Husker du appelsinsjokoladen man måtte slå hardt i bordet for at den skulle dele seg opp i sjokoladebåter? Den deilige smaken av appelsinsjokolade? Ah, jeg elsket den sjokoladen. Den ble selvfølgelig bare spist i juletider, og var med på å skape julestemning hvert år. Nå har jeg ikke smakt den på mange, mange år, og jeg lurer; hvor i all verden ble den av? Hvorfor stoppe å selge noe så fantastisk? Ekle mennesker. Nå er den borte. Bare borte.

Husker du Fanta Shokata? En brus jeg var utrolig glad i. Fanta Shokata minner meg om snowboard på Oppdal sammen med Jannicke, ei venninne jeg har kjent i veldig mange år. Smaken av hylleblomst og…et eller annet var fantastisk. Jeg er ikke særlig glad i brus, i hvertfall ikke ofte, men denne.. Den var fantastisk, rett og slett.  Hvor ble den av? Den ble borte. Bare borte.

Husker du når Twix ikke het Twix, men Raider? Da var sjokoladen tusen ganger bedre. Raider. Der ser man hvor viktig navnet er. Raider er tusen ganger kulere enn Twix, så hvorfor bytte? Hvor ble Raider av? Den ble borte. Bare borte. Noe lignende skjedde med Lion også, men der ble ikke navnet endret. Nei, der ble selve smaken og innholdet endret. Hvorfor? Hvorfor endre noe som i utgangspunktet fungerer knall? Ekle mennesker.

Jeg hadde egentlig planer om å komme opp med fler slike godiser jeg savner, men jeg kommer ikke på fler. Likevel. Det er ille nok. Jeg kunne betalt ganske mange penger for å smakt appelsinsjokoladen på julaften igjen. Og Fanta Shokata i snowboardpausene på Oppdal. I stedet må jeg sitte her og tenke på dem. Savne dem. Fantasere om smaken. It sucks. Come back to me!

For å ikke drukne i godterisavn og fråtseri; nå skal jeg ut og gå tur med Sala. Senere i kveld skal jeg ta en tur på blades med staver. Det har jeg aldri prøvd før, så det blir gøy! Så skal jeg se første omgang av Manchester United – Liverpool. Andre omgang går jeg glipp av, for jeg må på jobb. Synd. Vel, hadebra!>

Jeg prøver ikke å fremstille livet mitt som perfekt på bloggen. (Sa hun ut av intet…)
Æsj, det går ikke an å skrive dette innlegget uten at det blir feil. Helt feil. Jeg mener… jeg vet ikke helt hva jeg skal si til kommentarer som inneholder ordene «liv» og «perfekt». Det er to ord som ikke går i samme setning etter min mening. Et perfekt liv finnes nok ikke. Ikke se på andre og tro at de lever det perfekte liv. Ikke se på andre og hele tiden tro at de setter opp en fasade så du skal tro det heller. Det er ikke alltid slik. Jeg lever ikke et perfekt liv, og jeg setter aldeles ikke opp en fasade for at du skal tro det.

Ikke misforstå meg. Jeg har et veldig godt liv, og jeg trives med hvem jeg er, hva jeg har og det meste rundt meg. Ikke nødvendigvis for at alt alltid er supert, men for at jeg går inn for å se positivt på ting. Jeg vet hvor heldig jeg er. Jeg vet hvor viktig det er å føle seg vel med seg selv hver dag. Jeg ser ikke på andre og tror at de har det perfekt. Jeg leser ingens blogg, og tenker: «Wow. Så perfekt hun/han må ha det! Tenk å leve sånn. Hvorfor har ikke jeg det der?». Jeg fokuserer heller på å se positivt på mitt eget liv. Fokuserer på alt det gode jeg har. Jeg tror ikke automatisk at alt er mye bedre på den andre sida av gjerdet. Dermed klarer jeg å leve godt. Jeg er virkelig fornøyd med livet mitt, og det skinner vel kanskje rett gjennom hele meg. Kanskje så mye at noen misforstår, og kommenterer livet mitt som «perfekt».

Dette ble meningsfylt sludder. Om du skjønner hva jeg mener. Men, som i enhver god britisk dramakomedie har jeg et poeng. Se på alt det du har og vær fornøyd med det. Ikke lev et helt liv hvor du står med hodet over hekken til naboen og snuser. Ikke studer naboens gress for å se om det er grønnere enn det på din side. Se heller på ditt eget gress, og se hvor fantastisk det faktisk er.

