Da var plutselig jula egentlig over for denne gang. I morgen skal Vilja hjem til pappaen sin, og da kjører jeg liksågreit hjem til Trondheim i samme slengen, siden jeg allikevel må kjøre et stykke på vei. Og da har jeg nesten ingen planer før nyttårsaften. Litt pokerspilling på onsdag, men ellers skal jeg bare holde meg i ro, stresse helt ned, sove masse, og prøve å komme i gang med trening igjen. Jeg er drittlei av å spise mat og godteri nå, så jeg trenger virkelig å bare… Vel. Kjenne litt på sultfølelse igjen. Haha. I-landsproblem, much?

Men vipps, så er det jo nyttårsaften og, og den skal jeg blant annet feire sammen med denne fine frøkna. Søstersen! (Legger ved et crappy iPhone-bilde av oss, jeg. Bare for at vi er så fiiiine, så!) Håper det blir en finfin kveld. Frem til da: Søvn, trening og litt poker. Hugs!

Søstersen, Gina, og meg. Hjerte, hjerte! 

Bloggen ble hacka av noe pornogreier, så den har dessverre vært nede en stund nå. Men hei, jeg er plutselig i London, og selv om jeg ikke har noen bilder å komme med enda (kom i gårkveld, og da var det jo mørkt her), så lover jeg å ta masse fine London-bilder etterhvert. I mens får dere en skikkelig crappy iphone-selfie i speilet. Snapchat. Typisk. Haha! Jeg er bare så overlykkelig over å endelig ha fått fiksa bloggen igjen, jeg, så jeg bare måtte poste noe her. For det var jammen ikke lett! Creds til meg. Hat over hackere… Hugs!

La meg altfor sent i går, våkner altfor tidlig i dag. Myser på mobilskjermen. 06:48. Hater livet litt. Snur meg inn mot veggen, sovner igjen. Våkner igjen. Myser på mobilskjermen. 11:42. Sovet lenge plutselig. Hater ikke livet lenger. Står opp. Energien bobler. Klokken 06:48 trodde jeg ikke at jeg noen gang skulle få lyst til å stå opp igjen. Smiler nå. Smiler, liker livet, liker dagen, liker alt, liker alle. Sminker trynet, tar et par selfies, klar til å blogge. Syns jeg ser bra ut. Tenker litt på at humøret svinger raskt og plutselig for tiden. Merkelig. Men smiler jeg, og i dag kommer mamma på besøk. Det blir godt. Av og til gjør en mammaklem ekstra godt.

flipped kisskiss

dobleoss

Jeg skulle jo ta litt bilder av oss på tur ute i går, men selv om jeg husket å ta med kameraet, så ble det ingen bilder. Jeg glemte nemlig å ta med minnekort, og da kommer man ikke særlig langt med speilrefleksen. Buhu. Jeg er så fjern! Oh well.  har Vilja dratt hjem til pappaen sin igjen, og jeg sitter igjen her og kjeder meg i hjeeeeel. Syns tiden kan gå raskt frem til fredag i stedet! Og siden jeg ønsker at tiden skal gå raskt, kommer den selvfølgelig til å gå supertreigt… Typisk! Ja, jaaaa. Hugs.

selfiemobilhostfarger2
Åh, så glad jeg er i fargen på denne genseren! Høst! Jeg føler jeg har gått glipp av høsten i år. Den har liksom bare vært, uten at jeg har hatt energi til å legge merke til det engang. Merkelig. Årstider spiller ingen rolle i kriser, liksom, og jeg kan vel pent sagt si at det har vært litt krise i høst. Men hei, jeg føler meg virkelig mye bedre nå, jeg ser bare mer og mer glede i hverdagene. Jeg gruer meg ikke lenger til å verken sovne eller våkne, men istedet tenker jeg på ting jeg gleder meg til. Enten det er NM i poker, sommerferie neste år, fortsette å skrive på boken min, blogge eller trene. Både små og store ting, ting som kommer senere i dag og ting som kommer lengre frem i tid, som for eksempel sommerferie og sydentur.

