I dag satt jeg faktisk og tenkte på gud. Jeg tenker veldig sjelden på gud; jeg er jo ateist. Hvorfor skulle jeg bruke tid på å tenke på en mann/skaping jeg aldeles ikke tror på? Vel, det skal jeg fortelle deg. Jeg satt å tenkte på hvor stor innflytelse gud faktisk har, til og med på sånne som meg. Ikke kristen. Ikke døpt. Borgerlig konfirmert. Hvordan har det seg at jeg faktisk har foldet hendene sammen og hvisket en bønn «opp» til ham? Jeg har til og med hvisket amen etter mine ønsker. Hvorfor det? Jeg tror ikke på gud i det hele tatt. Jeg er så sikker i min ateistiske sak. Det er ikke gud som har skapt mennesket. Det er mennesket som har skapt gud. Det veit jeg. Så ateistisk er jeg i min tro.
Da skjønner du sikkert ikke, og det gjør ikke jeg heller, hvorfor jeg har bedt til gud. Uansett hvor mye jeg ønsker noe, hjelper det ikke å folde hendene, lukke øynene og holde hodet opp mot himmelen sånn at gud kan lese tankene mine. Det funker ikke sånn. Hvordan kan noe som ikke finnes ha så stor innvirkning på folk? Hvordan kan jeg «snakke» til noe jeg ikke tror på i det hele tatt? Ikke for å være utrolig frekk og blasfemisk her nå, men kan faktisk denne måten mennesket skaper troen sin til noe på sammenlignes med måten Hitler fikk så mange med på sin side? Ikke misforstå meg. Jeg sier ikke at gud er like ille å tro på som Hitler. Jeg sier bare at vi mennesker er lettpåvirkelige, uansett om det er til en god og sunn (til en viss grad) tro som kristendommen, eller til en ond og grufull tro som troen til Hitler.

Jeg forstår selvfølgelig at mange er kristne. Jeg skjønner at mange tror på det, men samtidig er det helt uforståelig.. «Alle» andre tror, så hvorfor skulle de ta feil? «Alle» andre sa at jorda var flat også. Husk det.

For meg er gud blitt et uttrykk. Det er på en måte bare noe man billedlig tyr til for å få sine egoistiske ønsker oppfyllt. Kanskje føler jeg at det bringer lykke. Kanskje føler jeg at det er større sjanse for å få det som jeg vil om jeg spør denne «gud» om hjelp. Likevel skjemmes jeg over å prøve. Jeg skjemmes over å prøve gud. Jeg skjemmes over å prøve noe jeg ikke tror på. Det blir helt, helt, helt feil.
Så, fra nå av skal jeg love meg selv å aldri be til gud igjen. Jeg skal prøve å aldri gå i mot noe jeg tror på. Gud er faktisk i mot alt jeg tror på. Nei, jeg tror kanskje enda mindre på Bush, faktisk.

Hvilket forhold har du til religion? Tror du på gud? (Jeg vil bare presisere at jeg bevisst har skrevet gud med liten g. gud er ikke Gud for meg.)>

Det er ikke alltid lett å vite hva bloggen skal hete. Jeg har hørt rykter om at kjært barn har mange navn, derfor velger jeg å skifte navn på bloggen min. Jeg sliter fremdeles med å finne et passende navn som virker interessant. Jeg trenger et bloggnavn som får folk til å ville trykke på akkurat min blogg, for let's be honest; hvem vil vel ikke ha så mange lesere og besøkende som mulig?

drearettogslett

Før var bloggnavnet mitt !Fashion Emergency!. For øyeblikket er det Drea. Rett og slett. Det er kort, enkelt å huske, det er akkurat det samme som adressa til bloggen og det er meg. Desverre er det litt kjedelig, så jeg vil «piffe» det opp med noe. Jeg trenger gode forslag. La meg presisere at Drea skal være med i bloggnavnet, og det må heller ikke være for langt. Om du har lyst å hjelpe meg setter jeg stor pris på det. Men ingen tvang, selvfølgelig. Jeg lover å ikke bli sur om du ikke gidder, om du ikke har noen forslag eller om du kommer med dårlige forslag. Forresten, det finnes ingenting som heter dårlige forslag. Bare…mindre gode.

