Nå har jeg aktivt begynt å oppmuntre meg selv, og selvfølgelig også alle andre som er syke i dag, ved å finne fordeler med å være syk. Jeg har kommet opp med noen punkter. Her er de:
1. Man kan synge så høyt (les i mitt tilfelle: stygt) man bare vil. Om noen bemerker hvor stygt man synger kan man lett skylde på forkjølelsen. (*)
2. Man trenger ikke unnskylde seg for å se teite programmer på tv. I dag inkluderte dette i mitt tilfelle Postmann Pat og Dr.Phil.
3. Man (jeg) får lov til å ha dataen i sofaen i stedet for å sitte på spisebordet med den.
4. Man kan sende kjæresten til butikken for å kjøpe druer (eller noe annet man skulle ønske).
5. Man kan spise så mye Fisherman's Friend man bare orker. Ingen kommer til å si noe på hvor raskt du knasker i deg en hel pakke.
6. Slippe skolen. (Dette gjelder ikke lenger. Det fungerte sånn på ungdomsskolen, men på sisteåret videregående med mitt høye fravær er dette virkelig noe jeg bekymrer meg for.)
7. Man får trykke så mye man vil på fjernkontrollen, uten at andre krever å se noe du ikke vil se.

Kommer ikke på mer, jeg.
Har du gode punkter som mangler på lista mi? Hvilke fordeler ser du i det å være syk?

(*)

Apropos synging. Jeg bare fortelle hva jeg og kjæresten min, Kaj, gjør i senga. Wow, nei, for all del. Jeg mener ikke noe perverst her nå altså. Jeg snakker for all del ikke om…du vet hva. Nei, jeg snakker om ting vi gjør som får oss til å le. Ta i går som et eksempel. I går sang vi duett. Vakkert, det må jeg virkelig si. Vi sang «Soooomeeewheere ooover the rainboooow!» Nok en vakker sang som vi ødelegger. Igjen. Både jeg og Kaj synger som.. veeel, pent er det ikke.
Hvorfor må vi ta alle de gode sangene, Kaj?
>

Er syk i dag også. Kanskje enda verre enn i går? Vet ikke. Jeg hoster, nyser, svetter, fryser, snufser. Derfor denne kampen mellom mine to personligheter (se bildet). Det er vanskelig å velge klær når man er syk. Enten kan man ta joggeklesstilen. Den stilen som er mest avslappet og kanskje best om man er syk. Det som er kjipt med denne stilen er at man bare føler seg verre. Man blir aldeles ikke i bedre form. Eller så kan man selfølgelig ta den motsatte stilen. Stilen hvor man har lagt litt i hva man har på seg. Man føler seg vel. Kanskje blir man mindre syk av å kle seg ordentlig? Hva skal jeg gjøre? Hva foretrekker du å ha på når du er syk? Eller even better; hva HJELPER på formen?

todjea

>

I dag er jeg forkjøla. I dag er jeg litt småsyk. Nesa renner, jeg nyser hele tiden, hodet føles tungt og øynene svir. Jeg er slapp. Jeg er absolutt ikke i superform. (Og, ja, jeg vet at jeg klager litt nå. Av og til er det lov. Bare av og til. Vær så snill…?)
Er det to ting som får meg i bedre form og humør så er det varm kakao og vannmelon. Kald, saftig vannmelon. Det er heller ikke hvilkensomhelst kakao jeg ha. Det er Options. Nam, nam, nam! Vannmelon og kakao bør prøves sammen. Vannmelonen gjør kakaoen mer smakfull, og kakaoen jør vannmelonen saftigere. Det er logisk om du tenker deg om. Prøv det! Det skal jeg nå. Mmmmmm! Sjalu?

