Manneideal og monogami.

Det snakkes ofte om usunne forbilder og idealer for jenter, men sjelden snakkes det om hvilket ideal menn higer etter, på tross av hvor innlysende det er at også det er en fucked up, ond sirkel som ingen ende vil ta. Spiseforstyrrelser, overtrening og prestasjonsangst hos unge jenter snakkes, skrives, blogges og diskuteres det om daglig, men ingen ser ut til å bry seg noe om det relativt usunne manneidealet som dominerer enhver tv-serie om dagen. “Relativt” usunt fordi det kanskje ikke har de samme usunne konsekvensene på menn som midjemålet til Carrie Bradshaw har på unge jenter, men som påvirker både menn og kvinner på helt andre måter. Ting vi bekymrer oss over daglig, men som vi kanskje aldri helt finner sammenheng i.

Du har Hank Moody (Californication). Du har Ari Gold (Entourage). Du har Dexter (Dexter). Du har Big. (Sex and the City.) Jeg kan nevne manneidealer i fleng. Menn som menn ser opp til. Menn som menn vil bli som, menn som jenter elsker. Som jenter vil ha. Hvorfor snakkes det aldri om hvor usunne forbilder de egentlig er, og hvor skremmende det er hvor latterlig lett de kommer unna med det?

At vi jenter er svake for litt tøffe, røffe menn er ingen hemmelighet. Vi sikler etter en ordentlig mannemann. Allikevel sier de fleste at en potensiell kjæreste også skal være ærlig, snill, øm, trofast og alt det der. Alle adjektiver man kan finne i enhver klissete bok i husmorsporno-hylla. Enkel logikk sier meg at det der er adjektiver som kan plasseres som rake motsetninger til overnevnte badboys, og da er noen nesten nødt til å fortelle meg en liten ting. Hvorfor blir jenter sjokkerte over å finne kjæresten sin i seng med en annen? Jeg mener… vi sutrer og griner over hvor idiotiske menn er når de ikke er badboys, og vi sutrer og griner over menn når de oppfører seg akkurat slik vi elsker å se menn på tv. Hvorfor gjør vi det så vanskelig for dem? Mixed signals, anyone? Så kan man jo begynne å lure litt på hva vi egentlig vil. Er snille, ordentlige, lettrørte menn for kjedelige i lengden? Og om mannen ikke er en badboy – går da jenta inn i rollen som badgirl over tid, bare for å skape litt spenning? Finnes det i det hele tatt et forhold med to like snille, ordentlige og ærlige parter?

Nå høres det kanskje ut som at jeg har mistet all tro på menneskeheten, men det har jeg ikke. Mulig jeg er kynisk, men hva med å se ting for hva de er? Jeg tror vi er altfor flinke til å skape illusjoner vi selv begynner å tro på over tid. Illusjoner om det perfekte forhold, illusjoner om den perfekte mann, illusjoner om den perfekte kvinne, illusjonen om det perfekte liv. Vi skaper bilder av hvordan alt skal være, men glemmer å åpne øynene og se på realiteten. En realitet som absolutt ikke trenger å være så ille i seg selv, men i forhold til alt man lar fantasien skape så sier det seg selv at det blir som natt og dag. Det er ikke rart det blir krasj i de aller fleste forhold. Vi setter lista rett og slett uoppnåelig høyt for hverandre. Så kan man spørre seg; hvorfor ikke? Skal man pine seg selv gjennom lange, dårlige, ulykkelige tider for å holde på det man har, eller skal man tenke nytt? Er mennesket, som en av få arter sammen med blant annet gjess og albatross, ment til å være monogame med en person hele livet, eller er det faktisk ikke så ille å bytte litt etter en tid, på tross av hvor trist alle mener det er? Skal man nøye seg med et trygt og kjærlighetsløst liv med en man en gang elsket høyt, eller skal man unne seg selv å kjenne følelser av forelskelse og ubetinget kjærlighet på nytt – med en annen?

Usexy ting med menn.

