Da jeg så krysset lyse opp mot meg følte jeg en overveldende glede. Jeg lo, og ikke klarte jeg å slutte heller. Jeg tror faktisk jeg lo hele den dagen. Kaj også. Vi lo sammen. Denne gangen skulle det gå. Jeg skulle bli mamma.

Jeg skjønte at det kom til å bli litt slit i blant, slik alle fortalte meg. Lite nattesøvn og travle dager. Det var det de sa. Ingen av dem nevnte frykten. Ikke en eneste en nevnte nevnte hvor redd og engstelig man kan bli av å bli mamma. Ingen nevnte at jeg fra da av skulle reagere med tårer og hulk hver eneste gang jeg så triste nyheter på tv, spesielt om det var barn involvert. Ingen fortalte meg at jeg kom til å føle meg maktesløs, redd og forbanna for at jeg er uten evne til å kontrollere hva som kommer i fremtiden. Ingen fortalte meg at jeg skulle bli hysterisk engstelig over småting jeg ikke engang enset før.

Ingen fortalte meg noe av dette, og jeg forstår hvorfor. Man kan ikke forberede seg på disse overveldende følelsene. Plutselig er de der, og man blir tvunget til å takle dem. For meg, som har en tendens til å tenke for mye i blant, er det ikke så lett. Jeg ser inn i de store, blå øynene og kan ikke la være å tenke “hva skulle jeg gjort uten deg? Hva hadde jeg gjort om noe hadde hendt deg?” Herfra utvikler tankene seg. Eskalerer. Blir grusomme og deprimerende. Jeg ble fortalt at det ikke bare var lett å bli mor. Jeg ante virkelig ikke at det var på denne måten de mente det. Jeg ante ikke at det var sånn det føltes.

Heldigvis klarer jeg å brøyte meg vekk fra frykten mesteparten av tiden, og bare glede meg over det som er i dag. Nyte hvert eneste sekund med glede og lykke. Legge meg om kvelden og tenke at det ikke er mulig å elske Vilja mer enn jeg gjør nå, for så å våkne opp hver morgen med en følelse av at jo, det er faktisk det, og tenke at jeg sannelig må være en av verdens heldigste mennesker. Og det er jeg faktisk. På tross av denne enorme, uforberedte frykten.

Jeg begynner å lure i blant altså. Jeg begynner å lure på om det er så in å være homo at det finnes en mengde skaphetero menn i homseforkledning. Det er kanskje ikke så rart jeg begynner å lure heller, for jeg hører om homofile menn som skryter av at de har grafset på puppene til Helene Rask. Jeg får høre om homofile menn som tafser hvorsomhelst på såkalte “venninner”, og jeg får høre at disse “venninnene” ikke har noe i mot det. Det er jo bare homoen. Da gjør det jo ingenting. Han kan godt stappe tre fingre langt opp i du-vet-hva (dåsa, musa, tisserumpa, fitta, hufsa, vagina. Kall den hva du vil.), for han har jo ingen glede av det allikevel. Han blir jo ikke tent av det. Han er jo homo. (Tror vi i alle fall.) Da gjør det ingenting.

Det slår meg nå. Det er jo rimelig genialt. Skaphetero. Tenk, du får jo både grafse på puppene til Helene Rask og ta deg friheten til å råkline med ei jente (som absolutt ikke vil kline med deg) på en bortgjemt do uten å bli kalt drittsekk. Du er jo “homo”, da er alt lov. Du kan klaske jenter på rumpa uten å få ei gedigen veske midt i fleisen, du kan se på pupper og si hva du virkelig mener om dem uten å bli sett på som frekk (du er jo bare ærlig, ikke sant?), og ikke minst; du kan skryte av alt dette til heterofile menn som enda ikke har forstått at det lønner seg å være skaphetero i homseforkledning, som derfor aldri får røre puppene til Helene Rask.

Man kan jo begynne å lure. Er virkelig alle disse oversminkede, überfeminine homsene virkelig homser, eller er de smarte hetero menn som liker “fordelene” som kommer med det å være homo? Er de overspillende skuespillere? Teatralske? Tenk på det. Er homsevennen din virkelig homse, eller tar han i overkant mye på puppene dine bare for at han “kan”? Kanskje du blir lurt, og har en utnyttende skapheterovenn i stedet? Tenk på det. Just a thought.