Ja, jeg er klar over at jeg ikke har rørt i kakaoen. Pulveret må bort! Vræl.
varmkakao

Ellers har jeg lite å tilføye. Skal slenge meg ned i sofaen (ja, og jeg bruker å «finne» senga og «hoppe» i dusjen også. Rare greier. Hvorfor sier vi sånt? Jeg skal ikke slenge meg noen steder. Jeg skal sette meg i sofaen, rettere sagt.) og trykke febrilsk på tv-kontrollen til jeg finner noe som er verdt å se på. Noe som fortjener at jeg bruker tiden min på. Det er nesten aldri noe på tvn. Rettelse: det er nesten aldri noe interessant på tvn.
signatur drea

>

Sorry å måtte gni det inn, men: glory, glory Man United! Jeg er så glad. Veldig, veldig, veldig glad. Jeg bryr meg faktisk mye om fotball, og i stua her er det ganske ampert når United spiller mot Liverpool. Jeg er Unitedfan til tusen, mens kjæresten min, Kaj, er vel den største Liverpoolsupporteren jeg vet av. Nå har faktisk Kaj forduftet fra stua; det gjorde han vel ti minutter før kampslutt. Sorry, Kaj. Jeg vet du er sinna nå, men du vet hva de sier; må de beste vinne.
Muhahahahaha… (Er det nå jeg skal geipe og lage grimaser mens jeg sier: nænænænæn næ, eller holde kjeft og leve på denne seieren med stille stolthet? Vel… NÆ NÆ NÆ NÆ NÆ NÆÆÆ!)>

Her er dagens. En stund siden sist nå, så det var jammen på tide.
Jeg har på meg:

Kjole og langhalset genser fra Loyd.
Tights: Aner ikke hvordan merke, gidder ikke sjekke heller, men den er kjøpt på en butikk som heter Afrodite på Frøya.
Skjerf: Vero Moda.
Solbriller: B-Young.
Sko: Økonomi Sko.

outfit i pska

>

… og, nei, det er ikke jeg som skal få spørsmålene. Her er det jeg som stiller dem. Hadde vært veldig morsomt om du forteller din historie i kommentarfeltet under.

Dagens spørsmål er som følger:

Hva er ditt beste barndomsminne, og hvorfor?

Det er ingenting som er så morsomt å høre om som barndomsminner. Jeg elsker å få høre gode, morsomme, flaue, teite, rare, utrolige historier fra barndommen. Jeg vet at alle har mange historier som de bør dele med meg her. Jeg har ihvertfall mange flaue historier om hvordan jeg var som lita. Jeg var en skikkelig drittunge. Jeg lover. Hadde jeg møtt en unge som var som meg som barn hadde jeg antagelig blitt kjempeoppgitt. Jeg var masete, sta, kranglete, sint, til tider ganske ond, kontrollerende og hissig. Veldig, veldig, veldig hissig. Og, veldig sta. Hissig og sta er to sider av meg som ikke bør opptre samtidig. De passer ikke sammen, rett og slett. Om jeg er enten hissig eller sta kan jeg faktisk overleves, men sammen? Ikke en nubbsjans.

Mitt beste barndomsminne (eller, jeg vet ikke om det er mitt beste barndomsminne. Det var bare det første minnet som poppa inn i hodet mitt) er et minne som inneholder begge disse sidene av meg, faktisk. Kanskje tenker du at det er rart at i mitt beste barndomsminne var jeg både sta og hissig. Høres vel ikke ut som et godt minne, gjør det vel? Men, det er det. Jeg smiler alltid når jeg tenker tilbake på det.