Eller du kan selvfølgelig la være. Det er ikke sikkert jeg aner hva jeg snakker om.>

Det er ikke lett å få sagt det jeg vil si. Jeg har ikke ord, og jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Vel, jeg prøver likevel. Nå er vi nettopp kommet hjem fra Orkanger, hvor vi har vært på ultralyd. Den delen er ikke så vanskelig å forklare. Det er herfra det blir verre. Jeg prøver likevel. Noe mer fantastisk har jeg vel aldri vært med på. Å få se en liten aktiv krabat sparke og slå inni magen min…som sagt; jeg har ikke ord. Det var utrolig. Det går virkelig opp for meg at jeg har et lite menneske gjemt inne i magen min nå, som rører seg hver dag. Det går virkelig opp for meg hvor glad jeg allerede er i den lille skapningen. Jeg er overlykkelig. Nå må alt gå bra.

Hvilket kjønn er det, lurer du sikkert nå. Blir det gutt eller jente? Sannheten er at jeg ikke har et veldig godt svar på akkurat det. Jordmor var veldig, veldig usikker. Babyen lå veldig sammenkrøket, så det var ikke enkelt å se. Siden hun likevel måtte tippe, så trodde hun kanskje det var ei lita jente. Kanskje. Med andre ord; her er det ingen sikkerhet. Det blir nok ikke til at vi maler barnerommet rosa, for å si det slik, og babyklær blir vel kjøpt i ganske så nøytrale farger også. For meg betyr det forøvrig ingenting om det blir gutt eller jente. Så lenge den lille krabaten er frisk, er jeg fornøyd. Og det lover bra. Jeg kommer til å smile i hele dag.

Termin ble forresten bare flyttet med en dag. Fra 6.februar til 7.februar. Godt at jeg ikke var kommet to uker kortere enn jeg hadde regnet ut. Det hadde vært utrolig kjipt.
>

Nå har jeg vært ute i en kald solnedgang. Sola forsvant litt for raskt bak horisonten, men lyset er ikke borte av den grunn. Jeg elsker å se lyst på ting, og jeg ser på meg selv som et positivt menneske. Det er kanskje det jeg liker best med meg selv. Selvfølgelig har jeg dårlige dager hvor klesskapet er tomt, kroppen min er teit, bloggen er teit og alt annet også er teit, men heldigvis er disse dagene sjeldne. Uansett. Jeg vil egentlig bare sende en liten oppmuntringsklem til alle dere som har en dårlig dag i dag. Ting ordner seg alltid. Ting er som regel ikke så ille som vi tror! Fokuser på de gode tingene. Tenk på alle de gode menneskene. Se på solnedgangen. Smil. (Nå skal frøken Gladkristen holde kjeft.)

Jeg klarer ikke å smile på bilder jeg tar med selvutløser. Jeg hadde egentlig planlagt å smile på alle bildene, å se fantastisk ut i vinden med solnedgangen foran meg, men slikt skjer visst bare på film. Eller hos mennesker som smiler pent på kommando. Når jeg smiler på bilder jeg tar selv, ser jeg falsk ut. Om jeg ikke smiler, ser jeg sint og teit ut. Da velger jeg sint og teit. Men, nå skal ikke jeg være negativ. Nå skal jeg slappe av, drikke litt kakao (det har blitt endel kopper den siste uka), og bare vente på at morgendagen skal komme. Jeg gleder meg.

>

Det er utrolig hvor mye jeg plutselig har fått å gjøre etter en (utrolig) slapp sommer. Jeg har to småjobber, studerer, blogger, studerer mer og er gravid. Jeg stresser, og det har jeg ikke gjort på lenge. Jeg blir lett stresset når jeg har mange ting jeg føler jeg må gjøre, og denne uka har vært ekstrem. Når jeg tenker meg om har den kanskje ikke vært så veldig ekstrem, det er selvfølgelig bare enda en overdrivelse fra min side, men overgangen fra slapp sommerferie til dette har vel vært litt brå for meg. Det er vel kanskje også ekstra stressende med tanke på at innsendingsoppgaven er ganske vanskelig og krevende. Vel, nå skal jeg jobbe mye med den, så jeg føler jeg er på rett vei. At jeg har god tid. Kommer tilbake og blogger om noe mer interessant senere i dag/kveld. Føler jeg har dabbet litt av i det siste, og det må det bli slutt på. Hvordan har DIN skolestart/jobbstart vært?

(Forresten. Ultralyd i morgen, og jeg grugleder meg. Det blir veldig skummelt, og veldig spennende.)>

I dag fant jeg ingen klær i skapet mitt. Det er en slik dag. Jeg setter opp sutrefjeset, og Kaj spør: «Er du i litt dårlig humør i dag?» «Ja.» svarer jeg kort. «Jeg har ingen klær.»
«Ah, du har en litt typisk jentedag i dag, da?» sier Kaj trøstende. «Ja, jeg har vel det» mumler jeg kort tilbake. «Det er greit, det. Jeg liker deg i dag også, jeg.»
Vips, dagen ble mye bedre. Det er egentlig ikke så mye som skal til.

Nå må jeg stikke på jobb. Men, jeg kommer tilbake. Sterkere og mindre blå.

>