Kjærlighetserklæring.

Har du noengang holdt en så myk og god kattepus at du har fått lyst til å bare klemme så hardt du kan, mens du har tenkt: “aw, pusen, du er bare så god!”? Jeg husker jeg holdt Rufus slik en gang. Da jeg var gravid. Så sa jeg til Kaj: “Tenk hvor glad jeg kommer til å bli i babyen da, når jeg er glad i Rufus. Tenk hvor flat jeg får lyst til å klemme den, du!”

Jeg hadde rett. I gårkveld lå Vilja på senga vår, og jeg lå vedsiden av henne. Jeg så på henne. Hun smattet godt på dyna, for alt er jo bedre enn smokke. Med jevne mellomrom så hun bort på meg og lo. Det er i slike øyeblikk, og dem er det mange av, man får den jeg-har-så-lyst-til-å-klemme-deg-flat-følelsen. Det er litt rart, men hun er så god at jeg må bite tennene sammen i blant, bare for å la være å ta et godt bestemortak i de herlige bollekinnene hennes.

Sånn er det i grunn med Kaj også. I blant er han så snill og god og søt at jeg får lyst til å klemme ham litt flat. Som den gangen da jeg fant mange koselige meldinger skrevet på post it-lapper hengende på badespeilet. Til meg. Eller den gangen denne samtalen foregikk. Eller hver gang jeg ser ham leke og tulle med Vilja. Jeg kan nevne så mye. Jeg skjønner egentlig ikke hva godt jeg har gjort for å fortjene så fine mennesker i livet mitt. Og nå slår det meg forresten hvor teit alt høres ut når jeg snakker om kjærlighet. Kjærleik. Det er mulig kjærlighet høres mye bedre ut på nynorsk, men jammen føles det ikke minst like godt på trøndersk også.

Brush your teeth.

Siden Vilja har fått to tenner må vi nesten pusse dem, så vi kjøpte en fin, gul tannbørste og barnetannkrem her en dag. Så var det bare å prøve. Vilja ville selvfølgelig sutte på kosten og spise opp tannkremen, så det så ikke ut til at hun hadde mye i mot det nye ritualet. Nå pusses det hver morgen og kveld, for du vet hva de sier; puss, puss, så får du en suss.

I gårkveld var jeg på festival, så det ble et par øl og god livemusikk med gode venner. Det resulterte i en svak hodepine i dag, så nå skal jeg kurere den med paracet og Viljakos. Det må vel være den beste formen for rehabilitering vel. Later!

Nysgjerrig.

Vilja elsker å se ut på den store verden.

Formen min har blitt en god del bedre, men jeg er fremdeles småkvalm, sitter i joggebuksa og magen min kommer med advarende lyder i blant. Antagelig bare for å minne meg på at den ikke vil ta i mot særlig mye mat i dag. Anyways. I går savnet jeg Vilja så mye, så det har vært enormt godt å bare kose og leke med henne i dag. Jeg har holdt henne tett inntil meg helt til hun ble lei, jeg har lekt til hun begynte å gråte, jeg har gått med henne til jeg har blitt svimmel selv. (For Vilja syns nemlig det er utrolig gøy å gå selv nå – med litt hjelp til å holde balansen selvfølgelig!) Mens vi er så godt i gang med skryteprat av Vilja; hun har fått tann nummer to også. Hihi, det er så søtt. To små tenner i den lille munnen.

Nå skal jeg slenge meg på sofaen og se resten av “Shoobiidobbidobbidance” (eller “So you think you can dance” om du vil) på tv. Så regner jeg med det blir tidligkveld i kveld også, så jeg kan komme kjempesterkt tilbake med nye krefter i morgen, forhåpentligvis med litt bedre matlyst enn i dag. God natt!

Tilbake til hverdagen.

Viljaklumpen som har vært sååå flink på reisen!

