Her smile makes me smile.

Lystesting i studioet før konfirmasjonsshoot i går.

Vilja har blitt ei skikkelig kosejente. Hun koser oss, kosebamsen sin og omtrent alt hun kan få tak i om vi sier «kose», og både hun og jeg smiler like bredt hver gang. Hun har dessuten blitt både mammadalt og pappadalt. Hun gråter sårt om en av oss går ut av rommet, og da hjelper det lite at den andre av oss er der fremdeles. Hun ler av at det står en fremmed katt på verandaen og hun roper høyt hver gang hun ser Sala. Nå har hun fem tenner, og hun har så vidt begynt å skjønne at man må løfte rumpa for å komme seg fremover. Hun har dessuten fått en herlig, blond hanekam. Vilja blir seriøst bare bedre og bedre for hver dag som går, og jeg fatter ikke at det er mulig. Hun er god. ♥ Og nå skal vi leke! Ciao.

Seeing the world for the very first time.

I dag ringte mamma meg (det gjør hun forsåvidt ganske ofte, heldigvis!) og lurte på om jeg og Vilja ville bli med å gå tur. Det ville vi selvfølgelig, for i dag har været rett og slett vært nydelig. Vi gjorde om vogna til sittevogn, og Vilja fikk sitte ordentlig i vogna og se seg rundt for første gang. Hun elsket det. (Se bort fra sutrebildet, det var bare på grunn av at hun var skikkelig trøtt.) Det var kaldt ute, men sol, og jeg fikk plutselig lyst på appelsin, kvikk lunsj, ski, snø og kakao. Det er lenge siden det har vært så godt å gå tur. skal vi gjøre oss klar for en tur i bassenget. Det blir nok gøy! Hejdå.

Et skjevt smil.

Vilja, 8 måneder.

Veldig mange babybilder her nå, men det får bare være. Babyer er ekstremt gode og søte, så det er jo ikke negativt, men jeg skal prøve å hive inn noe annet her i blant også. Så til dere ikke-så-ekstremt-babyentusiastiske mennesker; no worries. Det kommer noe for dere også.

skal jeg stikke, for i dag skal jeg hjelpe til på tante Ellens moteshow. Hun skal vise frem kjoler hun har sydd, og jeg skal hjelpe til med sminke og foto. Det blir nok gøy! Etter det er det jobb, deretter pizza hos tante, så jeg er ikke hjemme før ikveld. Ciao!

Black and white is timeless.

I dag har jeg brukt Vilja som testperson – bare for å sjekke om lys og slikt blir bra før dagens babyshoot. Her er ett av testbildene. Vilja med grøt rundt munnen. Tihi. Men nå må jeg stikke, de kommer vel om ikke lenge. Gøy, gøy, gøy. Wish me luck! Ciao.

Sitting on the sofa on a sunday afternoon.

Se, så stor hun har blitt. Hun nærmer seg åtte måneder nå, og hun blir bare bedre og bedre. Nå har hun fått masse herlig og mykt hår også. Hun er blond, og derfor vises det kanskje ikke så godt på bildene, men det er enormt godt å kysse på. Hun har lært seg å bla i boka når vi leser, kose når vi sier «kose» og klaske hånda si mot vår når vi sier «klaske». Hun vet også veldig godt hva pupp betyr, selv om amminga begynner å dabbe av nå. Hun har nemlig fått fire tenner, to oppe og to nede, så amming er ikke så spesielt gøy lenger. Det gjør mildt sagt… ja, for å si det pent; jævlig vondt. Men, men. Jeg holder ut litt til. Sånn, det var litt oppdateringer på hvordan Vilja utvikler seg. Gode, lille (store) bolla.

Pinkalicious.

Sen kveldsblogging. Jeg bør virkelig slutte med å blogge så sent. Det er så… teit. (Å jada, jeg har sterke ord på lager.) Men uansett. Her er to bilder av fine, søte og sinte Vilja fra i dag. Det var gøy å teste studioblitzen, selv om det ble en altfor kort shoot. Vilja ble sint, men jeg ble (for en gangs skyld) veldig fornøyd med resultatet. I alle fall disse to. Men nok om det. Nå skal jeg sove godt. Natta.

Here are two photos of my cute Vilja from the shoot today, and I’m very pleased with the result. Now it’s nighty night.

My sunshine.

Vilja i morgensola.