Siden jeg nå er singel så nyter jeg å bare kunne sitte i byen og se på mennesker, inkludert… ja, mannfolk. Ikke noe for det, se på mennesker gjør man jo uansett om man er i et forhold eller ei, men… du skjønner. Nå ser jeg litt mer. Ikke for at jeg leter etter noe spesielt (eller noen spesielle), men mest for å bare se om det faktisk er noe der ute. Til en senere anledning, liksom. Om det finnes håp for meg når jeg først finner ut at det er på tide å forlate singeltilværelsen. Om det er håp har jeg ikke funnet ut av, men jeg har lagt merke til veldig mye annet. Jeg har lagt merke til hva jeg mener er usexy med menn. Dette høres ut som et veldig fint listetema. Du vet, lister er gøy. Lister holder oversikt! Here we go:

1. Menn som sminker seg.

Jada, helt greit at også menn vil se så bra ut som mulig, men det er allikevel skikkelig turn off. Å se en mann bruke blyant på øyenbryna og som koster mineralfoundation i ansiktet med fine sirkelbevegelser får meg ikke akkurat på gli, uansett hvor kjekk han enn måtte være.

2. Menn som skryter av hvor mange de har hatt sex med…

… og som allikevel kaller jenter som har hatt sex med like mange for horer. Come on. Om du syns det er greit at du gjør det selv, så bør det være greit for deg at andre gjør det også. Sådetså. Forøvrig, hadde jeg pult trehundreogfemti stykker hadde jeg skjemtes og aldri snakka om det. I alle fall ikke på tv, Niklas Vindel.

3. Menn som tror de har rett til å høylydt dømme jenters utseende…

… og som tilsynelatende glemmer at de ser ut som troll selv.

4. Menn som gråter LETT eller FOR mye.

Mannfolk har selvfølgelig også følelser, og de skal få grine i blant de og. Men… å se at typen vedsiden av deg i kinosalen tørker tårer av den rørende slutten på filmen er rett og slett litt usexy. I can´t help it.

5. Menn med rosablogg.

Jeg tror jeg er litt “gammeldags”, men jeg er veldig for den der “la menn være menn.” Rosablogginga kan vi jenter ta oss av. Dere menn kan blogge om bil, motorsag og skrujern. Sånne manneting, vet du. Om dere trenger å blogge overhodet.

6. Menn som trener helt feil med vekter.

Nå er jo ikke jeg noen proff på trening med vekter altså, og det er fullt mulig jeg gjør mye feil selv også, men å tydelig se at menn gjør helt feil på øvelser er skikkelig turnoff. Om ei jente gjør feil så er det jo bare en god unnskyldning for gutta å komme litt nærmere for å hjelpe, men om ei jente må hjelpe en mann med styrketrening… ja, da mister det sjarmen.

Heldigvis har jeg ikke så veldig mange mannlige lesere, så da er det vel ikke så veldig mange som vil føle seg truffet av dette. Og de som faktisk gjør det; sårri. Sånn er det bare. Min mening teller jo ikke så mye i det store og hele uansett, så det er fullt mulig for dere å finne dere damer allikevel. Bare ikke meg. Og til størsteparten av mine lesere, nemlig det kvinnelige kjønn; hva mener du er mest usexy med menn? Og hvor mye har det å si, i det store og hele? Kjør debatt!

En rumpeåpenbaring.

Photobucket
Jeg tror alle jenter gjør det. Jeg gjentar; jeg tror alle jenter gjør det. Forskjellen er bare måten det gjøres på. Enten gjøres det med tvil og usikkerhet, eller det gjøres med den største selvsikkerhet i universet. Eller noe midt i mellom. Eller… ja, på alle andre mulige måter. Poenget er – alle gjør det nok. Du kjenner sikkert til det. Du går på gata. Du går ikke alene der, men allikevel setter du deg selv i sentrum. Du er i midten, alle andre er bare rundt omkring deg. Du går, og mens du går tenker du veldig på hvordan du ser ut når du går. Hva de bak deg tenker om rumpa di. Går jeg fint? Går jeg rart? Ser jeg bra ut? Ser jeg feit ut? Humper rumpa mi opp og ned verre enn Spaceshot på Tusenfryd? Burde jeg kledd meg i noe annet? Burde jeg egentlig tatt på meg en svær hettegenser for å skjule litt mer?

