte behandlingen påpekte at overleppen min var lenger inn enn underleppen om man så meg i profil, så tenkte jeg aldri på å si nei takk. Hun hadde jo rett. Visst var overleppen lenger inn enn underleppen, og visst var det finere om det var omvendt. Det så jo jeg og, på alle bildene av de store, fyldige, flotte leppene fylt med restylane.
– Du har jo fint med volum i leppene dine, så vi trenger bare vippe overleppen litt opp, slik at den kommer lenger frem enn underleppen i profil, sa hun.

heibloggen

Så forandret jeg altså på utseende mitt. Og ble fornøyd. Veldig fornøyd. I ettertid er jeg allikevel ganske så ambivalent. Jeg skal ikke lyve og si at jeg angrer, for det gjør jeg ikke. Jeg mislikte aldri leppene mine, men jeg liker dem mer nå. Det er faktisk problemet. Jeg syns det er veldig synd at også jeg er en av dem som er med på å skape et press, som er med på å si til verden at store lepper er mye finere enn små, som er med på å si at overleppen bør vippe opp og være lenger ut enn underleppen, og som er med på å gjøre den kommende generasjonen om til en generasjon hvor ingen lenger tar vare på karaktertrekkene sine, men endrer og forandrer på utseende sitt slik at alle til slutt ligner alle. Slik at alle til slutt ligner på Sophie Elise, med fyldige lepper og perfekte bryn.

Misforstå meg ikke. Jeg respekterer Sophie Elise. Jeg syns hun er tøff. Jeg syns hun har mye bra å komme med. Jeg syns hun fortjener respekt. Men jeg syns ikke alle skal ligne henne. Jeg syns alle vi andre skal respektere oss selv nok til å være som vi er, ta vare på karaktertrekkene som gjør at vi er vi, som gjør at vi ligner mammaen eller pappaen vår, og som gjør at vi er den vi er. Sophie Elise skal få lov til å være Sophie Elise. Jeg syns bare det er synd at vi ut i fra andre skal skape en mal for hva vi mener er rett. En mal for hva vi mener er penest.

Men ordene mine er i grunn ikke verdt en døyt. For jeg er en av dem. Jeg skulle ønske jeg var tøff nok til å ikke la meg påvirke, men det er jammen ikke lett. Unge, pene jenter lever av å blogge. De reiser til New York og henger med superstjernene. Unge jenter skriver bøker og blir forfattere, unge jenter har perfekte vitnemål og lykkes samtidig i arbeidslivet, unge jenter følger drømmene sine og nesten samler på mastergrader, unge jenter lanserer sine egne kleskolleksjoner, unge jenter blir kjendiser over natta og unge jenter får til. Jentene som før var en av alle oss andre.
Det er ikke så lett å henge med. Det er ikke så lett å ikke sette knallharde krav til seg selv. Unge, fantastiske jenter får til. Jeg og vil. Unge, fantastiske jenter er noen. Jeg og vil. Unge, fantastiske jenter får suksess. Jeg og vil.
Jeg blir visst aldri voksen. Bare eldre.

Unge, dumme jenter som får som fortjent

Jeg blir kvalm og sint og sur og trist og lei og jævlig forbanna. Sophie Elise Isaksen ble i forrige uke skrevet om i en sak hos Dagbladet om en ubehagelig hendelse ved bassengkanten i syden. I kommentarfeltene under Dagbladets facebooksider, ble reaksjonene store. «Agurknytt….! Utrolig respekt til denne damen.. som klarer å få nyheter av dette», «Null verdighet, null selvrespekt», «Tok bare a på låret og beit a i puppen og så feis a avgårde hu snasne oppblåsbara Barbara». Dette er bare et raskt, lite utdrag av hva jeg kunne finne av kommentarer. Vi har altså – tross mer fokus og åpenhet om både voldtekt og psykisk helse de siste årene – en lang vei å gå når det kommer til å skulle legge til rette for åpenhet.

«Vet du hva, jeg tror deg ikke.»

For jeg har tenkt på en ting. Eller, mange ting. Jeg valgte i fjor å skrive et blogginnlegg om en gang jeg ble voldtatt, og fikk enorm respons. Jeg fikk utrolig mye støtte og mange oppløftende, fine ord, men jeg fikk også kjenne litt på hvilke holdninger vi nordmenn har ovenfor unge jenter og overgrep. «Hun er ikke tøff for å skrive dette, nei, idet den påståtte voldtekten mest sannsynlig bare er noe hun innbiller seg» og «Du har ikke anmeldt fyren? Og likevel skriver du nasjonalitet? Er du klar over at du stigmatiserer norske gutter som gruppe? Vet du hva, jeg tror deg ikke. Du er bare ute etter å spre hat mot norske gutter, og
beskytte de verste svina som går i gjeng og brutalt overfaller og voldtar norske jenter.»

mej3

Selv om det finnes en hel masse fantastiske mennesker som gir støtte, som både tror deg og som skjønner at dette er et stort samfunnsproblem, har en stor andel av den norske befolkningen et alvorlig holdningsproblem. Om jeg for eksempel hadde sagt at jeg har blitt (forsøkt) voldtatt på fest enda en gang, også denne gangen hjemme hos en «kompis» på et nachspiel, så hadde min troverdighet fått seg en alvorlig knekk. Sannheten er jo at det faktisk er sånn. Jeg lånte ei seng, jeg var full, han var full, jeg våkna av at han prøvde sitt aller beste (som ikke var så mye å skryte av) på å få til et samleie, men som på grunn av en tampong og en jentekropp som absolutt ikke verken hadde lyst eller var klar, ikke ble så lett å gjennomføre. Et overgrep var det allikevel – for det trenger faktisk ikke være et fullført samleie før man tar skade av det.

