/ Life of Drea

PhotobucketMachine Birds – One last tryMadrugada – Majesty

Av og til tror jeg folk glemmer at de faktisk ikke kjenner andre så godt som de kanskje tror. Forresten, ikke bare av og til, men som regel. Nesten alltid. Vi glemmer at det kan foregå mye mer i hodene på folk enn det vi ser og hører og det vi tror vi ser og hører. Vi forhåndsdømmer på både godt og vondt, og tror hele tiden at vi har oversikt over alt. Ofte glemmer vi at ting ikke nødvendigvis er som de ser ut til å være, og at folk (igjen, både på godt og vondt) kan ha mye mer i seg enn hva som vises på overflaten. Mye kan skjules bak et fint smil. En alvorlig mine trenger ikke å bety mer enn at man ikke føler behov for å fysisk vise sin lykke til enhver tid.

Vi liker alle å tro at vi er bra. At vi har alt som skal til for å være det beste mennesket i mils omkrets. At akkurat vi er den alle andre bør “oppdage” og se hvor fantastisk er. I alle fall er jeg sånn. Og sannheten er jo ikke akkurat så veldig tilfredsstillende. Jeg er ikke det beste mennesket i mils omkrets. Jeg er ikke noe andre “går glipp av”. Til tider; selvfølgelig. Alltid? Tvilsomt. Av og til tenker jeg at de som ikke blir kjent med meg faktisk er litt heldige. Misforstå meg rett; jeg hater meg ikke, og dette er ikke noe fiskeforsøk etter komplimenter. Det er bare… sant. Av og til er jeg ikke “the best that I can be”, som det så fint sies på engelsk. Av og til er jeg faktisk ikke verdt å bli kjent med.

Dette går jo egentlig helt feil vei, men poenget mitt er altså at alle både har gode og dårlige sider, og om man kun ser den ene siden så kjenner man ikke hverandre. Man bør ikke kun se de dårlige sidene, og tro at det ikke finnes mer i folk. For det gjør det som regel. Det finnes mer i meg. Man bør ikke kun se det gode i folk heller, for så å bli kjempeoverraska over at de faktisk ikke er perfekte. Man skal ikke sitte på sin høye hest og ikke godta at andre også har feil. Gjør feil. Sier feil. Fucker opp. Shit happens! Men en ting er i alle fall sikkert; jeg skal gjøre mitt beste for å være den beste jeg kan være. Jeg vil være folk verdig til enhver tid, og ikke bare i blant. Jeg vil være verdt å bli kjent med – hele tiden.

/ Life of Drea

“Du må lære deg å trives i ditt eget selskap før du i det hele tatt bør vurdere å finne noen å dele deg selv med.” Det sa ei venninne av meg til meg for ikke så veldig lenge siden. Først nå begynner jeg og skjønne litt hva hun mente. Tror jeg. Jeg tror jeg må spole litt tilbake, så dere skjønner hva jeg mener. Vel, jeg er ikke vant til å være alene. Ikke på noen plan. Okei, jeg kan godt like å være helt alene en kveld eller to, med musikk, uten musikk, med en god tv-serie, uten en god tv-serie. Men jeg er ikke vant til å ikke ha noen. Jeg er ikke vant til å føle ensomhet. Jeg er ikke vant til å være alene. Uten en kjæreste, uten en flørt, uten noen å få søte nattameldinger av før jeg sovner, uten noen som får meg til å smile som en tulling foran macskjermen hvor morsomme og smarte samtaler utvikles på chatten på facebook. Uten å ha noen som kanskje, bare kanskje kan være noen jeg vil dele meg selv med. Uten den spenningen det gir å ikke vite. Uten den gleden det gir å vite at noen sitter og smiler like jævla bredt som meg selv foran en helt annen skjerm et helt annet sted. Enten med en tanke som “kanskje det er deg”. Eller mest sannsynlig; bare for litt gøy. Bare for litt ekstra spenning i en ellers så uinteressant hverdag.

Selvstendighet. Det er fine greier, det. Men så ser jeg på meg selv, og skjønner plutselig at jeg aldri har vært særlig selvstendig. Nei, for det at jeg fikk høre at jeg jobbet både godt og selvstendig på ungdomsskolen teller liksom ikke så mye i den store sammenhengen. Med selvstendighet menes at man er uavhengig av andre, og se på meg! Jeg flyttet rett fra mamma til kjæresten da jeg var sytten. Hvor selvstendig blir man av det, liksom? Hvor selvstendig har jeg rukket å bli når jeg hoppet over den delen i livet hvor de fleste andre lærer seg å være selvstendige? Hvor godt kjenner jeg meg selv, sånn helt egentlig? Jeg har jo aldri tatt meg tid til å bare være meg – uten å skulle være en “deg” for en annen.