Jeg tenkte i alle fall sånn i dag. Etter å ha druknet meg selv i påskegodt og i overkant mye karbs i hele påska (og lenge før påska startet, bare for at “påska nærmer seg…”) så har kroppen pltuselig blitt litt mer… klumpete. Da drar jeg ikke på meg treningstightsen med den samme selvtilliten som før. Selv om den kjennes akkurat like behagelig ut så vet man jo aldri om det ser like behagelig ut, om du skjønner hva jeg mener. Og når man ser slanke, spreke jenter strutte selvsikkert rundt i akkurat den samme tightsen så angrer man kanskje litt på alle kosestundene foran tv´n man i øyeblikket satte så veldig pris på. Det er min første tanke. Deretter får jeg en åpenbaring. En rumpeåpenbaring, ut av intet. Plutselig ler jeg nesten høyt av meg selv hvor teit jeg er som anstrenger meg fælt for å gå slik at rumpa mi disser minst mulig. Jeg ler høyt av hvor teit jeg er som har brukt unødvendig hjernekapasitet på noe latterlig unødvendig.

Åpenbaringen, ja. Tilbake til den. Plutselig slo det meg; siden det florerer av jenter (i alle størrelser) i treningstights rundt omkring i byen for tiden, så er det vel antagelig ingen som gidder å bry seg om hvordan rumpa mi ser ut, hvordan jeg går eller hvordan jeg ser ut. Med tusenvis av jenter i treningstights så er jeg vel neppe den med størst rumpe. Neppe den med rarest gange. Neppe den med så unormalt bra rumpe at alle bare se på den og tenke “wow!”. Hva har jeg egentlig bekymret meg for? For når jeg tenker over det; hvor ofte bryr jeg meg om hvordan alle andre ser ut i treningstights? Hvor mange sekunder tar det før jeg har glemt vedkommende etter å ha observert og konkludert med kroppsfasong og “karakter”? Ikke sant. Hvorfor skal min egen selvopptatthet ødelegge min egen selvtillit?

Så nå strutter jeg altså rundt i treningstightsen min uten å tenke på hvordan jeg ser ut. Jeg smiler til alle som tilsynelatende har vært litt mer sparsommelig på påskegodtet enn meg selv, uten å tenke at “doh, de ser jo mye bedre ut enn meg!”. Jeg dropper å bruke unødvendig tid og kapasitet på å vurdere meg selv og måten jeg går på. Nå går jeg bare. Slik det faller seg naturlig. Selvsikkert nok til å vise verden at om noen, mot all formodning, skulle se på rumpa mi og tenke “æææsj”, så driter jeg i det. For sannheten er at ingen (andre enn meg selv) verken bryr seg (eller har brydd seg tidligere) i mer enn maks to sekunder. At the most.

Rollercoaster.

Photobucket

Det føles godt å bare glemme alle bekymringer – bare for en liten stund. Men så våkner man en mandagsmorgen, og selv om man prøver å starte dagen rolig og pent med en kopp te så klarer man liksom ikke å helt slippe taket på uroen. Uroen man vet snart er tilbake på plass akkurat der den var før man sjekket ut på den midlertidlige, mentale ferien. Det er mandag morgen, og man gjør seg klar til å returnere til virkeligheten som forteller at man har uåpnede regninger og en jobbmail med 0 nye mailer. Pang! Uroen er der igjen. “Har jeg valgt rett? Hva skal jeg gjøre nå? Blir det bedre? Klarer jeg det?”

Jada. Litt bekymringer har jo jeg også. Jeg lever ikke på rosa skyer hver dag. Jeg hopper ikke rundt, slenger med håret og smiler bredt hver dag. Det finnes dager hvor jeg rister på hodet på en helt annen måte, og da rister jeg på hodet av å tenke på hvor ufattelig impulsiv jeg til tider kan være, hvor rotete og ustrukturert jeg er og hvor utrolig slitsomt det kan være å være sånn. Hvor slitsomt det er å ikke ha noen til å passe litt på seg når man får sprø ideer og drømmer man aller helst burde ha venta litt med, men som man omfavner like lett og selvsagt som sitt eget barn.

Optimisten i meg sier jo selvfølgelig fremdeles at ting ordner seg (for det gjør de jo alltid, ikke sant?), men noen dager føles alt bare så… tungt. Det skal jeg ikke legge skjul på. Det høres fint og flott ut at man lever ut drømmen sin, at man er en av (kanskje) få som bare kjører på og gjør det man har mest lyst til å gjøre, men… Det er mye men der også. Spesielt når man er singel mamma til ei jente på to, uten førerkort og uten et eget sted å bo. Av og til høres A4 nesten like bra ut som ompamusikk.

