Jeg vet ikke helt hvorfor, men i det siste har jeg prøvd å se vekk fra min egen synsvinkel, og heller se ting på nye, spennende måter. Jeg har egentlig alltid vært rimelig bastant og sta når det gjelder det meste, men helt plutselig åpnet sinnet mitt seg for andre tanker og teorier. Er det ikke rart? Nå kan det jo kanskje høres ut som at jeg har sett lyset, funnet gud eller blitt overbevist av Snåsamannen, men så drastisk har ikke forandringen vært. Ikke enda i alle fall. Men jeg har tenkt litt over en god del ting, og funnet ut at vi (“vi” som i mennesket som individer i det store samfunn) egentlig ikke tenker så mye sjæl som vi skal ha det til. Vi liker å tro at vi har valgt våre egne veier. At vi kan ta æren for det vi tenker, tror og gjør. Jeg har i alle fall alltid vært glad i å være meg selv til det fulle – uavhengig av hva alle rundt meg vil ha meg til å være. Jeg er jo meg, liksom. Hjernen min er den som styrer meg til det fulle.

Vel. Er det egentlig sånn? Velger vi egentlig våre egne veier? Tenk over det. Hvor mye kontroll har vi egentlig over våre egne liv, sånn i det store og hele? Selvfølgelig finnes det unntak, men det har plantet seg en liten tanke i hodet mitt om at vi a) enten følger det som vi blir opplært til å gjøre, tro, mene og være, eller b) gjør det helt motsatte. Uansett om man tilhører kategori a eller b så har man havnet dit på grunn av tanker, meninger, tro og innspill fra mennesker og grupper rundt seg. Man er i stor grad påvirket til å være den man “velger” å være. Til og med når man “velger” å være noe helt annet enn hva oppvekstmiljø skulle tilsi, så er det så fuckings obvious. Det er ikke annet enn et rebellsk opprør for å vise at man, mot alle odds, tenker sjæl. Er ikke det også styrt så vet ikke jeg.

Et eksempel er normer. Vi er opplært til å skille mellom rett og galt. Vi er opplært til å reagere langt inni hjerterota om vi ser noe vi ikke bør like. Om vi hører noe som ikke høres helt rett ut. Om vi tenker noe vi ikke bør tenke. Eller kanskje mer korrekt; når andre tenker noe vi mener de ikke bør tenke. For det er jo klart at de fleste av oss alltid tenker det som er rett. Vi tenker alltid det som henger mest på greip selv, mens alle andre er syke og gale som tenker det motsatte. Vi hever knyttnevene og hadde glatt sendt dem på isolat på sekundet, uten så mye som å prøve og krype ut av våre egne oppbygde, trange skall. Det vi ser er korrekt. Det vi legger i ting er fasiten. Vi er rett og slett altfor glade i å høre oss selv snakke, og kan til tider glemme å faktisk høre litt på hva andre har å si også. Og da mener jeg ordentlig høre. Lytte, fordøye, sette seg inn i. Ikke bare la det gli inn det ene øret og ut det andre mens man tenker mer over motargumentene sine enn det som blir sagt.

Det var i grunn da jeg kom opp i en diskusjon om Sally Manns bilder at jeg fant ut at ting ikke alltid er slik som jeg umiddelbart ser det. Ting er ikke alltid sånn som de kan se ut for meg og mine normer. Før har jeg alltid villet fått andre ut av deres oppbygde, trange skall av tro og meninger jeg alltid har ledd av, men nå ser jeg jo at jeg lever i et like trangt skall selv også. Nå stikker jeg hodet og rævva ut av det, og tar en god titt på hvordan det ser ut fra utsiden. Så kan jeg heller bruke tiden og kreftene mine på å utvide litt hjemme hos meg selv istedet for å være så opptatt av plassen alle handre har. For når man tenker over det; hvem går vel rundt og bruker tid og penger på å pusse opp andres hjem?

“Du må lære deg å trives i ditt eget selskap før du i det hele tatt bør vurdere å finne noen å dele deg selv med.” Det sa ei venninne av meg til meg for ikke så veldig lenge siden. Først nå begynner jeg og skjønne litt hva hun mente. Tror jeg. Jeg tror jeg må spole litt tilbake, så dere skjønner hva jeg mener. Vel, jeg er ikke vant til å være alene. Ikke på noen plan. Okei, jeg kan godt like å være helt alene en kveld eller to, med musikk, uten musikk, med en god tv-serie, uten en god tv-serie. Men jeg er ikke vant til å ikke ha noen. Jeg er ikke vant til å føle ensomhet. Jeg er ikke vant til å være alene. Uten en kjæreste, uten en flørt, uten noen å få søte nattameldinger av før jeg sovner, uten noen som får meg til å smile som en tulling foran macskjermen hvor morsomme og smarte samtaler utvikles på chatten på facebook. Uten å ha noen som kanskje, bare kanskje kan være noen jeg vil dele meg selv med. Uten den spenningen det gir å ikke vite. Uten den gleden det gir å vite at noen sitter og smiler like jævla bredt som meg selv foran en helt annen skjerm et helt annet sted. Enten med en tanke som “kanskje det er deg”. Eller mest sannsynlig; bare for litt gøy. Bare for litt ekstra spenning i en ellers så uinteressant hverdag.