I natt drømte jeg mange rare ting. Jeg drømte blant annet at Jørgen, tvillingbroren min, spilte Wanderlust av Nightwish på ei handlevogn! Ja, han brukte handlevogna som instrument, og det lød fantastisk. Jeg aner ikke hvordan han fikk det til, men hele butikken klappet da han var ferdig. Det var helt utrolig. Tenk så kult det hadde vært om han hadde klart det der på ordentlig også, og ikke bare i drømmen min.
Jeg drømte også at jeg stod på en busstopp. Etterhvert kom Atle Antonsen gående langs gangfeltet, stilte seg ved siden av meg på busstoppet og spurte om jeg hadde fyr. Han viftet med røyken, og jeg fant frem lighteren jeg mot all formodning hadde i lomma. Jeg tente siggen hans, men før han rakk å ta et drag tok jeg den rolig ut av munnen hans, kastet den på bakken og trampet hardt på den. Ikke hysterisk, bare veldig rolig og behersket. Med et smil kan man vel si. Ikke med et glis, for jeg var ikke selvtilfreds der jeg stod. Jeg var bare rolig og behersket.

“Hvorfor gjorde du det?” fikk Herr Antonsen frem etterhvert.
“Det er ikke sunt å røyke, men det er jo ikke mitt problem. Den egentlige grunnen? Jeg stod her først.”
“Du stod her først?”
“Ja.”
“Vet du ikke hvem jeg er?”
“Hva har det med saken å gjøre?”
Stillhet.
“Du kan jo ikke bare gjøre sånt! Det er faktisk lov å røyke her.”
“Godt poeng, men som sagt; jeg stod her først.”

Så våknet jeg. Jeg tror jeg har en liten rebell inni meg, jeg. En kjendisrebell. En rebell som er lei av at kjendiser slipper unna med alt, og i dette tilfellet røyking på busstoppet. Som faktisk er lov, men svært irriterende for en ikke-røyker. Det var heldigvis bare en drøm.

>

Han lukket kartongen med sjokolademelk omhyggelig. Kjøkkendøra stod på gløtt, og han kunne så vidt høre Dr.Phils psykologiske taler fra stua, og noe han trodde var gråt og hulk fra ei middelaldrende, feit, amerikansk dame som var gjest på showet.  Han så på kartongen uten å virkelig se på den.  Wow, tenkte han. Er jeg virkelig så sprø? Kunne jeg gjort det? Kunne jeg klart det? Han visste at det var svært upassende, men han kunne ikke noe for det. Han smilte.

Hun lukket juicekartongen omhyggelig, og satte den fort fra seg. Hun ble helt satt ut av sin egen tankegang. Tanken hadde aldri streifet henne før, men nå var den der. Tanken. Hun så på kartongen uten å virkelig se på den, og selv om hun visste det var svært upassende, kunne hun ikke noe for det. Hun smilte.

Ute var det høst, den tristeste årstida av dem alle, men også den mest spennende. Den med mest kontraster. Alt er så fargerikt og flott å se på, men sannheten er jo at alt er dødt. Dagene blir mørke.  Løvet fra trærne faller ned, legger seg på bakken, blir blåst vekk i virvler og glemt. Trærne står nakne igjen, tomme og kalde. Gresset falmer. Likevel er det en melankolsk stemning over det hele. En stemning både han og hun ikke kunne la være å ta del i, selv om det kanskje ikke var høsten de tenkte på.

På tv`n satt den feite, middelaldrende, amerikanske dama og hulket. Hun tørket tårene med en serviett hun hadde dratt opp fra boksen som stod på bordet mellom henne og Dr.Phil.  Han fikk med seg noe av Dr. Phils nådeløshet, men slo raskt av. Selvsagt psykobabbel fra en skallet, amerikansk tulling var det siste han trengte for øyeblikket.  Ingen tolket han bedre enn han selv, og i grunn trengte han ikke å bli tolket heller. Det hadde ingen betydning, for det kunne ikke endre det som allerede var.

Hun satte seg på en av de fem kjøkkenstolene. Den sjette hadde blitt ødelagt dagen før. Hun løftet glasset med juice opp mot munnen, drakk litt og satte det ned igjen. Hun så med tomt blikk ut i rommet. Kunne hun? Ville hun? Hun visste ikke. Det var for tidlig å si. Tanken slo henne jo først i dag, men å si at hun ikke var både begeistret og oppspilt hadde vært å lyve. Jeg er faen meg fuckings sjuk i hodet, tenkte hun. Ingen er så sjuk som meg. Igjen måtte hun smile, og hun ristet litt på hodet. Dæven. >