This morning

tattoooogirl

God morgen! Jeg ønsker meg nye tatoveringer. Hah! Man blir seriøst så avhengig. Det begynner heldigvis å bli litt på kroppen nå da. Men hei, jeg skal jo selvfølgelig ha mer. Jeg har jo lyst til å ta på halsen og, og vet akkurat hva jeg vil ha der, men det er ikke alle rundt meg som er så fan av den ideen… Haha! (Hei, mamma.) Vi får se da. Om det blir etterhvert.

Jeg stod opp halv ni i dag og, som jeg egentlig gjør hver dag, men i dag føltes det som om klokka var mye nærmere syv enn halv ni. Øynene mine var klistra igjen, håret bustete og jeg så helt fjern ut. Jeg er megatrøtt, men nå er jeg klar for å trene på 3T, selv om det frister cirka like mye som å spise insekter til frokost. Heldigvis slipper jeg det da, så da skal man vel ikke klage. Det blir helt sikkert digg når jeg først er i gang. Jeg krysser fingrene for det! Og btw – se, jeg har fått sånn fin skyggekant på bloggen! Små detaljer kan utgjøre en forskjell. Jeg syns det ble mye finere! Eller? Nei, shit, nå må jeg få på meg treningsklærne. Hugs!

Back to the gym

workoutdrea2

Jadda, jeg trener for tiden! Og det er jeg ganske så fornøyd med, selv om jeg ikke på langt nær nærmer meg å være Fitness-Drea, slik jeg var før. Jeg var jo faktisk ganske så fit en stund, om dere husker det… Hvis ikke, bare se herher og/eller her. Æææææ, jeg vil se sånn ut igjen… Så nå håper jeg bare den der treningsavhengigheten skal melde seg igjen, sånn at jeg nesten ikke kan la det gå en eneste dag uten at jeg trener. Er ikke helt der enda, må jeg innrømme, men hey. Det blir vel. Jeg trøster meg med at det kunne ha vært verre, og at det bare kan bli bedre. Om jeg fortsetter å trene, da. Og det skal jeg jo… Hugs!

Turquoise

turkis2

Jeg brukte kvelden i går på å nappe og fikse bryn, og deretter sminke meg. Mest for å føle meg bedre. Det funka litt. Jeg orker ikke bruke øyesminke these days tho, for med tanke på hvor lett tårene plutselig bestemmer seg for å renne, så ser jeg ikke helt vitsen. Trenger ikke gå for panda-looken, liksom. Men ja. Jeg prøver alt for å få det bedre, og om jeg ikke blir mer optimistisk snart, så blir jeg ordentlig grinete. Når man prøver hardt, så bør man liksom få noe igjen, eller hva? Jeg bestemte meg forresten egentlig om å farge tilbake håret til slik det var før jeg farga det blått. Du vet, vanlig, brun ombré, for når man er psykiatrisk pasient så kan man egentlig ikke ha blått hår. Det blir liksom litt for mye. Om man skal ha blått hår bør man jo være supercool, ha hundretusen følgere på Instagram og sminke som alltid er «on fleek» (et begrep jeg egentlig aldri bruker, forresten, for jeg er ikke særlig cool, og ikke har jeg over hundretusen følgere på Instagram heller) hver eneste dag, og ikke subbe rundt i joggisen på psykiatrisk. Du ser poenget? Meeeeeen, måtte utsette frisørtimen og farge håret enda blåere i stedet. Så. Still blue. Eller, turkis, da – sånn egentlig. Vel. Nå babler jeg bare, men det gjør jeg for å faktisk publisere et eller annet her. Jeg gjør ting selv om jeg ikke vil for tiden. I dag har jeg vært på tur, gjort trappetrening i hoppbakkene, nå blogger jeg og etterpå skal jeg skrive videre på boka mi, selv om jeg ikke føler at det er noen vits i og jeg ikke får til noe som helst bra nok. Ingenting er i nærheten av bra nok, men jeg gjør det allikevel – fordi jeg vet at det er bedre enn å gjøre det jeg egentlig vil. Som er å sove. Sove, sove, sove. I evigheter. Men ja. Nå skal jeg skrive. På tvang. Hugs. 

Et bilde og en låt

selfiedrea2

Et bilde og en låt. Helt enkelt. Låta er dødsfin, og videoen er også elsk. Verdt å se. Og verdt å høre på – tusen ganger. Minst.

mediocrity

Hei. Klokka er sjuoverhalvto, jeg burde sove, men jeg vil ikke sove. I natt skjøt jeg en mann midt i panna med maskingevær, jeg ble jaktet på og rømte og var konstant redd for å bli funnet. Jeg våknet svett, redd og kvalm. Natta før drømte jeg noe enda mye verre, så mye verre at jeg ikke en gang orker å skrive om det. I stedet kan jeg bable om helt andre ting, som for eksempel at jeg har tenkt til å skrive masse fremover. Jeg har forresten sendt Psykehus-utkastet til en manuskonsulent, så det skjer jo ting der og, og jeg har begynt å skrive på noe helt nytt. Fiksjon, for en gangs skyld, og nå blir jeg litt flau over å si det, for det høres så viktig ut, men egentlig er det jo bare meg som sitter mye her hjemme og har god tid til å skrive for at jeg ikke klarer å gjøre andre ting.
Og ikke er det sikkert jeg skriver så bra heller, for hva vet vel jeg, for å vite om ting man selv gjør er bra eller ikke (sånn i det store og hele) er så vanskelig at jeg ikke en gang kommer på en god sammenligning for hvor vanskelig det er. Og nå vinner jeg snart gullmedalje i lange setninger. (Ironisk nok ble den setningen ganske kort. Denne og. Og denne. Og… Okei, jeg slutter.)