Tough love.

PhotobucketPhotobucket

Alt fra H&M.

Her kommer noen bilder av Julie igjen. Dette er bare en liten del av dyreprintserien jeg tok, så det kommer fler etterhvert. Både av Julie og Silje. Og av begge to sammen. Meeen, retusj tar tid, og når jeg tror jeg er ferdig (og poster bildene på facebook) så oppdager jeg plutselig nye ting som må fikses på. Det er liksom alltid noe. Jeg deler opp bildet i biter bare for å ikke bli distrahert av selve bildet, og leter etter ting som ikke ser så bra ut som de kan gjøre. Midt i denne prosessen tenker jeg alltid “hvilke feil ville Bjørn Opsahl så kreativt spydig kommentert?” Gotta love tough love, spesielt når ord som “kjøttkakehals” blir endel av tilbakemeldingene. Det gjør det jo desto mer interessant. Jeg mener… det er sånt man husker. Jeg kommer i alle fall ikke til å glemme å tusje en hals igjen, for da popper det ekstremt morsomme ordet kjøttkakehals opp i hodet mitt med en eneste gang, og jeg kan ikke gjøre annet enn å le og takke Opsahl for at han sier ting som de faktisk er – rett ut, uten å nøle.

Jeg digger jo at folk peker ut feilene for meg, for det er jammen ikke lett å se alle småting selv. Spesielt ikke når man stirrer på det samme bildet på den samme skjermen i timer i strekk. Det samme gjelder egentlig litt mer generelt også. Litt mer… dypt. Du vet, selvinnsikt og sånne greier. Når man tilbringer tjuefire timer i døgnet oppi sitt eget hode er det jammen ikke lett å se sine egne feil og mangler til enhver tid, og derfor er det fint at det finnes mennesker som tørr å ta sjansen på å fornærme andre, i håp om at det kan ringe en bjelle eller to. Det er bare ett eneste stort men; fåtallet av menneskeheten tar imot slik hjelp med åpne armer. Jeg har aldri helt forstått hvorfor. Det kan virke som at folk flest heller vil drite seg ut enn å faktisk få en sjans til å forbedre seg, uansett hva det gjelder. Underlig.

Det er en hyklersk verden. Ærlighet varer lengst sies det. “Ærlighet varer lengst så lenge sannehten er den jeg vil høre” passer bedre. Vi foretrekker løgn fremfor vanskelig sannhet, selv om det aldri innrømmes. Vi tåler aldri å høre noe som kan såre oss. Da vil vi mye heller lukke øynene og la ting passere. Vel, merk mine ord; blind mann kan også se. Så det så. (Høhø.) Men nå har jeg altså fått et innlegg om retusj til å handle om brutal (men nødvendig) ærlighet, så da er det vel på tide å gi seg. Nå.

Musikk – livets forsterker.

Det er rart det der, hvordan musikk er med på å forsterke øyeblikk som huskes i tiår etter tiår. Det er rart hvordan musikk kan få en til å huske følelser man fikk for så mange år siden at man egentlig ikke tror det er mulig at de fremdeles er lagret et sted der oppe i skrotten. Men det er de. I alle fall hos meg. Jeg husker ikke nødvendigvis årstall eller nøyaktig hvor jeg var, men følelsen husker jeg faktisk. Den kjennes i hele kroppen, selv om jeg sjelden klarer å sette ord på det. Men når jeg tenker meg om så blir nok ord overflødige uansett. Kanskje er dette en av få ting som faktisk ikke trenger ord og forklaringer. Kanskje, bare kanskje, sier det seg selv at det er gode minner inn i bildet når man for eksempel velger å sette på Kylie Minogue – Can’t Get You Out Of My Head i Spotify, samtidig som man lukker øynene, roper “hysj!” til alle rundt seg og smiler så bredt man bare klarer når refrenget kommer.

Jeg har mange slike sanger. Jeg husker godt min første yndlingssang og følelsen den ga meg. For å ikke glemme genseren den minner meg om. Hvorfor Rednex – Cotton Eye Joe minner meg om en genser mamma mente var så stygg at hun ikke trodde jeg kom til å savne den om hun kastet den, er noe jeg ikke helt kan forklare. Men det gjør den altså. Og genseren savnet jeg. Faktisk så savnet jeg den nok til å nevne den i dag, og det sier jo litt. (Ja, mamma, det er meningen du skal få skikkelig dårlig samvittighet nå. Neidaaaa.) Jeg husker ikke akkurat hvordan den så ut, men jeg husker hvordan jeg følte meg da jeg hadde den på. It made me cool. Confident. Den var kanskje ikke så pen, men den var bra.