Vi har jo alle hørt klisjeen om at man må elske seg selv før man kan bli elsket av andre. Så for å si det på en litt mindre cheesy måte; nå skal jeg prøve å være glad, lykkelig og forelska i meg selv en stund fremover. Helt på egenhånd. Uten å la noen andre få muligheten til å påvirke verken humøret mitt eller valg jeg tar. Selvstendighet, baby! Og ja, selvfølgelig; stay tuned. Fortsettelse følger.

/ Skriverier

Det finnes ganske så mange typer humor der ute, men av og til så fatter jeg bare ikke at noen kan le av ting som ikke får meg til så mye som å tenke på å røre smilebåndet engang. At noen mennesker kan le av noe som i mine øyne er så enormt lite morsomt er… weird.

Vi trenger eksempler. For et par dager siden så jeg en facebookstatus om hvor latterlig dårlig alle programmene til Tore Ryen er, og jeg er selvfølgelig helt enig. Hvor humoren er der har jeg enda ikke skjønt, og jeg kommer nok aldri til å skjønne det heller. Det er faktisk så dårlig at jeg velger å tro at mannen egentlig er et geni, og har gjemt humoren så langt og godt inn i det han selv kaller et plott at selv ikke den smarteste av oss egentlig skjønner det. Jeg overbeviser altså meg selv om at mannen må ha gjemt alle de gode og intelligente poengene et sted mellom den ekle rapinga, fisinga eller banninga til han derre… what´s his name?… i Mot i Brøstet, og selv om jeg er fullstendig klar over hvor lite sannsynlig det er så klarer jeg bare ikke å innse sannheten. Det er så lite intellektuelt at det gjør vondt.

For meg virker det dessuten som at mennesker som har lik musikksmak som meg også har samme humor som meg. Henger det sammen, tro? Så enten kommer jeg overens med mennesker og har masse å prate med dem om (som f.eks. Black Books, The Office, Nick Cave og Kaizers Orchestra), eller jeg sitter der bare og sier “Seriøøøøst? LER du virkelig av Torsdagkveld fra Nydalen? Syns du virkelig Sie Gubba lager BRA musikk? Er Hotel Cæsar virkelig yndlingsprogrammet ditt!?” Jeg kan jo selvfølgelig komme overens med dem også, men det begrenser seg vel hvor mye tid man kan tilbringe sammen når man er så forskjellige. En time høres ut som en evighet om det er snakk om overnevnte tv-program og band, og jeg ville antagelig følt at jeg hadde kastet bort hele livet mitt i løpet av den timen. For så dårlig syns jeg det er. Det er rett og slett a waste of valuable time.

Enda en ting. For meg virker det som at mennesker med lik musikksmak og humor også har ganske så lik intelligens. Nå sier jeg for all del ikke at man er dum om man ler av Karl & Co eller hører på DDE altså, men jeg er veldig overbevist om at intelligens gjenspeiles i både musikk og humor. Okei, stryk musikk. (For now.) Alle har hørt om intelligent humor. Alle har hørt om enkel humor. Alle har hørt om teit humor. Hvilken humor vi har påvirkes selvfølgelig av intelligensen vår! Ingenting er morsomt om man ikke skjønner hva som skal være morsomt. En vits om ordforrådet til George W. Bush er jo ikke morsom om man ikke aner hvem mannen er, liksom. Point taken?

Så… Vi nærmer oss en konklusjon, og min konklusjon er altså at humor kan si mye mer om hvordan vi er som personer enn vi kanskje tenker over. (Merk deg at jeg ikke påstår at man er dum om man hører på en type musikk og liker en type humor, og heller ikke at man er smart om man ler av det jeg ler av. Så don´t even go there.) Og har man lik humor så er man kanskje like på andre felt også? Jeg vet ikke. Det er bare en tom og grunnløs teori. Bare en teori utarbeidet av egne observasjoner, men om mine observasjoner er plantet der av meg selv eller om det faktisk ligger noe i dem, det er det ikke godt å vite. Og who cares egentlig? It´s not very important.