«Vi forbinder voldtekt med grusomme forbrytere, og ikke fulle gutter, menn, kompiser, naboer eller autoritetspersoner med et jævla stort holdningsproblem i bunn.»

Troverdighet. At noe skal skje en gang kan jo liksom hende. At noe lignende skal skje på nytt, det er tydeligvis veldig lite sannsynlig, på tross av at en undersøkelse gjort av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress i 2014 røpte at 1 av 10 kvinner har blitt voldtatt minst én gang i løpet av livet. (Link til sekundærkilde, siden lenken til rapporten ikke lenger fungerer). Halvparten før de fylte 18 år. Men hei. Jeg er nok bare PR-kåt og oppmerksomhetssyk, og finner opp begge hendelsene bare for å få en kronikk publisert hos VG eller et intervju hos TV2.

Eventuelt kan vel mange tenke «om du har blitt voldtatt to ganger på fest hjemme hos kompiser – til og med i løpet av samme år (!) -, så henger du med feil folk. Du burde visst bedre. Du burde ha lært.» Det er jo ganske naturlig å tenke. Men det er ikke sånn. Vi forbinder voldtekt med grusomme forbrytere, og ikke fulle gutter, menn, kompiser, naboer eller autoritetspersoner med et jævla stort holdningsproblem i bunn, som drikker for mye, som blir for kåte, og som ser ut til å glemme at et samleie skal ha to deltagende parter – og ikke kun én. Ikke med menn vi ser på Bunnpris og smiler og sier hei til i det daglige. Ikke respekterte menn med gode og brede nettverk. Ikke menn som har ei vakker kone og flotte barn hjemme.  Og da er det mye lettere å skylde på at ei sytten år gammel jente var så dum at hun la seg i ei ledig seng for å sove på nachspiel i et miljø hun faktisk så på som trygt.

«Det er et tragisk paradoks at man som misbrukt kan komme til å misbruke seg selv.»
– Kristin Spitznogle

Vi snakker for lite om holdningene. Vi jobber for lite med å endre dem, og vi snakker for lite om hva de fører til. Hvilke skader dette synet på voldtekt, på overgrep, og på unge, dumme jenter som burde ha visst bedre, gir. Vi snakker for lite om hva som skjer etterpå. Om marerittene, søvnparalyse, seksuell dysfunksjon, problemer med seksuell identitet, angst, depresjon, psykiske lidelser, problemer med skole og jobb. Vi snakker for lite om hvor disse (minst) ti prosentene av den kvinnelige andelen av befolkningen ender opp. Hvor de havner. Og vi snakker for lite om at sex til slutt faktisk blir en form for selvskading. (Godt blogginnlegg av Kristin Spitznogle finner du av å trykke på linken. Det er fra 2012, men absolutt ikke irrelevant.) Kanskje er det ikke så usannsynlig at når man først har opplevd et overgrep, så skjer det igjen. Ikke for at man er dum eller naiv eller ønsker oppmerksomhet, men for at man allerede er skadet.

Selv skreiv jeg i blogginnlegget i fjor at jeg hadde bearbeidet alt av overgrep jeg har opplevd. Jeg trodde kanskje det, men det er nok ikke før nå nylig jeg har skjønt alle skadene det har gitt meg. Og tenk at kun en liten endring i folks holdning rundt dette temaet kan forhindre så mye vondt for så mange mennesker. Mange depresjoner, mange innleggelser, mange resepter på antidepressiva. Jeg tror det er her vi må begynne. Noen mirakelkur finnes nok ikke, men dette er noe jeg virkelig syns vi burde fokusere mer på. Forebygging over tid, og ikke bare at det har skjedd når det først har skjedd, men hva det fører til og hvordan man kan forhindre at så mange jenter ender opp i en evig ring av destruktiv og selvskadende selvbebreidelse og selvforakt.

mej2

Great lenghts

hiartalk

Jeg ble litt inspirert av Helene, og laget altså denne lille hår-collagen. Dette er altså håret mitt i løpet av ett år. Jeg tror faktisk jeg utelot noen frisyrer også… Haha! Så ja, her skiftes det fort. Og nå har jeg jo gleden av å kunne forandre litt drastisk på nytt, for jeg  – hold fast….

hårvinn

… vant en konkurranse på Instagram! Og da vant jeg hair extensions! Jeg vinner jo seriøst aldri på sånt. Aldri. Så nå er jeg rimelig fornøyd, dere! Jeg har sutra etter langt hår en stund nå, og angrer jo alltid på at jeg klipper meg kort. (Jeg lærer aaaaldri…) Derfor blir det digg med litt lengre hår nå til våren. Skulderlangt me ombré! Det er nok looken jeg skal gå for. Hell yeah! 