Også har man selvfølgelig også sangene som får en til å krympe seg. Som får en til å gjenoppleve sorg og smerte. Som får en til å gjennoppleve spesielle øyeblikk som man helst skulle vært foruten, men som man absolutt ikke vil glemme. På mange måter er det bittersweet. Det gjør så vondt å gjennoppleve visse ting at det antagelig hadde gjort mindre vondt å sage av seg hånda si, men dette er en smerte man vil huske. Det er sorg man vil pine seg gjennom – gang på gang på gang – bare for å ikke glemme. Å glemme hadde, på uforklarlig vis, vært vondere. Det er sår man ikke vil at tiden skal lege, og slike sanger får en til å hikste og gråte etter få sekunder. Det er sanger som aldri dør. Sanger man aldri blir lei av. Mine slike sanger er blant annet R.E.M. – Losing My Religion og Bruce Springsteen & The E Street Band – If I Should Fall Behind, og det å bare tenke på dem får meg på gråten.

Musikk er rett og slett livets forsterker, uansett hvor teit og klissete det høres ut. Alt blir bedre, verre, tristere, gladere, vondere. Musikk gjør oss alle med andre ord litt manisk depressive. Er vi oppe blir vi løftet høyere, er vi nede blir vi trykt lenger ned. Men denne type bipolar lidelse velger vi jo selv. Vi ønsker å føle oss bedre når vi allerede er på topp, og vi ønsker at alt skal være trist og mørkt når vi er nede. Hvis ikke dette var tilfellet kunne vi jo bare ha slått av musikken, og vips! så hadde vi ikke vært like langt oppe eller like langt nede. Men jeg slår i alle fall ikke av. For meg er det helt greit at det er all or nothing, om du skjønner. (Så lenge ikke “nothing” faktisk blir nothing, da.) Jeg ønsker ikke å bare ha det helt greit. Da vil jeg heller ta sjansen på å få det så nærme perfekt som overhodet mulig, selv om det kanskje kan føre til at jeg havner litt i motsatt ende en eller annen gang på veien mot toppen. Og det er greit. Du vet, man får ingen bra lyd uten en god forsterker.

Kortvarig vårglede og overtro.

Photobucket

Med ett temperaturen stiger over på rødgradene så snakker alle om det, og for hver gang det nevnes så endres det tvert, og går motsatt vei. Det er som om “vår” er kodeordet for å få snø dalende ned i mengder som til og med hadde fått julenissen til å rynke oppgitt på nesa. Men jeg nevner det allikevel. I dag var det litt vår i byen. Kanskje var det på grunn av sola og den ganske så blå himmelen, kanskje var det som nevnt på grunn av at temperaturen har bikket over på plussida med (relativt) god margin, eller kanskje var det på grunn av isen fra Cielo, som på grunn av alle overnevnte faktorer kunne nytes ute for første gang siden tidlighøsten. I dag kunne jeg i alle fall lukte litt vår på ordentlig, og om det skulle vise seg at “vår” faktisk er kodeordet for vinterværets tilbakefall… ja, så får det bare være. Det er verdt det, selv om vi må gjennom enda en snøstorm som straff for kortvarig vårglede. Og jeg er sikker på at alle menneskene som koste seg med en utepils på Solsiden i dag er enige med meg i det.

Forresten. Er det ikke alltid sånn? Sier man “nå er våren endelig her!” så kan man banne på at det er full vinter neste dag. Sier man “jeg blir aldri syk, jeg! Aldri. A-L-D-R-I. Immunforsvar av stål!”, så tar det ikke mange dagene før man ligger på sofaen med førti i feber og bihulebetennelse fra helvete. (Selvopplevd, red.anm.) Neida, det er jo ikke alltid sånn. Det bare legges ekstra merke til de gangene det faktisk stemmer, og derfor blir vi plutselig overtroiske nok til å tro på karma, smånisser i skogen og spøkelser på loftet. Hurra for at fantasi blir til “virkelighet”! Jeg venter fremdeles på at jeg en dag skal lette fra bakken og fly høyt over Eiffeltårnet. Over og ut.