/ Skriverier

Nytt “Drea-irriterer-seg-over-småting”-innlegg, og denne gangen er det mødre som skal få gjennomgå litt. Neida, de skal da aldeles ikke få gjennomgå så veldig, men er det noe som irriterer meg med mødre så er det den konstante selvtvilen som dukker opp i de mest utrolige former og situasjoner. “Åh, jeg mistet en potetbåt i hodet på sønnen min da jeg ordnet middag, er ikke jeg liksom verdens verste mor?!” eller “huff, jeg ble så sint i dag at jeg hevet stemmen og sa HYSJ til ungen min, er ikke det heeeeelt forferdelig?” Eller som da jeg hentet Vilja i barnehagen i dag. Der kommer det en unge gående og med mor på slep, og mor sier, høyt og tydelig nok til å gjøre det helt klart for meg at hun virkelig vil at jeg skal høre henne, “åh, skynd deg til bilen nå da, vi glemte jo å ta på deg lue før vi gikk ut av bilen! Ta på deg hetta imens!” Hey, damen. Jeg la ikke merke til at snørrungen din ikke hadde lue på engang, så who am I to judge? Du er ingen dårlig mor av den grunn. Og du trenger da virkelig ikke være så bekyrmet for hva andre mødre rundt deg tenker om deg som mor. Du trenger da vel ikke vår formening om hvilken mor du er for å føle deg velykket i morsrollen, vel?

Jepp, da har jeg fått ut litt irritasjon også. Det finnes da grenser hvor fæle mødre vi alle er til enhver tid. Take it easy, ungen din har det høyst sannsynlig best med deg som mor, og ikke hos supernanny, på tross av at du av og til ønsker at tiden kan gå litt fortere så du får ungen i seng, slik at du kan ta litt tid til trening, tv-titting, jobbing eller hva du enn har å gjøre, på tross av at du til tider blir så sint at du føler for å hoppe opp og ned mens du roper “hør på meg din lille BIIIIP”, og på tross av at barnet ditt av og til får en blåflekk her og der. Du er ikke alene. Vi har alle våre moments.

/ Life of Drea

Photobucket

God dag! Jeg er småsyk, så derfor har jeg brukt store deler av dagen foran macen med Dexter på skjermen og tekoppen i hånda, men for øyeblikket ser jeg stor underholdning i å snoke på nettbyprofiler. Vet du, det er faktisk litt morsomt. Nå har jeg aldri sett på Nettby som annet enn… tja. Hva skal man si? Tidsfordriv på sykedager når man må vente i 54 minutter for å se fler videoer på Megavideo. Nettdating (for det er ikke å stikke under en stol at Nettby er skapt for det) er absolutt ikke min greie altså, men allikevel syns jeg det kan være ganske så morsomt å se hvor kravstor jeg selv er. Hvor fort trykker jeg bort en profil? Hva ødelegger interessen om førsteinntrykket er over gjennomsnittet? Hvordan bør en mann være for at jeg skal bli nysgjerrig? Hvilke krav setter jeg (og jenter generelt) til mennesker vi overhodet ikke aner noe om?

Dette høres jo rimelig tåpelig ut, men jeg syns faktisk det er litt læringsverdi i det altså. Vi jenter gjør det ikke lett for det andre kjønn. Hør her: han skal være kjekk og full av selvtillit, men ikke selvgod og for opptatt av seg selv. Han skal bry seg om utseendet sitt og om stil, men han skal jo ikke akkurat bruke mer tid på badet enn oss jenter heller. Han bør være høyere enn oss, men blir høydeforskjellen for stor blir det jo for teit det også. (Sistnevnte er som regel ikke noe problem i mitt tilfelle.) Han skal verken være skinny eller feit, muskuløs eller muskelløs. Sånn midt i mellom er akkurat passe. Og tenk – nå har vi bare såvidt streifet innom det overfladiske. Om en mann kan si check på alle overnevnte punkter (som kanskje skjer i ett av hundre tilfeller) så har han fremdeles a long way to go.