En sommerdag i 2011

serie1 serie2 serie3 serie4 serie5 serie6 serie7 serie8 serie9 serie10 serie11 serie12

I Facebook-appen «På denne dagen», fikk jeg i dag opp at jeg postet denne serien på denne dagen for to år siden. Den ble jo selvfølgelig ikke tatt i januar, men på sommeren i 2011. Nå har det seg sånn at jeg ikke finner harddisken disse bildene på, men forhåpentligvis ligger den nedpakka i en eller annen flytteeske jeg fremdeles ikke har pakket ut. Poenget er altså at jeg ikke har fått redigert dem på nytt, så… Vel. Dette er ikke særlig bra redigering. Og jeg måtte resize bildene større for å passe inn på bloggen som den er nå, som ikke er alfa omega for kvaliteten på bildene. Meeeen, vi får prøve å se bort fra begge de to irritasjonsmomentene, og heller fokusere på hvor utrolig søt denne serien er. I stedet for at Vilja fikk ballen, så ga William henne en stein. Det var hun så veldig tydelig ikke særlig fornøyd med. Haha! Jeg elsker i alle fall disse bildene, på tross av dårlig redigering og bildekvalitet. Så jeg håper virkelig jeg finner igjen bildene, så jeg kan gjøre en liten oppgradering av dem…

Men skal jeg og Vilja se på gamle videoklipp som jeg har liggende. Det er jo en del, og Vilja syns det er minst like morsomt som meg å se videoer fra da hun var lita. Jeg burde kanskje poste en liten film her og, så dere får se hvor mye humor det er. Om dere vil se, da. Hugs!

Lene Alexandra

lenealexandra2

To av bildene av Lene Alexandra jeg tok tidlig i januar. Fler er underveis, men ting tar litt tid når man har en hel drøss med andre ting å gjøre også! Og ikke all energi til å gjøre det i turbofart. Anyways. Hva syns dere?  Jeg syns det er så beundringsverdig hva den dama får til! At hun bestemmer seg for noe, og gjennomfører til de grader med glans! Ikke lenge etter vi tok disse bildene, dro hun til LA og konkurrerte i en bikinifitness-konkurranse der. Hun tok med seg både en 1. og en 2.plass, og det er jo absolutt ikke så verst i debuten. Gratulerer så masse!

Behind the scenes: LA lifestyle

lafitness lafitness7 gruppeshotladrea lenea bts2

Takk til Ikon Studio! Og ang. bildet av meg og Lene; Sånn går det når vi begge to har samme «godside»… Haha!

Da har jeg – endelig – kommet meg hjem igjen. Det var ikke bare-bare, når Oslo skulle få seg tidenes snøvær i dag! Jeg satt i flyet i over halvannen time før vi rørte oss en eneste meter, og når hjulene endelig begynte å rulle, så rulla vi bare til stedet hvor flyet skulle av-ises. Og det tok jo også en stund… Ja, ja. Er hjemme nå, godt plantet i sofaen. Jeg har fått i meg litt proteingrøt, og… Okei, la oss stoppe der. Proteingrøt? Ja, faktisk. Etter denne helga sammen med Lene Alexandra og en gjeng med spreke, flotte damer som hun har coachet den siste tiden, så har jeg fått en ekstrem motivasjon og inspirasjon til å få tilbake den veltrente kroppen jeg hadde for ikke så alt for lenge siden. Så nå, etter at jeg har fått blogga ferdig, så skal jeg trene her hjemme i stua. Så skal jeg dusje, sette meg ned i sofaen og belønne meg selv med en svær sjokoladeplate. Neida. Jeg bare kødda. Jeg skal selvfølgelig ikke dusje først! … Neida. Tulla igjen. Sjokolade er seriøst det jeg har minst lyst på akkurat nå, selv om det er det beste i verden. Jeg er motivert, og har startet det sunne, spreke livet med en eneste gang. Hvorfor vente til mandag når man kan starte på søndag?

Men ja. Tilbake til helga. Her er noen bilder fra lørdagen. Det viste seg at Lene Alexandra hadde vært i dette studioet før, da hun spilte inn musikkvideoen til «My boobs are okey» tilbake i… Tja. 2008 finner jeg ut etter et raskt googlesøk. Per Alver, som driver Ikon Studio, fant frem et gammelt bilde fra den gangen, og jeg tror nok Lene syns det var utrolig morsomt å se den store forskjellen på hvordan hun så ut da og hvordan hun ser ut nå. Ganske så store forskjell! Så må jeg også si at hun er ei utrolig bra dame. Skikkelig hyggelig, masse god energi og med en omsorg og interesse for andre mennesker som virkelig gjør en forskjell i folks liv. God energi smitter – og det var virkelig en hel gjeng med supre damer jeg var i studio sammen med på lørdag. Fin helg. Veldig fin helg. Hugs!