An·noy·ing.

Jeg elsker å lese om småting som irriterer andre, og derfor har jeg tenkt til å komme med et (nytt) innlegg om småting som irriterer meg. For let´s face it; jeg er ikke alltid like blid og glad og smiler til alle og enhver, og jeg er ikke i nærheten av å være en helgen som verken snakker stygt om andre eller som ikke irriterer meg over mennesker jeg ikke tåler trynet på. Noen mennesker bare… irriterer meg. Bare ved å være seg. Ja, jeg veit. Det er barnslig, slemt og ufattelig unødvendig, men hey. Det er i det minste ærlig, og jeg er overbevist om at jeg ikke er den eneste. Man kan ikke like alle væremåter eller alle mennesker. Hvordan de snakker. Beveger seg. Sosialiserer seg. Spesielt ikke hvordan mennesker sosialiserer seg. Vi trenger eksempler.

Eksempel nummer 1. Har du lagt merke til hvordan noen mennesker alltid står maks tjue centimeter unna deg når de snakker til deg? Og om du diskrè prøver å trekke deg litt unna så følger vedkommende etter med en eneste gang for å holde tjuecentimeteren vedlike. (Den der får ikke tolkes fritt, forresten.) Dette er mennesker som er så sosialt dumme at de ikke legger merke til at noen faktisk ikke er komfortable med å ha vedkommende langt innenfor intimgrensa si, og det er irriterende. Jeg får så lyst til å rope “Jeg trenger virkelig ikke se nesehårene dine på så nært hold!” eller “jeg tror virkelig du burde ha sjekka den rotfyllinga der.”

Eksempel nummer 2. Eksempel nummer to gjelder litt treige mennesker. Du vet, mennesker som snakker så treigt at du vet hva de skal si allerede et par ord ut i setningen, men som allikevel fortsetter i samme imponerende (lave) tempo til de har fått frem hva de mener på i alle fall tjue ulike måter. For ting kan jo ikke sies på den enkle måten. Neida, man må utbrodere. Saaaaaakte. Jeg får så lyst til å nikke energisk på hodet og si resten av det jeg vet kommer, for så å skylde på at jeg syns vedkommende tok opp et så interessant tema at jeg ble litt ekstra ivrig. Men istedet nikker jeg i ei takt som viser sånn passe interesse, og blir mer opptatt av å se for meg den involverte med enten kjempelange ører eller en så stor nese at om han eller hun hadde nyst så hadde jeg blitt levende begravd i snørr tykkere enn kongeblod.

Og sist, men ikke minst. Mennesker som gjør alt i deres makt for at andre skal stirre på dem, for så å rope “hva stirrer du på, fuckface!?” så høyt og gneldrende som overhodet mulig. Det fører selvfølgelig til at alle andre snur seg og ser stygt på deg, som om du var verdens ondeste og mest fordomsfulle person, og ikke på freaken i Matrix-kåpe og med rosa hår. Makan. Take it easy, lissom. Om du løper rundt i Matrix-kåpe og rosa hår så føler jeg faktisk jeg skylder deg å ta en ekstra titt. Jeg gjør det for å være grei, så give me a break. Ikke lek rollebytte med meg er du snill.

Jaja. Så sånn er deeeet.

Med kjærlighet følger frykt.

Photobucket

Husker du den følelsen du fikk i kroppen når du tenkte på døden da du var liten? Den ekle, tunge følelsen som presset seg på helt til du ikke kunne gjøre annet enn å løpe ned til mamma og pappa med tårer i øynene og skjelvende lepper og spørre om du fikk sove hos dem istedet. Det var for tomt i egen seng på eget rom. For… stille. For vanskelig å sovne, men for lett å tenke på at man en dag ikke skal kunne ligge i senga og tenke i det hele tatt. På at man en dag ikke lenger er. At man bare plutselig, fra et sekund til et annet, er borte – uten å kunne gjøre noesomhelst. Ikke føle, ikke tenke, ikke gjøre. Ikke leve. Husker du den følelsen? Den store frykten for å dø som umiddelbart slo inn over barnekroppen så hardt at det nesten føltes uvirkelig. Men bare nesten, og ikke nok til at frykten føltes irrasjonell eller ble borte.