Mange har gode historier bak bloggnavnene sine også, og jeg er veldig nysgjerrig. Ofte når jeg besøker blogger begynner jeg å tenke meg til hvorfor de har valgt akkurat det bloggnavnet. Jeg lager mine egne historier, men aner selvfølgelig ikke om det er i nærheten av virkeligheten. Har du for eksempel fått hørt bloggnavnet ditt i en drøm, har selveste gud fortalt det til deg i en åpenbaring (jeg er ateist, og tror derfor ikke på gud, bare så det er sagt), hvisket hunden din det til deg eller har du rett og slett ikke lagt noen tanke bak hva du kaller bloggen din? Jeg er så nysgjerrig. Det er derfor jeg nå spør: Hva er din historie bak bloggnavnet ditt?
>

Nå sitter jeg på skolen. Nei, dette skal ikke bli et langt, treigt og utrolig kjedelig innlegg om hvordan jeg føler skolen er fortiden; det er det da vel nesten ingen som gidder å lese om. Folk flest er vel lei nok av sin egen skole om jeg ikke skal syte om min i tillegg. Nei, det trengs nok ikke. Jeg kan holde sytinga mi for meg selv. Egentlig ville jeg ikke ha…hvordan bøyer man syting?… klaget (jeg ga opp å finne en måte å bøye syting på) uansett. Det er faktisk ikke så ille. Jeg har klart snart tolv år; to måneder er barnemat. Barneskirenn.

Nei, nå ble det faktisk et helt avsnitt om det jeg absolutt ikke skulle skrive om. Der ser du. Om noen sier: «Tenk for all del ikke på sex», så tenker du naturlig nok bare på sex. Nå var det ikke sex jeg prata om, men jeg prata om skole. Håper likevel du fatta poenget.

Nå skal jeg faktisk bruke den enormt viktige skoletida mi til å fotelle om noen morsomme historier jeg plutselig kom på i går. Hvor ble det av alt det moralske pjattet om hvor lett disse to gjenstående månedene er? Veeeel…
Uansett. Jeg syns dette er hysterisk morsomt, men det kan godt hende jeg har en form for uforståelig humor, men det tror jeg ikke. kajekmonster
Det var da jeg las Ida Wullf sitt innlegg «antikakemonster» at jeg kom på denne historia, og jeg føler den fortjener en plass i bloggen min også, ikke bare i kommentarfeltet til Ida. (Jeg har så lett for å bli misforstått! Jeg mente ikke «bare» kommentarfeltet til Ida i den forstand; kommentarfeltet til Ida er fint, det!)
Uansett. En gang da jeg skulle skrive ei veldig pen overskrift i naturfagpermen min (merk deg: EN gang. Det var ikke ofte jeg gidda å pynte pent og ryddig på overskriftene mine, selv ikke på barneskolen. Bare så det er sagt, liksom.) Jeg begynte fint og så nært perfekt som overhodet mulig, om jeg får si det selv, med en K, og fortsatte akkurat like fint med en A. KA. Da var vi godt på vei mot «Kapittel 12», som det skulle stå. Desverre mista jeg konsentrasjonen på hva jeg skreiv en eller annen plass mellom A'en og P'en. Jeg mista absolutt ikke konsentrasjonen på hvor pent jeg skreiv, så alt var veldig vakkert. Rett før jeg skulle skrive den siste bokstaven oppdaget jeg, til min store forskrekkelse, at jeg hadde brukt den siste timen på å skrive noe helt annet enn «kapittel 12». I permen min stod det, veldig pent og pyntelig vel og merke, «KAKEMONSTE» med store bokstaver. Doh! Tabbe. Jeg hadde tenkt på kakemonster hele den dagen. Grunnen til det er desverre ukjent for meg. Hvem går rundt og tenker på kakemonster en hel dag? Er det normalt? Jeg hadde ikke lyst på kake en gang.