Det er så gøy å være på flyplasser, for det er så mange rare mennesker å se der. Folk gjør så mye rart. Vi kan begynne med sikkerhetskontrollen. Det er like gøy å se hver gang. Alle som går gjennom en slik sikkerhetskontroll løfter skuldrene på en avventende måte, og ser seg rundt som om de faktisk har noe å skjule. Som om de faktisk er medlem i Al-Quaida. Som om de faktisk er selvmordsbombere. Man kan rett og slett se spenningen i kroppen spre seg. Kommer det til å pipe denne gangen? Kommer disse dumme menneskene til å tro at jeg er farlig? Av og til ser det faktisk ut som om noen blir litt skuffet om det ikke piper. Som om de syns det er gøy å tro at andre tror at de er en trussel. Om du skjønner hva jeg mener…

Anyways. Vi kom oss på flyet, og vi kom ikke unna den velkjente “næmmen-er-det-kjentfolk-her-da”-vitsen mennesker som reiser sammen med hverandre bare er nødt til å fortelle. Kjentfolkene av denne vittige mannen måtte selvfølgelig le av den originale vitsen, og jeg lo faktisk litt selv også. Ikke for at vitsen er så enormt bra, for det er den strengt tatt ikke, men for at det er så typisk. Jeg ler litt av at vi mennesker er så fordømt forutsigbare. Apropos forutsigbar. Vi skal snart spise pitapizza, og senere ikveld skal jeg så absolutt drikke kakao.

Those eyes.

Objektiv: Canon 50mm f/1.4. Annet: reflektor.

Innstillinger: 50mm, f/2.2, 1/360 sek, ISO 100.

God morgen! I gårkveld var Kaj på festival, så jeg var alene hjemme. Vilja sovnet relativt tidlig, og det var absolutt ingenting gøy å se på tv, så jeg redigerte en haug med bilder i stedet. Blant annet dette. (Svart/hvitt, økt kontrast, justert levels, brukt sharpen edges.) Her har Vilja fått lånt hatten min, og hun biter litt på underleppa slik hun ofte gjør. Og så de øynene da. Hun har så store og fine øyne! Nydelige Viljabolla.

Forresten. Jeg var nettopp innom bloggen til Mira, og der stod det noe vi alle (i alle fall mange av oss) har ventet lenge på. Topshop har endelig funnet ut at de skal shippe til Norge! Hurra for det, men synd for meg at jeg nettopp har bestilt en pakke fra Asos i stedet. Blæh. Da får det bli en bestilling neste måned i stedet. Da har jeg jo til og med bursdag, så da kan jeg vel unne meg litt ekstra. (Som om jeg ikke unner meg selv nok ellers…). Anyways; hurra!

Such a cliché.

Canon EF 50 mm f/1.4 og reflektor.

f/2.5, 1/200 sec og ISO 125.

Et bilde av Vilja fra i dag. Jeg er nesten bare nødt til å “skryte” litt av Vilja. (Det er jo egentlig ingenting å skryte av, men jeg føler meg så stolt allikevel!) Hun holder på å få en tann! Den har poppet opp av tannkjøttet, og vi kan både kjenne og se litt av den. Tenk det, en tannebiss! Lille bolla mi holder på å få tenner. Herregud, hun har jo blitt så stor. Av og til blir jeg nesten deprimert over hvor fort tiden går. Man rekker nesten ikke nyte alt det nye som skjer, for det hender jo noe nytt hver dag. Det ene større enn det andre, og jeg går fra å føle meg stolt over et smil til å bli superstolt over latter til å bli superduperstolt over at hun fanger føttene sine til å bli superdupersuperstolt over… ja, du skjønner tegninga. Hver kveld tenker jeg at det ikke er mulig å elske henne mer, men neste dag motbevises det alltid av et smil, en latter og en klem. ♥

Gud, jeg har blitt such a cliché. Jeg tror det er uunngåelig. (Heldigvis?) Jeg skulle jo ikke blogge mye om babyen, jeg. Jeg skulle jo ikke bli overbeskyttende heller, og jeg skulle for all del ikke bli en av de som snakker høyt om gulp, bæsj og rap. Jeg skulle ikke skryte hemningsløst av alt det søte babyen min kunne finne på. Vel, ting gikk ikke helt etter planen. Men vet du hva? Jeg liker det sånn.

Vilja og meg.

Foto: Gina, redigert av meg.