Jeg jobber intenst med boken min for tiden. Det går fremover, jeg begynner faktisk å se for meg hvordan det skal bli, fra start til slutt. Jeg har skrevet to litt ulike deler som jeg nå prøver å bygge sammen, og det er jammen ingen lett jobb. Slette avsnitt, flytte avsnitt, sette inn nye avsnitt, legge til, trekke fra, pluss, minus, hit og dit. Men jeg koser meg med det, det er gøy og jeg har noe å holde på med. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg så intenst både ønsker og håper at det blir bok av det til slutt – du vet, en sånn ordentlig bok som gies ut i et ordentlig forlag på en ordentlig måte, men i verste fall får jeg vel bare trykke opp et par-tre eksemplarer selv, om alt går skeis. Da kan jeg klappe meg selv på skuldra og si at jeg i alle fall gjennomførte noe, selv om det ikke ble helt som jeg hadde tenkt, eller ble like bra som jeg hadde tenkt. Så får det være greit det og. Jeg skal fullføre. Med eller uten hjelp. Punktum.

tattoooogirl

God morgen! Jeg ønsker meg nye tatoveringer. Hah! Man blir seriøst så avhengig. Det begynner heldigvis å bli litt på kroppen nå da. Men hei, jeg skal jo selvfølgelig ha mer. Jeg har jo lyst til å ta på halsen og, og vet akkurat hva jeg vil ha der, men det er ikke alle rundt meg som er så fan av den ideen… Haha! (Hei, mamma.) Vi får se da. Om det blir etterhvert.

Jeg stod opp halv ni i dag og, som jeg egentlig gjør hver dag, men i dag føltes det som om klokka var mye nærmere syv enn halv ni. Øynene mine var klistra igjen, håret bustete og jeg så helt fjern ut. Jeg er megatrøtt, men nå er jeg klar for å trene på 3T, selv om det frister cirka like mye som å spise insekter til frokost. Heldigvis slipper jeg det da, så da skal man vel ikke klage. Det blir helt sikkert digg når jeg først er i gang. Jeg krysser fingrene for det! Og btw – se, jeg har fått sånn fin skyggekant på bloggen! Små detaljer kan utgjøre en forskjell. Jeg syns det ble mye finere! Eller? Nei, shit, nå må jeg få på meg treningsklærne. Hugs!

workoutdrea2

Jadda, jeg trener for tiden! Og det er jeg ganske så fornøyd med, selv om jeg ikke på langt nær nærmer meg å være Fitness-Drea, slik jeg var før. Jeg var jo faktisk ganske så fit en stund, om dere husker det… Hvis ikke, bare se herher og/eller her. Æææææ, jeg vil se sånn ut igjen… Så nå håper jeg bare den der treningsavhengigheten skal melde seg igjen, sånn at jeg nesten ikke kan la det gå en eneste dag uten at jeg trener. Er ikke helt der enda, må jeg innrømme, men hey. Det blir vel. Jeg trøster meg med at det kunne ha vært verre, og at det bare kan bli bedre. Om jeg fortsetter å trene, da. Og det skal jeg jo… Hugs!