Bildet: Her er kakemonsteret. Eller, alternativt kakemonster. Meg.

>

anorexia

Nå sitter jeg og ser et program om slanking og spiseforstyrrelser på tvn. Jeg syns alltid det er svært fascinerende å se slike programmer. Ikke for at jeg får inspirasjon til å ville slanke meg, som uheldigvis veldig mange får, men for at jeg ser galskapen i det. Jeg syns det er fascinerende å se dagens virkelighet, selv om jeg hater store deler av den.
Jeg har forstått hvor lett det er å bli syk. Jeg har forstått hvor tilfeldig det er hvem som blir syk. Jeg har forstått at det ikke er svakhet som er rota til anoreksi, bullimi, overspising eller annen form for spiseforstyrrelser.
Det er skremmende. Det er deprimerende. Det er fælt hvordan det utvikler seg, og jeg kan rett og slett ikke la være å tenke på hvor dette skal ende. Hvor skal det bli av oss, jenter?

Det virker som vi forskynder hele prossessen vi mennesker går gjennom når vi er døde. Det er da kjøttet på kroppen vår skal forsvinne. Det er da vi bare skal ligge igjen som skjeletter uten både fett, muskler og kjøtt. Det er absolutt ikke i ungdomstiden dette skal skje. Det er slik vi skal bli som døde mennesker, og absolutt ikke slik vi skal bli som ungdommer med hele livet foran oss. Det er helt feil. Skremmende feil.

Heldigvis ser jeg på dette programmet og spiser samtidig. Heldigvis er jeg ikke syk, men jeg veit at jeg lett kunne ha blitt det. Jeg veit at vi alle lett kan bli det. Til og med du. Kanskje har vi faktisk vært nærmere sykdommen enn vi tror.

Hva kan vi gjøre med det? Hva kan vi gjøre med spiseforstyrrelser?
Er det mulig å få et normalt forhold til mat etter en spiseforstyrrelse?
Jeg tror desverre ikke det. At en slik sykdom varer livet ut er jeg faktisk ikke i tvil om. Man kan aldri bli helt frisk, men man kan holde det i sjakk. Hvor trist er ikke det? Kanskje må man leve et helt liv med sykdom og usunn fokusering på mat på grunn av en ussel kommentar eller et usselt lite blikk i en tenåringstid fyllt av usikkerhet. Hvorfor kan det ikke bare være lett å like kroppen sin som den er? Hvorfor skal så mange slite med det hver dag? Hvorfor vil vi alltid være en annen enn oss selv? Når gikk det så langt at sykdom ble vakkert? Når ble sykdom nødvendig? Hvem sin feil er det?

>

djeaidag
I dag har jeg på meg dette. Ja, det er det samme som jeg har hatt tidligere, men da var jeg syk, så jeg skifta raskt om til joggeklær den gangen. Da telles det ikke. Jeg har på:
Søt rosa lue og sokker med søte sløyfer på: Asos.com
Genser og kjole: Loyd.
Tights.
Sko fra Økonomi Sko.

Jeg er fremdeles syk, men jeg var på skolen. Mitt uheldige høye fravær (har hatt mange gode grunner til fravær, så det er sagt.) er ikke noe å kødde med. Vi leker vel ikke skole, gjør vi vel? Nei, jeg gleder meg til å være ferdig. En siste innsats trengs, og da er ikke feber god nok unnskyldning til å bli hjemme. Desverre. Sånn er det å bli «voksen».