Men ja. Jeg har bare kjipe mobilbilder å bruke på bloggen for tiden og, for kameraet mitt har jeg visst helt glemt hvordan man bruker. Jeg får ikke til. Ingenting. Jeg aner ikke lenger om jeg vil, heller. Jeg vil ingenting, ikke annet enn å sitte her hjemme i senga og skrive. Så får jeg prestasjonsangst for det og.

Hvorfor skal alt hele tiden måtte være så innmari bra, hvorfor kan jeg ikke bare drite i at alt alltid må være så innmari bra, og heller være fornøyd med middelmådige ting, og tenke at det egentlig ikke er så farlig at man viser at man ofte er ganske så middelmådig? Jeg hater middelmådig. Jeg hater middelmådig, jeg hater å ta bilder, jeg hater å skrive, jeg hater at jeg ikke lenger vil noe som helst, så nå tenker jeg at jeg burde reise til Kambodsja og ta bilder av unge, uskyldige jenter som blir mishandlet, solgt og tvangsgiftet, så jeg kanskje en dag kan slutte å tro at middelmådighet er så innmari ille.
Nå skal jeg sove selv om jeg ikke vil, og jeg skal begynne å grue meg til å våkne, selv om morgendagen helt sikkert blir mye finere enn hva jeg klarer å se.
blueblue

Lately

selfiedrea4 trening
Jeg har begynt å trene igjen. Vel, det vil si at jeg har vært i Knyken – et skianlegg på Orkanger – to ganger nå, og løpt… Okei, overdrivelse, jeg har slept meg opp og ned trappene til alle de fem skihoppene som er der. Jeg brukte visstnok dobbelt så lang tid som jeg gjorde i fjor på omtrent samme tid, men hei, jeg har ikke trent noe som helst på evig lenge, så at jeg i det hele tatt kom meg gjennom er godt nok for meg. Og ellers har jeg fått masse kviser i trynet som jeg ikke aner hvorfor plutselig er der, og for å ikke irritere meg greeeeenseløst over dem, så bruker jeg lebestift så ingen skal legge merke til dem. Og nå har jeg jo nettopp så og si bedt dere om å se etter kviser i trynet mitt på bildene, da… Smart, Drea. Smart… Vel, anyways. Vilja har også vært her på overnatting, og vi var i pirbadet og brukte opp all energien vår og pittelitt mer enn det. Det var en kjapp, liten oppsummering av hva som har foregått her i det siste. Nå: God natt.

Tidsmaskin

barndom

Ladestien med Jannicke her om dagen. Jeg og Jannicke har kjent hverandre siden… Foralltid. Vi var bestevenner i alle år, og fant på alle mulige merkelig ting sammen. Blant annet laget vi en klubb vi kalte «Bagge-klubben» (av Bagheera i Jungelboken, den kuleste panteren i hele verden) som endte opp med å bli bannlyst på skolen, fordi den ble så populær at alle ville bli medlem. Men det sier seg vel selv at ikke hele klassen kunne få bli med i klubben vår, for da hadde det da ikke vært en særlig kul klubb, for det ligger da vel i ordet «klubb» at den bør være litt mer eksklusiv enn som så, vel? Litt selektiv godkjenning ble det der altså, for å ikke snakke om endring av regler sånn helt uten videre, akkurat når det passet oss, så vi kunne nekte noen innpass. Sånn er det å være sjef. At noen faktisk ville være med i klubben i utgangspunktet er dog noe merkelig, sånn sett i retrospekt. Det eneste vi gjorde var å prate med veldig lyse, barnslige stemmer og late som vi var pantere som spiste Honni-Korn som «Bagge-mat».