turkis2

Jeg brukte kvelden i går på å nappe og fikse bryn, og deretter sminke meg. Mest for å føle meg bedre. Det funka litt. Jeg orker ikke bruke øyesminke these days tho, for med tanke på hvor lett tårene plutselig bestemmer seg for å renne, så ser jeg ikke helt vitsen. Trenger ikke gå for panda-looken, liksom. Men ja. Jeg prøver alt for å få det bedre, og om jeg ikke blir mer optimistisk snart, så blir jeg ordentlig grinete. Når man prøver hardt, så bør man liksom få noe igjen, eller hva? Jeg bestemte meg forresten egentlig om å farge tilbake håret til slik det var før jeg farga det blått. Du vet, vanlig, brun ombré, for når man er psykiatrisk pasient så kan man egentlig ikke ha blått hår. Det blir liksom litt for mye. Om man skal ha blått hår bør man jo være supercool, ha hundretusen følgere på Instagram og sminke som alltid er «on fleek» (et begrep jeg egentlig aldri bruker, forresten, for jeg er ikke særlig cool, og ikke har jeg over hundretusen følgere på Instagram heller) hver eneste dag, og ikke subbe rundt i joggisen på psykiatrisk. Du ser poenget? Meeeeeen, måtte utsette frisørtimen og farge håret enda blåere i stedet. Så. Still blue. Eller, turkis, da – sånn egentlig. Vel. Nå babler jeg bare, men det gjør jeg for å faktisk publisere et eller annet her. Jeg gjør ting selv om jeg ikke vil for tiden. I dag har jeg vært på tur, gjort trappetrening i hoppbakkene, nå blogger jeg og etterpå skal jeg skrive videre på boka mi, selv om jeg ikke føler at det er noen vits i og jeg ikke får til noe som helst bra nok. Ingenting er i nærheten av bra nok, men jeg gjør det allikevel – fordi jeg vet at det er bedre enn å gjøre det jeg egentlig vil. Som er å sove. Sove, sove, sove. I evigheter. Men ja. Nå skal jeg skrive. På tvang. Hugs. 

Hei. Klokka er sjuoverhalvto, jeg burde sove, men jeg vil ikke sove. I natt skjøt jeg en mann midt i panna med maskingevær, jeg ble jaktet på og rømte og var konstant redd for å bli funnet. Jeg våknet svett, redd og kvalm. Natta før drømte jeg noe enda mye verre, så mye verre at jeg ikke en gang orker å skrive om det. I stedet kan jeg bable om helt andre ting, som for eksempel at jeg har tenkt til å skrive masse fremover. Jeg har forresten sendt Psykehus-utkastet til en manuskonsulent, så det skjer jo ting der og, og jeg har begynt å skrive på noe helt nytt. Fiksjon, for en gangs skyld, og nå blir jeg litt flau over å si det, for det høres så viktig ut, men egentlig er det jo bare meg som sitter mye her hjemme og har god tid til å skrive for at jeg ikke klarer å gjøre andre ting.
Og ikke er det sikkert jeg skriver så bra heller, for hva vet vel jeg, for å vite om ting man selv gjør er bra eller ikke (sånn i det store og hele) er så vanskelig at jeg ikke en gang kommer på en god sammenligning for hvor vanskelig det er. Og nå vinner jeg snart gullmedalje i lange setninger. (Ironisk nok ble den setningen ganske kort. Denne og. Og denne. Og… Okei, jeg slutter.)

Men ja. Jeg har bare kjipe mobilbilder å bruke på bloggen for tiden og, for kameraet mitt har jeg visst helt glemt hvordan man bruker. Jeg får ikke til. Ingenting. Jeg aner ikke lenger om jeg vil, heller. Jeg vil ingenting, ikke annet enn å sitte her hjemme i senga og skrive. Så får jeg prestasjonsangst for det og.

Hvorfor skal alt hele tiden måtte være så innmari bra, hvorfor kan jeg ikke bare drite i at alt alltid må være så innmari bra, og heller være fornøyd med middelmådige ting, og tenke at det egentlig ikke er så farlig at man viser at man ofte er ganske så middelmådig? Jeg hater middelmådig. Jeg hater middelmådig, jeg hater å ta bilder, jeg hater å skrive, jeg hater at jeg ikke lenger vil noe som helst, så nå tenker jeg at jeg burde reise til Kambodsja og ta bilder av unge, uskyldige jenter som blir mishandlet, solgt og tvangsgiftet, så jeg kanskje en dag kan slutte å tro at middelmådighet er så innmari ille.
Nå skal jeg sove selv om jeg ikke vil, og jeg skal begynne å grue meg til å våkne, selv om morgendagen helt sikkert blir mye finere enn hva jeg klarer å se.
blueblue