Selvstendighet. Det er fine greier, det. Men så ser jeg på meg selv, og skjønner plutselig at jeg aldri har vært særlig selvstendig. Nei, for det at jeg fikk høre at jeg jobbet både godt og selvstendig på ungdomsskolen teller liksom ikke så mye i den store sammenhengen. Med selvstendighet menes at man er uavhengig av andre, og se på meg! Jeg flyttet rett fra mamma til kjæresten da jeg var sytten. Hvor selvstendig blir man av det, liksom? Hvor selvstendig har jeg rukket å bli når jeg hoppet over den delen i livet hvor de fleste andre lærer seg å være selvstendige? Hvor godt kjenner jeg meg selv, sånn helt egentlig? Jeg har jo aldri tatt meg tid til å bare være meg – uten å skulle være en “deg” for en annen.

Vi har jo alle hørt klisjeen om at man må elske seg selv før man kan bli elsket av andre. Så for å si det på en litt mindre cheesy måte; nå skal jeg prøve å være glad, lykkelig og forelska i meg selv en stund fremover. Helt på egenhånd. Uten å la noen andre få muligheten til å påvirke verken humøret mitt eller valg jeg tar. Selvstendighet, baby! Og ja, selvfølgelig; stay tuned. Fortsettelse følger.

God dag! Jeg er småsyk, så derfor har jeg brukt store deler av dagen foran macen med Dexter på skjermen og tekoppen i hånda, men for øyeblikket ser jeg stor underholdning i å snoke på nettbyprofiler. Vet du, det er faktisk litt morsomt. Nå har jeg aldri sett på Nettby som annet enn… tja. Hva skal man si? Tidsfordriv på sykedager når man må vente i 54 minutter for å se fler videoer på Megavideo. Nettdating (for det er ikke å stikke under en stol at Nettby er skapt for det) er absolutt ikke min greie altså, men allikevel syns jeg det kan være ganske så morsomt å se hvor kravstor jeg selv er. Hvor fort trykker jeg bort en profil? Hva ødelegger interessen om førsteinntrykket er over gjennomsnittet? Hvordan bør en mann være for at jeg skal bli nysgjerrig? Hvilke krav setter jeg (og jenter generelt) til mennesker vi overhodet ikke aner noe om?

Dette høres jo rimelig tåpelig ut, men jeg syns faktisk det er litt læringsverdi i det altså. Vi jenter gjør det ikke lett for det andre kjønn. Hør her: han skal være kjekk og full av selvtillit, men ikke selvgod og for opptatt av seg selv. Han skal bry seg om utseendet sitt og om stil, men han skal jo ikke akkurat bruke mer tid på badet enn oss jenter heller. Han bør være høyere enn oss, men blir høydeforskjellen for stor blir det jo for teit det også. (Sistnevnte er som regel ikke noe problem i mitt tilfelle.) Han skal verken være skinny eller feit, muskuløs eller muskelløs. Sånn midt i mellom er akkurat passe. Og tenk – nå har vi bare såvidt streifet innom det overfladiske. Om en mann kan si check på alle overnevnte punkter (som kanskje skjer i ett av hundre tilfeller) så har han fremdeles a long way to go.

For nei, det handler ikke bare om det overfladiske altså. De skal helst være morsomme, men ikke klovner heller. Kjærlige, men fremdeles mandige. Kosete, men ikke masete, men heller ikke overlegne. Oppmerksomme, men ikke påpeke ting vi helst ikke vil høre. Jeg kan fortsette i det uendelige. Sånn, men ikke sånn. Mer sånn, mindre sånn. Sånn, sånn, sånn. Det er jammen ikke lett, and I can´t help of wonder – hva kreves den andre veien? Hvilke (og hvor mange) punkter står på mennenes liste, og er det like lett å krysse linja som hårfint skiller en fra å være perfekt kjæresteemne til grenseløst plagsom, masete og nevrotisk stalker som på vår checkliste?

Og nei; dette gjelder ikke meg altså. Jeg snakker, som alltid, ganske generelt.

I går satt jeg på Asia House, spiste mat, leste en bok, så på mennesker og følte meg litt som Carrie Bradshaw i Sex and the City. Det eneste jeg manglet var macen, så jeg kunne ha rablet ned alt det jeg plutselig fikk tid til å tenke på. For når man først bare sitter der, uten så veldig mye å gjøre, uten stress, uten jobb, uten bekymringer – det er da de gode, morsomme og interessante historiene blir til. Det er da man faktisk tar seg tid til å se seg rundt. På menneskene, på livet, på historiene, på tilfeldighetene, på feilene. Det er når man ikke helt vet hvor man skal eller hva man skal gjøre at man opplever mest, for jeg vet med meg selv at når jeg vet hvor jeg skal så ser jeg verken til høyre eller venstre. Jeg bare rusher forbi alt i et rasende tempo. Blikket er festet på målet, og rikker seg sjeldent.