For nei, det handler ikke bare om det overfladiske altså. De skal helst være morsomme, men ikke klovner heller. Kjærlige, men fremdeles mandige. Kosete, men ikke masete, men heller ikke overlegne. Oppmerksomme, men ikke påpeke ting vi helst ikke vil høre. Jeg kan fortsette i det uendelige. Sånn, men ikke sånn. Mer sånn, mindre sånn. Sånn, sånn, sånn. Det er jammen ikke lett, and I can´t help of wonder – hva kreves den andre veien? Hvilke (og hvor mange) punkter står på mennenes liste, og er det like lett å krysse linja som hårfint skiller en fra å være perfekt kjæresteemne til grenseløst plagsom, masete og nevrotisk stalker som på vår checkliste?

Og nei; dette gjelder ikke meg altså. Jeg snakker, som alltid, ganske generelt.

/ Life of Drea

I går satt jeg på Asia House, spiste mat, leste en bok, så på mennesker og følte meg litt som Carrie Bradshaw i Sex and the City. Det eneste jeg manglet var macen, så jeg kunne ha rablet ned alt det jeg plutselig fikk tid til å tenke på. For når man først bare sitter der, uten så veldig mye å gjøre, uten stress, uten jobb, uten bekymringer – det er da de gode, morsomme og interessante historiene blir til. Det er da man faktisk tar seg tid til å se seg rundt. På menneskene, på livet, på historiene, på tilfeldighetene, på feilene. Det er når man ikke helt vet hvor man skal eller hva man skal gjøre at man opplever mest, for jeg vet med meg selv at når jeg vet hvor jeg skal så ser jeg verken til høyre eller venstre. Jeg bare rusher forbi alt i et rasende tempo. Blikket er festet på målet, og rikker seg sjeldent.

Men, i går satt jeg altså på Asia House, spiste mat, leste en bok, så på mennesker og følte meg litt som Carrie Bradshaw i Sex and the City. Jeg satt på samme sted i timesvis, med boka i den ene hånden og vannglasset i det andre. Rundt meg kom og gikk mennesker som det passet dem, og om jeg faktisk hadde vært Carrie så hadde dette blitt en veldig fin scene hvor jeg sitter stille og alt annet går i et rasende tempo. Dere skjønner hva jeg mener? I en slik scene hvor èn sitter stille, mens alle andre kommer og forsvinner ut av bildet (og livet mitt) på mindre enn to sekunder.

Anyways, det slo meg plutselig hvor fokuserte og målbevisste menneskene rundt meg var. De visste hva de skulle. De skulle på restaurant med sin kjære, sin venn, sin mor, sin far – hvemsomhelst, og de skulle spise. Deretter skulle de dra. De ventet ikke. De så ikke. De stoppet ikke opp for å legge merke til de gode, morsomme og interessante historiene, på menneskene, på livet, på tilfeldighetene, på feilene. Nei, menneskene rundt meg visste hva de skulle. De kastet i seg maten, vekslet et par korte dialoger, slengte på seg jakkene og stresset videre ut av livet mitt, and I couldn´t help of wonder – er det alltid slik? Stresser vi oss gjennom livene våre uten å oppdage hva som er rundt oss? Fokuserer vi for mye på det vi skal gjøre til envher tid, slik at vi glemmer å legge merke til alt det spennende som hender like ved oss? Legger vi rett og slett for lite merke til ting? Og til slutt; vil ikke det si at vi, ironisk nok, har blitt selvopptatte, arrogante og travle mennesker uten å selv ha lagt merke til det?

/ Life of Drea

Nettby. Er det noen som husker Nettby? Jeg gjør. Faktisk så har jeg en konto der som jeg er innom i blant også. Ikke for å finne verken venner, elskere eller ny kjæreste, men for å markedsføre bloggen litt. Og det funker. Tror jeg. Men anyways, det var ikke poenget. På nettbysida mi lokker jeg selvfølgelig med mange sexy bilder av meg selv med ihjelskviste pupper og… okei, den der trodde vel ingen av dere på. Pupper er ikke helt min greie (jeg har jo verdens minste pupper!), og den slags prostitusjon holder jeg meg unna. Men jo, jeg har postet noen bilder av meg selv som jeg syns er fine, for jeg vet jo at skjønnhet selger. Ekte, uekte – who cares? Skjønnhet selger. Det medfølger en del nettbybrev fra ensomme menn i midtlivskrisa, og det er jo litt underholdende i seg selv. Men hey, det blir faktisk mer underholdende enn som så! Ingenting er så morsomt som å få brev hvor avsenderen leser hele deg og livet ditt ut fra utseendet ditt.