I dag har jeg vært i møte i to og en halv time. Det var faktisk et interessant møte, men møterommet er ganske lite, isolert og varmt. Vi var mange. Veldig mange. Rommet var mer enn fullt, og det er absolutt ikke en heldig
kombinasjon, spesielt ikke med feber, tungt hode og hes hals. Droppa derfor musicaløving. Tror ikke noen har hatt godt av å høre min sexy whiskeystemme i full aksjon heller, for den saks skyld.

I dag har min mamma bursdag. Gratulerer så mye med dagen, kjære mamman min! Det betyr selvfølgelig at jeg skal nedover dit en tur. Fikk faktisk gaven hennes i posten i dag også. Gleder meg til å gi den. Det ble kjempefint. Bilder av hva jeg har gitt til mamma kommer. Gidder ikke forklare hvorfor, men det gjør det altså. (Håper ikke mamma leser bloggen min før jeg har vært der nå da…)

>

I dag spiser jeg is. Det er ikke ofte jeg spiser is, og som du kanskje vet er is ekstra godt når man er varm av feber. Nå har jeg feber. Da er det lov med is. Uansett; har egentlig aldri helt tålt smaken av mye is etter at jeg hadde kyssesyka for et par år siden. Da jeg lå halvkvalt på sykehuset var is det eneste som såvidt kom seg forbi de enorme mandlene mine. Fysja, for noen fæle uker. Når ikke en gang ditt eget spytt kommer seg forbi mandlene dine er det på tide å ringe lege, bare så du vet det. Jo fortere du ringer, desto bedre.

sjokoladeis er gooodt

Aaah, hvorfor er jeg syk? Det er jentekveld hos Nora ikveld. Jeg kan ikke dra. Jeg vil, jeg vil, jeg vil! Jentekveld med nybakte boller, fruktsalat, sladder og Frustrerte Fruer. Sound's great! Typisk. Jeg blir alltid syk på helt feil tidspunkt. Det passer aldri å bli syk når jeg først blir syk. (Når passer det i det hele tatt å bli syk?)

Jeg kjeder meg. Der er når jeg kjeder meg at jeg kommer på de utroligste ting å tenke på. Som for eksempel hvorfor gulrot heter gulrot når den ikke er i nærheten av å være gul. Gulrota er oransje. Oransjrot? Vel, det høres kanskje rart ut, men det er faktisk mer korrekt en gulrot. Og, har du noen gang sett en svart person med downs? Tenk deg om. Har du? Nei, du har nok ikke det. Svarte mennesker får ikke downs. Aldri. Rart, hæ? Når jeg tenker meg om er det ikke ofte jeg har sett en asiatisk dverg heller, men det kan vel være for at alle der er så små og kortvokste fra før. Et raskt bildesøk på google sier meg at de heller ikke finnes. (?) Jeg fant ingen i hvertfall. Om du finner en asiatisk dverg (her er det viktig å ha samme definisjon på dverg som meg. Husk forskjellen på kortvokste og dverger. Du ser forskjell.) Kortvokste teller ikke (nå høres jeg utrolig slem ut, men dere skjønner forhåpentligvis hva jeg mener. Jeg har fått nok av sinte mennesker på nett som føler de har blitt fornærmet.) Si fra om du finner en. Jeg vil se!

>

Se, jeg vant en konkurranse! Jeg er aldri heldig sånn. Jeg vinner nesten aldri noe, men se! Jeg vant, jeg vant! Sjekk ut denne bloggen.
Morsomt, morsomt! Chrissy lover fler konkurranser, så om du også har lyst å vinne må du trykke på linken.
Takk, Chrissy! You made my day!

