Pinkalicious.

Sen kveldsblogging. Jeg bør virkelig slutte med å blogge så sent. Det er så… teit. (Å jada, jeg har sterke ord på lager.) Men uansett. Her er to bilder av fine, søte og sinte Vilja fra i dag. Det var gøy å teste studioblitzen, selv om det ble en altfor kort shoot. Vilja ble sint, men jeg ble (for en gangs skyld) veldig fornøyd med resultatet. I alle fall disse to. Men nok om det. Nå skal jeg sove godt. Natta.

Here are two photos of my cute Vilja from the shoot today, and I’m very pleased with the result. Now it’s nighty night.

My sunshine.

Vilja i morgensola.

Jeg har så mange bilder å redigere, så mange fotoshooter å planlegge/forberede, jeg har helt glemt å sjekke shoppen på minst ei uke, jeg burde male i garasjen eller rydde stua, men vet du hva? Livet er ikke bare burde-burde (selv om mesteparten av det jeg nevnte nå er noe jeg syns er gøy å holde på med!), så jeg legger meg i stedet. Jeg er trøtt, og noe sier meg at jeg må opp i syvtiden i morgen også. Æsj, nå begynte Sex and the City på tv’n, og jeg klarer ikke løsrive meg fra det, på tross av at jeg har sett det minst hundre (okei, la oss være realistiske. Tjueåtte) ganger fra før. Jaja. God natt!

Åjoda, jeg bruker da smokk!

Vilja bruker ikke smokk. Hun aner ikke hvordan man skal bruke den, og syns det er mye morsommere å hive den rundt enn å ha den i munnen. Dessuten er den mye morsommere når hun er glad og våken i utgangspunktet, og ikke som trøst når hun begynner å bli trøtt og sutrete. Jenta har ikke skjønt det. Og som du kan se på bildet så er handa mye bedre å tygge på. Jaja, vi slipper i alle fall smokkeavvenning.

Snart er studioet i garasjen ferdig også, så jeg skal se om jeg får slengt inn et par bilder av hvordan det ser ut nå i løpet av dagen. Det blir bra, og jeg gleder meg skikkelig til å teste det med Viljashoot. Håper jeg kan teste det i morgen! Men nå har jeg en god del bilder som må redigeres, og så skal jeg på jobb i et par timer litt senere. Derfor bør jeg vel begynne . Men først; ei skål med corn flakes. Ciao!

Seven months old.

Denne herlige, lille jenta har nå blitt over syv måneder gammel, og nå nærmer hun seg ni kilo. Hun er med andre ord ingen litenbaby lenger. På mandag skal studioet i garasjen omtrent være ferdig, så da skal jeg ta ordentlig fine studiobilder av klumpen. Jeg skal i alle fall prøve mitt beste for å få dem ordentlig fine, men om jeg klarer det aner jeg ikke. Noe bør jeg da få til.

Nå skal jeg ta meg en dusj, og deretter blir det jobb. Det er fredag, og derfor er jeg ekstra glad. Jeg er alltid ekstra glad på fredager, selv om jeg skal jobbe både i morgen og på søndag. Helg er helg allikevel, og ikveld skal jeg og Kaj kose oss med god mat og en god film. Eller noe. Kose oss skal vi i alle fall gjøre, film eller ikke film. Ha en herlig fredag.

Det man ikke kan forberede seg på.

Da jeg så krysset lyse opp mot meg følte jeg en overveldende glede. Jeg lo, og ikke klarte jeg å slutte heller. Jeg tror faktisk jeg lo hele den dagen. Kaj også. Vi lo sammen. Denne gangen skulle det gå. Jeg skulle bli mamma.

Jeg skjønte at det kom til å bli litt slit i blant, slik alle fortalte meg. Lite nattesøvn og travle dager. Det var det de sa. Ingen av dem nevnte frykten. Ikke en eneste en nevnte nevnte hvor redd og engstelig man kan bli av å bli mamma. Ingen nevnte at jeg fra da av skulle reagere med tårer og hulk hver eneste gang jeg så triste nyheter på tv, spesielt om det var barn involvert. Ingen fortalte meg at jeg kom til å føle meg maktesløs, redd og forbanna for at jeg er uten evne til å kontrollere hva som kommer i fremtiden. Ingen fortalte meg at jeg skulle bli hysterisk engstelig over småting jeg ikke engang enset før.

Ingen fortalte meg noe av dette, og jeg forstår hvorfor. Man kan ikke forberede seg på disse overveldende følelsene. Plutselig er de der, og man blir tvunget til å takle dem. For meg, som har en tendens til å tenke for mye i blant, er det ikke så lett. Jeg ser inn i de store, blå øynene og kan ikke la være å tenke «hva skulle jeg gjort uten deg? Hva hadde jeg gjort om noe hadde hendt deg?» Herfra utvikler tankene seg. Eskalerer. Blir grusomme og deprimerende. Jeg ble fortalt at det ikke bare var lett å bli mor. Jeg ante virkelig ikke at det var på denne måten de mente det. Jeg ante ikke at det var sånn det føltes.

Heldigvis klarer jeg å brøyte meg vekk fra frykten mesteparten av tiden, og bare glede meg over det som er i dag. Nyte hvert eneste sekund med glede og lykke. Legge meg om kvelden og tenke at det ikke er mulig å elske Vilja mer enn jeg gjør nå, for så å våkne opp hver morgen med en følelse av at jo, det er faktisk det, og tenke at jeg sannelig må være en av verdens heldigste mennesker. Og det er jeg faktisk. På tross av denne enorme, uforberedte frykten.

Big shoes to fill. Literally.