Dette er et lite utdrag fra et brev jeg fikk forleden: “Jeg skjønner att du er en jente som er vant til å få mye oppmerksomhet. Du er også vant til å få det som du vil. Har du sittet endel alene pga dette? Falske venninner og slik kan du vel også ha vært borti. Gutter som bare vil 1 ting. Du har hatt det ganske tøft de siste årene?”

Eller dette. (Som til avsenders forsvar var ment noe mer humoristisk enn overnevnte avsender.)

Avsender: Hest eller hamster?

Meg: Hest eller hamster? Hm. Hamster!

Avsender: Hamsterjenter er søte. Jeg tipper du liker Love Actually og Jane Austen bedre enn fotballkamper og Harry Potter.

Jeg er som kjent Unitedfan, digger Harry Potter, måtte google Jane Austen for å plassere henne, men liker jo i grunn Love Actually også. Med andre ord; kanskje jeg er full pakke? I got the whole package liksom. Umulig å plassere, umulig å lese. Hemmelighetsfull og mystisk, men allikevel åpen og ærlig. Så perfekt som overhodet mulig? Det må være det. Det må være det. Eller som en av deltakerne på Jakten på den sjette sans antagelig ville ha sagt; “du stenger for. Du vil ikke slippe noen inn, du blokkerer dine egne energier. Du har blitt såret i løpet av livet ditt, du har vært gjennom et stort tap og sliter med det. Du vil ikke røpe hvem du er i frykten for å bli såret igjen.” Åja. Sier du det. Takk for at du satte ting på plass for meg, takk for at du reddet meg fra min egen udugelighet og alt det der. Oj, se der! Der kommer Jesus på besøk også!

Okei. Nå ble jeg i overkant bitter, noe som selvfølgelig tyder på at vi var innom et ømt punkt. Hahaha. (Men igjen; hvem kan ikke kjenne seg igjen i noe så generelt?) Okei. Nå skal jeg stoppe. Jeg har glemt hvilke poeng jeg skulle brilljere med, så derfor dropper jeg en fin avslutning med viktige poenger pakket inn i humoristisk dilldall. Oppsummering: jeg kan ikke leses utifra utseendet mitt, og det er det vel få som egentlig kan. Jeg kan til tider høres litt bitter ut, men er det absolutt ikke. Aldri. Jeg har humor på sært nivå, spesielt når midnatt nærmer seg og… that’s it.

/ Bildegalleri

Da jeg så krysset lyse opp mot meg følte jeg en overveldende glede. Jeg lo, og ikke klarte jeg å slutte heller. Jeg tror faktisk jeg lo hele den dagen. Kaj også. Vi lo sammen. Denne gangen skulle det gå. Jeg skulle bli mamma.

Jeg skjønte at det kom til å bli litt slit i blant, slik alle fortalte meg. Lite nattesøvn og travle dager. Det var det de sa. Ingen av dem nevnte frykten. Ikke en eneste en nevnte nevnte hvor redd og engstelig man kan bli av å bli mamma. Ingen nevnte at jeg fra da av skulle reagere med tårer og hulk hver eneste gang jeg så triste nyheter på tv, spesielt om det var barn involvert. Ingen fortalte meg at jeg kom til å føle meg maktesløs, redd og forbanna for at jeg er uten evne til å kontrollere hva som kommer i fremtiden. Ingen fortalte meg at jeg skulle bli hysterisk engstelig over småting jeg ikke engang enset før.

Ingen fortalte meg noe av dette, og jeg forstår hvorfor. Man kan ikke forberede seg på disse overveldende følelsene. Plutselig er de der, og man blir tvunget til å takle dem. For meg, som har en tendens til å tenke for mye i blant, er det ikke så lett. Jeg ser inn i de store, blå øynene og kan ikke la være å tenke “hva skulle jeg gjort uten deg? Hva hadde jeg gjort om noe hadde hendt deg?” Herfra utvikler tankene seg. Eskalerer. Blir grusomme og deprimerende. Jeg ble fortalt at det ikke bare var lett å bli mor. Jeg ante virkelig ikke at det var på denne måten de mente det. Jeg ante ikke at det var sånn det føltes.