Jeg var fire år, og bodde på en plass som heter Rabben her på Frøya. Butikken lå ca. fem hundre meter unna huset. Kanskje mer eller mindre, jeg er dårlig på å tippe avstander. Uansett, det var ganske lang vei til butikken for en fireåring. Det var vel kanskje derfor jeg insisterte på å gå dit alene. Fire år. Fem hundre meter. Butikken. Antagelig så jeg på dette som en pilgrimsreise, selv om jeg ikke ante hva det var på dette tidspunktet. Reisen ned til butikken var som et eventyr for meg. Spennende, farlig og noe som måtte gjøres av meg. Selvfølgelig ble jeg nekta å gå dit alene. Jeg var lita. Altfor ltia. Det kjørte biler på veien. Ikke så veldig mange biler, vel og merke, men en bil er i mange tilfeller nok. Sta og hissig som jeg var godtok jeg selvfølgelig ikke dette svaret. Jeg hadde bestemt meg for lenge siden; den eventyrlige reisen ned til butikken var en reise jeg skulle ta. Enkelt og greit. Det var lett å forstå for en fireåring, men for to voksne mennesker var det uforståelig vanskelig, beskyttende som de var. Etter mye… la oss si «diskutering» (høres mye penere ut enn kjefting, hyling, grining, tårer og slemme ord fra munnen til en fireåring), fikk jeg faktisk lov. Jeg skulle ta reisen. Jeg skulle ta den alene.

Det jeg husker best (bortsett fra den teite butikkdama på Rimi som bøyde seg ned å sa «og hva skal så du ha, lille venn?» med grøtete babystemme  til meg som om jeg var en liten drittunge, selvfølgelig. Jeg hata den dama i mange år etterpå. Jeg var da ikke en liten unge! Jeg var stor.), og det som gjør hele denne historien til et godt barndomsminne, er ansiktsuttrykkene til både mamma, pappa og tvillingbroren min som var halvt synlige gjennom det store vinduet hjemme. De stod i vinduet alle sammen, og venta på meg. Venta på meg; den store, flinke og stolte jenta som hadde gått til butikken alene for første gang.

Jeg tror nok grunnen til at jeg husker denne historia så godt er ganske enkel. Det er følelsen jeg husker så godt. Følelsen man får når man har beseiret noe. En følelse som jeg har følt mange ganger etter dette, men på en måte så var dette den første gangen (som jeg kan huske, vel og merke) jeg virkelig følte at jeg hadde klart noe. Jeg hadde tatt et stort steg, selv om føttene mine var ganske så små på den tiden.

Nå er jeg veldig spent på din historie! Ikke skuff meg. Vær så snill?>

Her kommer noen bilder fra i går også. Hadde, som jeg har skrevet tidligere, innflyttingsvors/afterski i går. Det ble vel både innflyttingsvors og «afterski». Jeg har absolutt ingen forståelse for hvordan de gadd å sitte ute i kulden å grille. Det var virkelig iskaldt. Jeg holdt meg inne, jeg…
Det ble masse folk, mye drikke og god musikk. Etterhvert dro folket, inkludert meg selv, over til naboen som bor vegg i vegg med oss. Alle samla seg der. Veldig, veldig mye folk. Jeg syns synd på ham som må rydde. Vi har allerede rydda ferdig for lenge siden. Det tok ca. ti minutter. Tror nok han kommer til å bruke mye mer enn det, for å si det sånn.

Dro etterhvert til Skogly. Skogly er en… hva skal man kalle det? En pub her på Frøya. Der brøyt jeg handbak med ei som er Norgesmester i handbak. Vet du hva? Jeg tapte så sinnsykt. Men, det visste jeg før jeg la handa på det utsølte bordet. Jeg har nemlig prøvd før. Det er umulig. Ingen slår Nina i handbak. Morsomt likevel.