Jeg poster sjelden bilder av meg og Vilja sammen, men det er jo for at det alltid er jeg som tar bildene. Dermed blir det ikke så altfor mange bilder av meg og Vilja. Dette bildet tok Gina for en stund siden, men jeg har ikke redigert det før nå. Åh, jeg har så mange bilder på pc’n min. Jeg kunne nok ha postet en god del av dem også, men det blir da alltid så mange bilder. Mesteparten av dem glemmes. Derfor er det så utrolig gøy å se gjennom gamle bildemapper med jevne mellomrom, så finner man kanskje bilder man bare liker bedre og bedre. Som dette.

Sove? Jeg?

Vilja har virkelig blitt interessert i føttene sine den siste tiden. Hun tar tak i dem hele tiden, og jeg syns selvfølgelig det er like søtt hver gang. Det er kanskje ikke like søtt når hun burde ha sovnet for lengst, men… eller. Jo. Det er faktisk like søtt da også. Kanskje til og med enda søtere. Vi hadde lagt Vilja i senga si for natten, men hun var tydeligvis ikke enig, og det fikk vi jammen høre også. Så etter ei stund løftet jeg henne opp og la henne på senga vår i stedet. Da ble hun fornøyd. Pratet, lo og fanget føttene sine mens hun jevnlig tok en rask sjekk på om jeg fremdeles satt ved siden av henne. Jeg kan jo ikke si annet enn at det er supersøtt.

Nå skal jeg redigere filmen av meg og Kaj fra i dag. Jeg lovte jo videoblogg, og videoblogg blir det. Når jeg får den ferdig. Vet ikke hvor mye jeg orker i kveld, men da blir det i alle fall i løpet av morgendagen. Noe å glede seg til. Neida. Den blir nok ikke spennende. Vi tester tyggegummi, for jeg fikk tilsendt en ny type tyggis denne uka. Namnam. Eller… kanskje ikke? Time will show.  (…og spenningen stiger som i en amerkansk thrillerkomedie. Or something.)

Hun har gjort det igjen.

Tegnet av Gudrun.

For en stund siden fikk jeg denne (du kan se den ovenfor) fine tegninga i innboksen min, og jeg må bare si det; er det mulig å være så flink til å tegne? Det er null problem å se at det er Vilja. Jeg blir så glad når jeg får slike mailer. At noen der ute velger å bruke mange timer på å tegne bolla mi, det er faktisk helt utrolig. Tusen takk til Gudrun. Den er helt fantastisk, og du virker også helt fantastisk. Søtere og mer ekte person skal du lete lenge etter!

Det gikk forresten veldig bra på kontrollen i dag. Vilja har blitt 7685 gram og 66 cm lang, så nå begynner hun å bli stor jente altså! Hun er dessuten sterk og flink også, og får masse skryt av helsesøster. Hihi, jeg blir så stolt, jeg. Jenta mi er flink og sterk! Apropos flink; nå skal hun snart lalle, så da får vi se hvor flink hun er til å sove. Soveprestasjonene hennes varierer fra tid til tid. Anyways. Ha en fin fredagskveld! Hugs.

Tenk at hun skal bli stor…




Vilja fikk seg ny lekematte i helga, og den ble en stor suksess. Der kan hun jo ligge å fange sine egne tær, bare se seg omkring eller rulle rundt på. Snart krabber hun vel bare av den også. Hun blir jo fem måneder snart, og det vil altså si at hun snart er et halvt år. Snart løper hun vel rundt på stua i bare bleien og roper “mamma”. Tiden går så fort, og av og til skulle jeg ønske jeg var baby selv igjen, slik at jeg kan oppleve alt jeg har opplevd på nytt. Stolthetsfølelsen jeg fikk da jeg klarte å sykle helt selv for første gang. Første skoledag. Spenningen da jeg sendte bestevenninnen min i vei for å spørre en gutt om han ville være kjæresten min. Små minner jeg husker så godt.

Jeg får nok ikke oppleve disse tingene for meg selv på nytt igjen, men tenk at Vilja også skal vokse opp. Tenk at også hun skal lære seg å sykle helt selv, begynne på skolen og sende i vei venninner for å få seg småkjærester. Heldigvis får jeg faktisk oppleve alt dette på nytt igjen – men denne gangen fra et helt annet perspektiv. Det er så mye jeg gleder meg til. Tenk at denne lille bolleklumpen skal bli stor. Min lille bolleklump. Jeg lurer på hvordan hun blir…