Heldigvis klarer jeg å brøyte meg vekk fra frykten mesteparten av tiden, og bare glede meg over det som er i dag. Nyte hvert eneste sekund med glede og lykke. Legge meg om kvelden og tenke at det ikke er mulig å elske Vilja mer enn jeg gjør nå, for så å våkne opp hver morgen med en følelse av at jo, det er faktisk det, og tenke at jeg sannelig må være en av verdens heldigste mennesker. Og det er jeg faktisk. På tross av denne enorme, uforberedte frykten.

/ Life of Drea

Jeg begynner å lure i blant altså. Jeg begynner å lure på om det er så in å være homo at det finnes en mengde skaphetero menn i homseforkledning. Det er kanskje ikke så rart jeg begynner å lure heller, for jeg hører om homofile menn som skryter av at de har grafset på puppene til Helene Rask. Jeg får høre om homofile menn som tafser hvorsomhelst på såkalte “venninner”, og jeg får høre at disse “venninnene” ikke har noe i mot det. Det er jo bare homoen. Da gjør det jo ingenting. Han kan godt stappe tre fingre langt opp i du-vet-hva (dåsa, musa, tisserumpa, fitta, hufsa, vagina. Kall den hva du vil.), for han har jo ingen glede av det allikevel. Han blir jo ikke tent av det. Han er jo homo. (Tror vi i alle fall.) Da gjør det ingenting.

Det slår meg nå. Det er jo rimelig genialt. Skaphetero. Tenk, du får jo både grafse på puppene til Helene Rask og ta deg friheten til å råkline med ei jente (som absolutt ikke vil kline med deg) på en bortgjemt do uten å bli kalt drittsekk. Du er jo “homo”, da er alt lov. Du kan klaske jenter på rumpa uten å få ei gedigen veske midt i fleisen, du kan se på pupper og si hva du virkelig mener om dem uten å bli sett på som frekk (du er jo bare ærlig, ikke sant?), og ikke minst; du kan skryte av alt dette til heterofile menn som enda ikke har forstått at det lønner seg å være skaphetero i homseforkledning, som derfor aldri får røre puppene til Helene Rask.

Man kan jo begynne å lure. Er virkelig alle disse oversminkede, überfeminine homsene virkelig homser, eller er de smarte hetero menn som liker “fordelene” som kommer med det å være homo? Er de overspillende skuespillere? Teatralske? Tenk på det. Er homsevennen din virkelig homse, eller tar han i overkant mye på puppene dine bare for at han “kan”? Kanskje du blir lurt, og har en utnyttende skapheterovenn i stedet? Tenk på det. Just a thought.

/ Life of Drea

I natt drømte jeg mange rare ting. Jeg drømte blant annet at Jørgen, tvillingbroren min, spilte Wanderlust av Nightwish på ei handlevogn! Ja, han brukte handlevogna som instrument, og det lød fantastisk. Jeg aner ikke hvordan han fikk det til, men hele butikken klappet da han var ferdig. Det var helt utrolig. Tenk så kult det hadde vært om han hadde klart det der på ordentlig også, og ikke bare i drømmen min.
Jeg drømte også at jeg stod på en busstopp. Etterhvert kom Atle Antonsen gående langs gangfeltet, stilte seg ved siden av meg på busstoppet og spurte om jeg hadde fyr. Han viftet med røyken, og jeg fant frem lighteren jeg mot all formodning hadde i lomma. Jeg tente siggen hans, men før han rakk å ta et drag tok jeg den rolig ut av munnen hans, kastet den på bakken og trampet hardt på den. Ikke hysterisk, bare veldig rolig og behersket. Med et smil kan man vel si. Ikke med et glis, for jeg var ikke selvtilfreds der jeg stod. Jeg var bare rolig og behersket.

“Hvorfor gjorde du det?” fikk Herr Antonsen frem etterhvert.
“Det er ikke sunt å røyke, men det er jo ikke mitt problem. Den egentlige grunnen? Jeg stod her først.”
“Du stod her først?”
“Ja.”
“Vet du ikke hvem jeg er?”
“Hva har det med saken å gjøre?”
Stillhet.
“Du kan jo ikke bare gjøre sånt! Det er faktisk lov å røyke her.”
“Godt poeng, men som sagt; jeg stod her først.”

Så våknet jeg. Jeg tror jeg har en liten rebell inni meg, jeg. En kjendisrebell. En rebell som er lei av at kjendiser slipper unna med alt, og i dette tilfellet røyking på busstoppet. Som faktisk er lov, men svært irriterende for en ikke-røyker. Det var heldigvis bare en drøm.

>