Sånn ser jeg ut etter nesten en time på rollerblades. Okei, jeg ser egentlig mye verre ut, det er en grunn til at jeg tok bildet i svarthvitt. Men treningsbilde må man jo ha, bare for å skryte av hvor flink jeg har blitt til å trene hver dag i det siste. Det er i grunn ganske så rart. Plutselig har jeg fått tilbake all treningsmotivasjon! Ut av intet. Plutselig føler jeg for å slite meg helt ut til kroppen har mest lyst til å dø. Knærne svikter, pulsen er skyhøy og svetten pipler ut av uante steder. Nå føler jeg faktisk at en dag uten en times tur på blades og minst femten minutter med rockeringen er en dårlig dag. Jeg føler jeg har blitt meg selv igjen! Endelig. Jeg har savnet meg. Nei, nå må jeg hoppe i dusjen, deretter skal jeg jobbe.

Nå sitter jeg i sofaen. Jeg er kake. Jeg mener… jeg er virkelig helt kake. Jeg har kastet i meg en liter vann på noen få minutter, og fler skal det bli. Fingrene skjelver, og jeg klarer så vidt å trykke rett på tastaturet. Det har seg slik at jeg bestemte meg for å dra på håndballtrening i dag. Ja, du leste rett. Om vi ser bort i fra denne lille joggeturen har jeg ikke trent på to år, og jeg har ikke rørt en håndball på mer enn fire. Jeg har operert to ganger i kneet og jeg har født Vilja (excuses, excuses), så det er vel kanskje ikke så rart at jeg er helt kake nå. Det var nok litt av et syn. Se det for deg. Jeg prøvde å løpe, men skuldrene ble presset ned mot gulvet. Tunga mi kom slepende etter et par meter bak meg. Jeg ville, men herregud så vondt det gjorde. Jeg løp ikke. Jeg krøyp. Jeg kavet. Jeg sleit. Big time.

Jeg har jo tidligere nevnt at jeg skulle ønske teleportering var mulig, og det slår meg at jeg er et menneske som skulle ønske alt var lett. Som det med kondis. Jeg skulle ønske jeg bare kunne løpe og løpe og løpe i det uendelige uten å bli sliten, for tenk så mye morsommere det hadde vært å spille håndball da. Omtrent slik var det før. Jeg var så godt trent at jeg hadde god nok kondisjon til å komme meg gjennom ei hel trening (eller to) uten å være utslitt under treninga. Jeg sleit meg ikke ut, men jeg løp til jeg ble sliten. Helt greit sliten. Jeg var ikke spesielt interessert i å forbedre kondisen (for jeg har aldri vært spesielt glad i å presse meg selv fysisk til jeg spyr), men var rimelig fornøyd med hvordan jeg klarte å prestere på trening. Veien tilbake dit er lang. Og nå må jeg virkelig slite for det. Det har jeg antagelig aldri gjort før. Nå må jeg presse kroppen for å komme tilbake til formen jeg en gang hadde.

Æsj, jeg skulle ønske jeg bare kunne knipse, og vips! så hadde jeg god kondisjon. Slik hadde det vært i min* drømmeverden. (* det vil med andre ord si at det bare hadde vært jeg som hadde fått god kondisjon av å knipse. Ingen andre.) Hvor herlig hadde ikke det vært… Men nå skal jeg få Kaj til å løfte meg inn på senga, så skal jeg soooove. Natta!

Før joggeturen. Fremdeles med godt mot.

Herrejemini. Man merker at man ikke har trent på godt over to år når man først bestemmer seg for å hive på seg joggesko og treningsbuksen, som ble kjøpt en gang da den ble brukt daglig, med godt mot. Jeg visste jo at jeg var i dårlig form, men jeg ante virkelig ikke at det kunne gjøre så vondt å jogge. Jeg kjente blodsmaken i kjeften nesten før jeg var kommet ut av døra, og det tok ikke mange metrene før melkesyren var på plass heller. Men nå er jeg i alle fall i gang, og jeg har ingen intensjon (uansett hvor mye det frister) om å stoppe nå. Det kommer til å bli noen jævlige uker fremover, men jeg vet jo hvor godt det blir når man først begynner å komme i form. Jeg elsker jo egentlig å trene. Bare ikke enda. Auauau.