Se på den fine kaka formet som et hus, da! Den smakte forresten utrolig godt, og er laget av Nora. Nora er snill. Kake er godt.

festbilder

>

Her kommer de lovte bildene fra skihoppinga i går. Fantastiske bilder. Det må sies at alle overlevde, og hele greiene foregikk uten beinbrudd. Hva som får disse menneskene til å i det hele tatt komme på noe som det her aner jeg ikke. Hvem i all verden kjører med både lastebil og traktor for å samle nok snø til et gedigent skihopp klokka ti om kvelden? Ja, de begynte klokka ti på torsdag. Hoppet var vel ferdig i går ettermiddag. Gærne mennesker. Jeg sier det igjen; gærne mennesker. Dette må vel sies å være Frøyas største skihopp?

bertilggladtinakajsnekker

hele hoppetskihopp vorspiel 002
kajstge i farta

>

Ja, nå er endelig garderobeskapet på plass. Endelig litt orden på klær og sko! Føles faktisk veldig, veldig godt.
Her er noen bilder.

garderobeskap 021garderobeskap 019garderobeskap 012

Må fortelle litt om galskapen som foregår utenfor huset vårt nå. Det var i går at en gjeng plutselig kom på at de skulle lage skihopp. Vel, mye snø er det ikke her. Vel, frøyværinger er frøyværinger; lite snø er da aldeles ikke noe problem! Man tar bare en stykk lastebil, en stykk traktor og vips! Så har man masse snø. Ja, det er faktisk helt sant. I gårkveld stod det plutselig en lastebil med snø på utenfor. Jeg og Tina ble med lastebilen og henta snø. Morsomt. Rart. Virkelig rart.

Nå er de (de er en hel gjeng) i full gang med å lage hoppet. Tre lastebiler med snø får vel sies å være nok til å lage et brukbart hopp. Lurer på hvordan det skal gå. Kombinasjonen øl og drikke med skihopp høres ikke spesielt smart ut, spør du meg. Bilder av denne spesielle, rare, utrolig syke hendelsen kommer selvfølgelig seinere. Jeg må si at jeg plutselig fikk en kommende påsketradisjon rett utafor døra. Dette hadde vært utrolig morsomt å hatt som en påsketradisjon.

>

I dag har jeg faktisk latt kameraet ligge. I hele dag. Det er ikke ofte. Føler meg litt rastløs. Føler at jeg har glemt noe. Jeg har for all del ikke glemt noe, jeg har latt være med vilje. Jeg har ikke hatt noe spesielt å ta bilder av. Selvfølgelig, jeg kunne ha tatt bilder av den fantastiske middagen jeg og Kaj fikk hos Brynjulf, mamma og brosjan, men kameraet lå hjemme og hvilte. Kameraet har hvilt altfor lenge nå. Syns nesten litt synd i det, og da har det gått pittebittelitt for langt, spør du meg.

Vel, middagen var, som jeg allerede har sagt, utrolig deilig. Lammelår med sånn god greie. Lammelår som de lager på matprat-reklamene. Herlig, herlig. Koselig middag. Ellers har jeg ikke gjort altfor mye i dag. Jeg har selvfølgelig tatt steget med å lage videoblogg – som skuffende nok ikke har fått altfor stor respons. Vel, jeg overlever nok, skal du se.

I morgen skal vi ha innflyttingsvors her. Gleder meg. Regner med det blir endel folk. Regner med kameraet blir mer hyppig brukt i morgen. Kanskje jeg skal la omverdenen få et lite innblikk i hvordan fester er på Frøya? Her festes det med stor F. Virkelig.

Dette er vel en av få innlegg uten bilder. Trist? Uinteressant? Jeg vet hvordan det er. Om det ikke er noe bilde aner man ikke hva som står. Skulle tro dette gjorde det mer spennende. Skulle tro man ble mer nysgjerrig på hva som står, men nei. Innlegg uten bilder får liten oppmerksomhet, selv fra meg. Jeg blafrer lett forbi innlegg uten bilder. Synd, men sant. Tror jeg går glipp av mange gode innlegg ved å være så overfladisk. Men, det er da ingen vits å slenge med et bilde bare for å ha et bilde her. Jeg får heller bygge opp bloggen over tid, helt til noen orker å også lese disse bildeløse innleggene. Av og til sier ikke et bilde mer enn tusen ord. Eller, av og til har man bare ikke det bildet som sier nok. Rett og slett.
signatur drea>