konkurranse

>

Nå har jeg aktivt begynt å oppmuntre meg selv, og selvfølgelig også alle andre som er syke i dag, ved å finne fordeler med å være syk. Jeg har kommet opp med noen punkter. Her er de:
1. Man kan synge så høyt (les i mitt tilfelle: stygt) man bare vil. Om noen bemerker hvor stygt man synger kan man lett skylde på forkjølelsen. (*)
2. Man trenger ikke unnskylde seg for å se teite programmer på tv. I dag inkluderte dette i mitt tilfelle Postmann Pat og Dr.Phil.
3. Man (jeg) får lov til å ha dataen i sofaen i stedet for å sitte på spisebordet med den.
4. Man kan sende kjæresten til butikken for å kjøpe druer (eller noe annet man skulle ønske).
5. Man kan spise så mye Fisherman's Friend man bare orker. Ingen kommer til å si noe på hvor raskt du knasker i deg en hel pakke.
6. Slippe skolen. (Dette gjelder ikke lenger. Det fungerte sånn på ungdomsskolen, men på sisteåret videregående med mitt høye fravær er dette virkelig noe jeg bekymrer meg for.)
7. Man får trykke så mye man vil på fjernkontrollen, uten at andre krever å se noe du ikke vil se.

Kommer ikke på mer, jeg.
Har du gode punkter som mangler på lista mi? Hvilke fordeler ser du i det å være syk?

(*)

Apropos synging. Jeg bare fortelle hva jeg og kjæresten min, Kaj, gjør i senga. Wow, nei, for all del. Jeg mener ikke noe perverst her nå altså. Jeg snakker for all del ikke om…du vet hva. Nei, jeg snakker om ting vi gjør som får oss til å le. Ta i går som et eksempel. I går sang vi duett. Vakkert, det må jeg virkelig si. Vi sang «Soooomeeewheere ooover the rainboooow!» Nok en vakker sang som vi ødelegger. Igjen. Både jeg og Kaj synger som.. veeel, pent er det ikke.
Hvorfor må vi ta alle de gode sangene, Kaj?
>

Er syk i dag også. Kanskje enda verre enn i går? Vet ikke. Jeg hoster, nyser, svetter, fryser, snufser. Derfor denne kampen mellom mine to personligheter (se bildet). Det er vanskelig å velge klær når man er syk. Enten kan man ta joggeklesstilen. Den stilen som er mest avslappet og kanskje best om man er syk. Det som er kjipt med denne stilen er at man bare føler seg verre. Man blir aldeles ikke i bedre form. Eller så kan man selfølgelig ta den motsatte stilen. Stilen hvor man har lagt litt i hva man har på seg. Man føler seg vel. Kanskje blir man mindre syk av å kle seg ordentlig? Hva skal jeg gjøre? Hva foretrekker du å ha på når du er syk? Eller even better; hva HJELPER på formen?

todjea

>

I dag er jeg forkjøla. I dag er jeg litt småsyk. Nesa renner, jeg nyser hele tiden, hodet føles tungt og øynene svir. Jeg er slapp. Jeg er absolutt ikke i superform. (Og, ja, jeg vet at jeg klager litt nå. Av og til er det lov. Bare av og til. Vær så snill…?)
Er det to ting som får meg i bedre form og humør så er det varm kakao og vannmelon. Kald, saftig vannmelon. Det er heller ikke hvilkensomhelst kakao jeg ha. Det er Options. Nam, nam, nam! Vannmelon og kakao bør prøves sammen. Vannmelonen gjør kakaoen mer smakfull, og kakaoen jør vannmelonen saftigere. Det er logisk om du tenker deg om. Prøv det! Det skal jeg nå. Mmmmmm! Sjalu?

Ja, jeg er klar over at jeg ikke har rørt i kakaoen. Pulveret må bort! Vræl.
varmkakao

Ellers har jeg lite å tilføye. Skal slenge meg ned i sofaen (ja, og jeg bruker å «finne» senga og «hoppe» i dusjen også. Rare greier. Hvorfor sier vi sånt? Jeg skal ikke slenge meg noen steder. Jeg skal sette meg i sofaen, rettere sagt.) og trykke febrilsk på tv-kontrollen til jeg finner noe som er verdt å se på. Noe som fortjener at jeg bruker tiden min på. Det er nesten aldri noe på tvn. Rettelse: det er nesten aldri noe interessant på tvn.
signatur drea

>