Photobucket

Det finnes ikke noen større kjærlighet enn den jeg har til Vilja. Det er jeg sikker på. Hun er barnet mitt. Jeg er den hun kaller mamma, og hun er den jeg savner så mye at det gjør vondt å høre stemmen hennes i telefonen hver gang jeg er borte fra henne. Det er hennes ord og klemmer jeg savner, og det er vanskelig å ikke få tårer i øynene når hun sier “ha det, mammaen min, gla i dæ” mens hun slenger et slengkyss over Skype. Det er ikke rart jeg fremdeles får den ekle følelsen hver gang jeg tenker på døden. Det er ikke rart jeg er litt hypokonder når det gjelder både meg selv og Vilja, og tror at hvert eneste symptom på sykdom er et tegn på kreft eller noe annet skummelt som skremmer meg mer enn hva monster under senga gjorde da jeg var lita. Det er ikke rart at disse følelsene blir så overveldende at jeg fylles med den samme frykten og de samme følelsene som jeg fikk dengang.

Photobucket

Jeg er dritredd for å dø og jeg er dritredd for at noe skal skje med Vilja. Døden er tross alt den ene frykten man verken kan bekjempe eller kurere. For hver dag som går så blir jeg eldre. Jeg er jo fremdeles ung og alt det der, men tjueett og et halvt år føles plutselig så mye når det bare er cirka seksti år igjen – om jeg er heldig. Det går for fort. Et liv går for fort med tanke på hvor lang evigheten er. Åtti år blir jo bare småtterier som raser forbi i det store og hele. Og for at det ikke skal høres ut som at jeg er superdeprimert og på randen av selvmord; jeg er glad for at jeg har Vilja å dele tiden min med, på tross av at det gjør meg (om mulig) tusen ganger reddere for døden enn før.

Hat over gamle, sure gubber.

Vetduhva? I går (for i dag tok jeg ikke buss nemlig, men that´s another story!) møtte jeg på en mann som antagelig er verdens kjipeste bussjåfør. Han er med høy sikkerhet en av Norges mest bitre menn, og jeg fatter ikke at han får lov til å jobbe som bussjåfør, som i bunn og grunn er et serviceyrke. Og om du har plukket opp at jeg er bittelittelitt opprørt så betyr ikke nødvendigvis det at du er så veldig observant, men kudos til deg allikevel.

Men tilbake til storyen. Jeg står på Heimdal Stasjon og venter på bussen. Bussen kommer, men stopper litt tidlig i stoppet. Mannen bak rattet på bussen åpner vinduet og kjefter på en taxi som har parkert ved siden av stoppet. Greit nok, jeg tenker ikke noe særlig over det, han ba jo bare taxien om å flytte seg. Sånt skjer. Bussen kommer, jeg går på, slenger ut et høflig og engasjert “hei” som blir besvart med et lite grynt. Jeg trekker på skuldrene, og setter meg ganske så langt fremme. Slik jeg alltid gjør. I det jeg setter meg ser jeg en kvinne komme løpende et par meter unna bussen. Bussjåføren lukker dørene og begynner å kjøre, selv om dama allerede står fortvilt utenfor døra. Her snakker vi tidelssekunder altså. Det er ingen tvil om at bussjåføren ser henne heller. Men han kjører. Fire, fem, seks meter. Syv. Så stopper han. Åpner døra, og slipper den stakkars dama inn, mens han lirer av seg den ene bannesetningen etter den andre. Jeg, som ikke akkurat er kjent med alskens banneord, oppfatter ikke mye av det, men “…det er faen ingen selvfølgelighet det der lenger skjønner du! Bussen skal gå “sett inn et tidspunkt her”, og da går den” blir i alle fall ropt ut i sinne.

Herregud da, mann. Det lille stuntet ditt tok deg faktisk mer tid enn det hadde gjort om du hadde ventet på dama i utgangspunktet. Jeg driter i om du nettopp har fått vite at du har kreft og skal dø (da kan du kanskje holde deg hjemme fra jobb?) eller om hunden din ble skutt og drept av drittunger. Du er på jobb. Skjerp deg, mann. Grow up. Smil litt. Le litt. Vær høflig. Drit i å vær en smålig, gretten gubbe som alle ler høyt av (og forbanner seg over) inni seg. Puh. Det var godt å få det ut. Takk. Over og ut.