Jeg har så mange bilder å redigere, så mange fotoshooter å planlegge/forberede, jeg har helt glemt å sjekke shoppen på minst ei uke, jeg burde male i garasjen eller rydde stua, men vet du hva? Livet er ikke bare burde-burde (selv om mesteparten av det jeg nevnte nå er noe jeg syns er gøy å holde på med!), så jeg legger meg i stedet. Jeg er trøtt, og noe sier meg at jeg må opp i syvtiden i morgen også. Æsj, nå begynte Sex and the City på tv’n, og jeg klarer ikke løsrive meg fra det, på tross av at jeg har sett det minst hundre (okei, la oss være realistiske. Tjueåtte) ganger fra før. Jaja. God natt!

Åjoda, jeg bruker da smokk!

Vilja bruker ikke smokk. Hun aner ikke hvordan man skal bruke den, og syns det er mye morsommere å hive den rundt enn å ha den i munnen. Dessuten er den mye morsommere når hun er glad og våken i utgangspunktet, og ikke som trøst når hun begynner å bli trøtt og sutrete. Jenta har ikke skjønt det. Og som du kan se på bildet så er handa mye bedre å tygge på. Jaja, vi slipper i alle fall smokkeavvenning.

Snart er studioet i garasjen ferdig også, så jeg skal se om jeg får slengt inn et par bilder av hvordan det ser ut nå i løpet av dagen. Det blir bra, og jeg gleder meg skikkelig til å teste det med Viljashoot. Håper jeg kan teste det i morgen! Men nå har jeg en god del bilder som må redigeres, og så skal jeg på jobb i et par timer litt senere. Derfor bør jeg vel begynne . Men først; ei skål med corn flakes. Ciao!

Seven months old.

Denne herlige, lille jenta har nå blitt over syv måneder gammel, og nå nærmer hun seg ni kilo. Hun er med andre ord ingen litenbaby lenger. På mandag skal studioet i garasjen omtrent være ferdig, så da skal jeg ta ordentlig fine studiobilder av klumpen. Jeg skal i alle fall prøve mitt beste for å få dem ordentlig fine, men om jeg klarer det aner jeg ikke. Noe bør jeg da få til.

Nå skal jeg ta meg en dusj, og deretter blir det jobb. Det er fredag, og derfor er jeg ekstra glad. Jeg er alltid ekstra glad på fredager, selv om jeg skal jobbe både i morgen og på søndag. Helg er helg allikevel, og ikveld skal jeg og Kaj kose oss med god mat og en god film. Eller noe. Kose oss skal vi i alle fall gjøre, film eller ikke film. Ha en herlig fredag.

Det man ikke kan forberede seg på.

Da jeg så krysset lyse opp mot meg følte jeg en overveldende glede. Jeg lo, og ikke klarte jeg å slutte heller. Jeg tror faktisk jeg lo hele den dagen. Kaj også. Vi lo sammen. Denne gangen skulle det gå. Jeg skulle bli mamma.

Jeg skjønte at det kom til å bli litt slit i blant, slik alle fortalte meg. Lite nattesøvn og travle dager. Det var det de sa. Ingen av dem nevnte frykten. Ikke en eneste en nevnte nevnte hvor redd og engstelig man kan bli av å bli mamma. Ingen nevnte at jeg fra da av skulle reagere med tårer og hulk hver eneste gang jeg så triste nyheter på tv, spesielt om det var barn involvert. Ingen fortalte meg at jeg kom til å føle meg maktesløs, redd og forbanna for at jeg er uten evne til å kontrollere hva som kommer i fremtiden. Ingen fortalte meg at jeg skulle bli hysterisk engstelig over småting jeg ikke engang enset før.

Ingen fortalte meg noe av dette, og jeg forstår hvorfor. Man kan ikke forberede seg på disse overveldende følelsene. Plutselig er de der, og man blir tvunget til å takle dem. For meg, som har en tendens til å tenke for mye i blant, er det ikke så lett. Jeg ser inn i de store, blå øynene og kan ikke la være å tenke «hva skulle jeg gjort uten deg? Hva hadde jeg gjort om noe hadde hendt deg?» Herfra utvikler tankene seg. Eskalerer. Blir grusomme og deprimerende. Jeg ble fortalt at det ikke bare var lett å bli mor. Jeg ante virkelig ikke at det var på denne måten de mente det. Jeg ante ikke at det var sånn det føltes.

Heldigvis klarer jeg å brøyte meg vekk fra frykten mesteparten av tiden, og bare glede meg over det som er i dag. Nyte hvert eneste sekund med glede og lykke. Legge meg om kvelden og tenke at det ikke er mulig å elske Vilja mer enn jeg gjør nå, for så å våkne opp hver morgen med en følelse av at jo, det er faktisk det, og tenke at jeg sannelig må være en av verdens heldigste mennesker. Og det er jeg faktisk. På tross av denne enorme, uforberedte frykten.