Vilja elsker å løpe rundt på gulvet (med hjelp av oss), og ble ikke akkurat lei seg da hun fikk prøve mammas sko. De var visstnok et par størrelser for store (bare et par), men det gjorde tilsynelatende ingenting. She smiled from ear to ear (den setningen høres så klisjè ut på norsk, så vi tar den på engelsk) og var enormt søt. Gøy med sko!

Jeg våknet med feber i dag også, og formen er mildt sagt crap. Heldigvis skal Kaj bare jobbe i fire timer i dag, så det er jo ikke akkurat noen krisesituasjon. Det er jo tross alt bare en forkjølelse og litt feber, og det har man faktisk ingen rett til å klage på. Det må man tåle. Men nå skal jeg prøve å hive i meg litt frokost. Mat må man ha. Ha en fin dag!

Sofakos.

På middag hos mamma og Brynjulf i dag.

Først en liten advarsel; innlegg med kjedelig babbel coming through! Nå har jeg i alle fall advart deg. I dag er det fredag, selv om det ikke føles som en fredag, og det er helg i ordets rette forstand for første gang på lenge. Kaj begynte på jobb igjen denne uka, etter fire uker med ferie. Plutselig dro han på jobb, og plutselig var jeg og Vilja alene. Det har jo selvfølgelig gått veldig greit det også, men det er utrolig hvor fort man blir vant til å være sammen om alt hele tiden. Det er selvfølgelig verst for Kaj som mister mye tid sammen med vilja, så jeg er glad det ikke er jeg som begynte på jobb igjen nå. Vent, jeg har jo ingen ordentlig jobb å gå tilbake til. Jeg har jo bare litt jobb i bassenget, men det kan jeg nesten ikke telle som å «begynne på jobb igjen». Totimersdag er ikke akkurat slitsomt.

ZzZzZzZz. Snork. Nå skal jeg slutte å spy ut unødvendig informasjon ingen har interesse av å høre om, så skal jeg heller finne frem den eneste boka (som tilfeldigvis er den første) jeg ikke har lest av Jo Nesbø enda og en kopp kakao. Det blir min fredagskveld. Hvordan blir din?

Kjærlighetserklæring.

Har du noengang holdt en så myk og god kattepus at du har fått lyst til å bare klemme så hardt du kan, mens du har tenkt: «aw, pusen, du er bare så god!»? Jeg husker jeg holdt Rufus slik en gang. Da jeg var gravid. Så sa jeg til Kaj: «Tenk hvor glad jeg kommer til å bli i babyen da, når jeg er glad i Rufus. Tenk hvor flat jeg får lyst til å klemme den, du!»

Jeg hadde rett. I gårkveld lå Vilja på senga vår, og jeg lå vedsiden av henne. Jeg så på henne. Hun smattet godt på dyna, for alt er jo bedre enn smokke. Med jevne mellomrom så hun bort på meg og lo. Det er i slike øyeblikk, og dem er det mange av, man får den jeg-har-så-lyst-til-å-klemme-deg-flat-følelsen. Det er litt rart, men hun er så god at jeg må bite tennene sammen i blant, bare for å la være å ta et godt bestemortak i de herlige bollekinnene hennes.

Sånn er det i grunn med Kaj også. I blant er han så snill og god og søt at jeg får lyst til å klemme ham litt flat. Som den gangen da jeg fant mange koselige meldinger skrevet på post it-lapper hengende på badespeilet. Til meg. Eller den gangen denne samtalen foregikk. Eller hver gang jeg ser ham leke og tulle med Vilja. Jeg kan nevne så mye. Jeg skjønner egentlig ikke hva godt jeg har gjort for å fortjene så fine mennesker i livet mitt. Og nå slår det meg forresten hvor teit alt høres ut når jeg snakker om kjærlighet. Kjærleik. Det er mulig kjærlighet høres mye bedre ut på nynorsk, men jammen føles det ikke minst like godt på trøndersk også.

Brush your teeth.

Siden Vilja har fått to tenner må vi nesten pusse dem, så vi kjøpte en fin, gul tannbørste og barnetannkrem her en dag. Så var det bare å prøve. Vilja ville selvfølgelig sutte på kosten og spise opp tannkremen, så det så ikke ut til at hun hadde mye i mot det nye ritualet. Nå pusses det hver morgen og kveld, for du vet hva de sier; puss, puss, så får du en suss.

I gårkveld var jeg på festival, så det ble et par øl og god livemusikk med gode venner. Det resulterte i en svak hodepine i dag, så nå skal jeg kurere den med paracet og Viljakos. Det må vel være den beste formen for rehabilitering vel. Later!

Nysgjerrig.

Vilja elsker å se ut på den store verden.

Formen min har blitt en god del bedre, men jeg er fremdeles småkvalm, sitter i joggebuksa og magen min kommer med advarende lyder i blant. Antagelig bare for å minne meg på at den ikke vil ta i mot særlig mye mat i dag. Anyways. I går savnet jeg Vilja så mye, så det har vært enormt godt å bare kose og leke med henne i dag. Jeg har holdt henne tett inntil meg helt til hun ble lei, jeg har lekt til hun begynte å gråte, jeg har gått med henne til jeg har blitt svimmel selv. (For Vilja syns nemlig det er utrolig gøy å gå selv nå – med litt hjelp til å holde balansen selvfølgelig!) Mens vi er så godt i gang med skryteprat av Vilja; hun har fått tann nummer to også. Hihi, det er så søtt. To små tenner i den lille munnen.

Nå skal jeg slenge meg på sofaen og se resten av «Shoobiidobbidobbidance» (eller «So you think you can dance» om du vil) på tv. Så regner jeg med det blir tidligkveld i kveld også, så jeg kan komme kjempesterkt tilbake med nye krefter i morgen, forhåpentligvis med litt bedre matlyst enn i dag. God natt!