Men, i går satt jeg altså på Asia House, spiste mat, leste en bok, så på mennesker og følte meg litt som Carrie Bradshaw i Sex and the City. Jeg satt på samme sted i timesvis, med boka i den ene hånden og vannglasset i det andre. Rundt meg kom og gikk mennesker som det passet dem, og om jeg faktisk hadde vært Carrie så hadde dette blitt en veldig fin scene hvor jeg sitter stille og alt annet går i et rasende tempo. Dere skjønner hva jeg mener? I en slik scene hvor èn sitter stille, mens alle andre kommer og forsvinner ut av bildet (og livet mitt) på mindre enn to sekunder.

Anyways, det slo meg plutselig hvor fokuserte og målbevisste menneskene rundt meg var. De visste hva de skulle. De skulle på restaurant med sin kjære, sin venn, sin mor, sin far – hvemsomhelst, og de skulle spise. Deretter skulle de dra. De ventet ikke. De så ikke. De stoppet ikke opp for å legge merke til de gode, morsomme og interessante historiene, på menneskene, på livet, på tilfeldighetene, på feilene. Nei, menneskene rundt meg visste hva de skulle. De kastet i seg maten, vekslet et par korte dialoger, slengte på seg jakkene og stresset videre ut av livet mitt, and I couldn´t help of wonder – er det alltid slik? Stresser vi oss gjennom livene våre uten å oppdage hva som er rundt oss? Fokuserer vi for mye på det vi skal gjøre til envher tid, slik at vi glemmer å legge merke til alt det spennende som hender like ved oss? Legger vi rett og slett for lite merke til ting? Og til slutt; vil ikke det si at vi, ironisk nok, har blitt selvopptatte, arrogante og travle mennesker uten å selv ha lagt merke til det?

Nettby. Er det noen som husker Nettby? Jeg gjør. Faktisk så har jeg en konto der som jeg er innom i blant også. Ikke for å finne verken venner, elskere eller ny kjæreste, men for å markedsføre bloggen litt. Og det funker. Tror jeg. Men anyways, det var ikke poenget. På nettbysida mi lokker jeg selvfølgelig med mange sexy bilder av meg selv med ihjelskviste pupper og… okei, den der trodde vel ingen av dere på. Pupper er ikke helt min greie (jeg har jo verdens minste pupper!), og den slags prostitusjon holder jeg meg unna. Men jo, jeg har postet noen bilder av meg selv som jeg syns er fine, for jeg vet jo at skjønnhet selger. Ekte, uekte – who cares? Skjønnhet selger. Det medfølger en del nettbybrev fra ensomme menn i midtlivskrisa, og det er jo litt underholdende i seg selv. Men hey, det blir faktisk mer underholdende enn som så! Ingenting er så morsomt som å få brev hvor avsenderen leser hele deg og livet ditt ut fra utseendet ditt.

Dette er et lite utdrag fra et brev jeg fikk forleden: “Jeg skjønner att du er en jente som er vant til å få mye oppmerksomhet. Du er også vant til å få det som du vil. Har du sittet endel alene pga dette? Falske venninner og slik kan du vel også ha vært borti. Gutter som bare vil 1 ting. Du har hatt det ganske tøft de siste årene?”

Eller dette. (Som til avsenders forsvar var ment noe mer humoristisk enn overnevnte avsender.)

Avsender: Hest eller hamster?

Meg: Hest eller hamster? Hm. Hamster!

Avsender: Hamsterjenter er søte. Jeg tipper du liker Love Actually og Jane Austen bedre enn fotballkamper og Harry Potter.

Jeg er som kjent Unitedfan, digger Harry Potter, måtte google Jane Austen for å plassere henne, men liker jo i grunn Love Actually også. Med andre ord; kanskje jeg er full pakke? I got the whole package liksom. Umulig å plassere, umulig å lese. Hemmelighetsfull og mystisk, men allikevel åpen og ærlig. Så perfekt som overhodet mulig? Det må være det. Det må være det. Eller som en av deltakerne på Jakten på den sjette sans antagelig ville ha sagt; “du stenger for. Du vil ikke slippe noen inn, du blokkerer dine egne energier. Du har blitt såret i løpet av livet ditt, du har vært gjennom et stort tap og sliter med det. Du vil ikke røpe hvem du er i frykten for å bli såret igjen.” Åja. Sier du det. Takk for at du satte ting på plass for meg, takk for at du reddet meg fra min egen udugelighet og alt det der. Oj, se der! Der kommer Jesus på besøk også!

Okei. Nå ble jeg i overkant bitter, noe som selvfølgelig tyder på at vi var innom et ømt punkt. Hahaha. (Men igjen; hvem kan ikke kjenne seg igjen i noe så generelt?) Okei. Nå skal jeg stoppe. Jeg har glemt hvilke poeng jeg skulle brilljere med, så derfor dropper jeg en fin avslutning med viktige poenger pakket inn i humoristisk dilldall. Oppsummering: jeg kan ikke leses utifra utseendet mitt, og det er det vel få som egentlig kan. Jeg kan til tider høres litt bitter ut, men er det absolutt ikke. Aldri. Jeg har humor på sært nivå, spesielt når midnatt nærmer seg og… that’s it.