En annen gang prøvde vi å lage boller i mikrobølgeovnen. Det kan jeg ikke anbefale dere å prøve. Mammaen til Jannicke kom hjem til et røyklagt hus. Jeg tror det luktet jævlig i flere uker etterpå. Apropos ødeleggelser i det stakkars huset til mammaen til Jannicke, så klarte vi også å søle masse neglelakk på vasken på badet, og prøvde å skrape det vekk med en kniv. Vi fikk vekk neglelakken, men vasken ble ikke særlig pen etterpå…

Og en gang malte vi naboens låve blå innvendig, bare for at vi skulle lage hytte der. At det ikke var vår eiendom var ikke noe vi bekymret oss for, men vi skjønte kanskje alvoret da vi måtte gå slukøret opp til en rimelig rasende nabo og be om unnskyldning. Jeg tror ikke denne naboen ble noe blidere da vi kidnappa den to år yngre dattera hans, heller. Hun ble overlykkelig for å endelig få være med å leke med oss, og hva gjør vi? Vi ber henne stå helt i ro og lukke øynene. Så snurrer vi mange skjerf rundt henne. Rundt øynene, rundt kroppen så både armer og bein blir festet inntil kroppen, så hun ikke kommer seg noen vei. Vi snurrer henne rundt og rundt og rundt og rundt – før vi dytter henne så hun snubler fortumlet ned i grøfta og blir liggende der og gråte. Vi ler og løper derifra.

Empati var kanskje ikke alltid min beste egenskap på den tiden. Der var nok Jannicke litt snillere. Det gikk heldigvis bra med jenta. Eller, det håper jeg i alle all, for hva vet vel egentlig jeg, det kan hende hun ble evig traumatisert av det hele. (Jeg har sagt unnskyld i ettertid, men kanskje noen år for seint. Jeg har fremdeles dårlig samvittighet. Teller det?) Heldigvis fant vi som regel på langt hyggeligere ting, som å lage et reir fem meter oppe i et tre som vi overnattet i, leke politi med walkie talkie-er, lage pil-og-bue og leke indianere, feste papirlapper med klesklyper i eikene på sykkelhjulene og være sykkel-politi, gå på rulleskøyter til den lille, søte kiosken nede i bakken for å kjøpe lørdagsgodteri, og alle andre sånne herlige ting som man gjør når man er barn.

Vi snakket om det nå mens vi gikk tur på Ladestien, Jannicke og jeg. At vi er litt nostalgiske, og skulle ønske vi kunne være barn igjen – bare for en dag eller to i det minste. Tilbake til de gode tingene i barndommen som vi virkelig husker godt, som vi virkelig setter pris på, som får oss til å smile og huske hvor lett livet var akkurat der og da. Tilbake til da jeg var syv, for eksempel, da døden og vonde, kjipe ting kun fantes i ekle mareritt, og ikke var en del av virkeligheten.

sitatoitnb

Det beste med å være barn er at man slipper å tenke på hva man skal gjøre eller hvem man skal være. Da er man barn. Man er definert nok i massevis, sånn helt uten videre. Å være voksen har ikke den samme effekten. Når man er voksen, så er man ikke bare voksen og det er greit, liksom. Som barn så trenger man ikke tenke på at man skal være tilstede her og nå, og ikke bruke mye tid på å tenke så mye frem eller tilbake i tid. Da er man i øyeblikket helt av seg selv. Jeg tror jeg er nødt til å finne frem den barndomsfølelsen litt oftere. Som vi kanskje klarte å gjøre på Ladestien her om dagen, Jannicke og jeg, da vi kom til denne fine, lille «campen». Med ett så jeg ikke bare trær, men potensielle gjemmesteder, hytter, jungelliv og krokodiller og pantere og enhjørninger.

barnslig

Barnslighet lenge leve.

To former for terapi; Å ha en søster & det å skrive

ginaogdrea1sisterhood2 ginaogdrea2

Et par bilder av meg og søss. Random bilder fra… Et par uker siden or so. Jeg har forresten skrevet over 63500 ord i bokutkastet mitt nå. Du vet, Psykehus-greiene. Det er en hel roman, det! Jeg har lest gjennom en del nå, og syns faktisk ikke det er så ille. Jeg begynner å få tro på at det kanskje kan bli noe av det til slutt. Det gjenstår uendelig mye, da. Noe må bort, noe må endres, noe må legges til. Men… Med masse jobb, så kan det kanskje bli noe! Og bare det er ikke verst. Og uansett hvordan det går, så har jeg i alle fall gjort noe. Det har vært motiverende, det har vært tidsfordriv, det hjelper meg å huske når jeg vanligvis glemmer. Og jeg kan lese på det akkurat når jeg vil. Forhåpentligvis en dag jeg har blitt frisk nok til å ikke være syk, og kan lese tilbake på det og tenke «jeg er  glad det ikke lenger er sånn.» 

Ei jente, en hund og en regnbue

favorittene

viljaoggizmo

rainbow

gizz

gizzzm

Bare noen gamle mobilbilder av Vilja og Gizmo. Og en regnbue. Jeg har ikke så mye annet å komme med, egentlig. Hugs.

Pink jacket

inlove

Jeg fant denne jakka på Obs! og kunne ikke gå fra den. Eller, jo, det vil si… Jeg gikk fra den, for jeg trodde bankkortet lå hjemme, men så viste det seg at bankkortet lå i bilen, så da kjørte jeg frem og tilbake uten at det egentlig var nødvendig, og så kjøpte jeg denne jakka. Det er ikke ofte jeg finner noe jeg bare ha, men denne var en sånn. At jeg faktisk har bruk for ei god jakke var jo selvfølgelig også et pluss! VHugs.