å takle ting man ikke taklet før

oldones

 To gamle bilder jeg fant her om dagen. Fra 2009, tror jeg. 

Jeg har vært glad en stund nå. Veldig glad. Kanskje litt for glad. Så glad at trist egentlig ikke har eksistert på en stund. Vonde følelser har bare forvunnet helt og holdent, men det har vært så deilig, så deilig, etter alle de månedene med kun vonde følelser og tanker. Endelig litt fri! Jeg har vært glad så lenge nå at jeg til tider har glemt å tenke på at det kanskje ikke kommer til å være sånn for alltid og at jeg kanskje har vært i overkant glad og energisk, og derfor ble overraskelsen litt brå nå den siste uka når jeg plutselig ikke er superglad lenger. Jeg har falt tilbake til å ha endel dårlige dager. På rad. Jada, jada. Alle har gode og dårlige dager, men… Det er ikke sånn. Jeg kjenner forskjell. Det er son en bryter har blitt slått av. Fra å ikke føle trist overhodet, til å føle overdrevent masse trist. Jeg mener… Fra å ikke gråte i begravelsen til sin egen, snille, gode farmor, til å grine hver kveld av minusbeløp på konto, ensomhet og følelse av udugelighet, av forkjølelse, vondt i ørene og at Gizmo bjeffer på alt som finnes av lyder og bevegelser. Men – på den positive siden; jeg gjør ting annerledes nå enn før. Takler på en ny måte. Og jeg tror ikke det er så feil. Jeg tror faktisk det kan hjelpe og gjøre det mindre vondt. Det er i alle fall det jeg håper på, og så krysser jeg fingrene for at dette ikke er starten på et tilbakefall til eviglange, tunge perioder uten pusterom.

Babling uten korrektur

skjerf

Hei. Det er fredagskveld, jeg sitter i sofaen alene. Eller, ikke helt alene, da. Gizmo – eller det som brukte å være Gizmo (story følger) – ligger rett ved siden av meg. Han har ikke rørt seg siden Vilja la seg. Han pleier å ligge som et slakt i sofaen hver kveld når Vilja er her. Det blir ikke mye hvile i løpet av dagen med ei hyper jente løpende rundt, for å si det mildt.

Men ja, tilbake til storyen som jeg sa følger. Gizmo er borte. Han ble med til dyrlegen på tirsdag, fikk narkose og ble barbert. Over hele kroppen.Kort. Kort, kort, kort. Pelsen hans var jo veldig lang, og etter storm og snø og alt som er, så har jeg ikke klart å holde den helt flokefri… Derfor ble det barbering. Æsj. Og med pelsen, mistet han personligheten sin også. I alle fall midlertidig. Håper virkelig han kommer tilbake og blir den Gizmo jeg kjenner. Nå er han ikke til å kjenne igjen, og han er ikke akkurat en veldig gøy hund lenger, stakkar. Gjett om jeg har dårlig samvittighet, da. Dette blir helt klart første og siste gang han helbarberes. Nå skal det sies at det er mulig det er noe annet feil med han også da, så ny dyrlegetur venter på mandag. Men null stress – det er ikke alvorlig.

Ellers? Vel. Jeg har det bedre. Jeg savner å ta bilder, og det er et godt tegn. Jeg har jo ikke rørt kameraet mitt på evig lenge, omtrent. Jeg som tok bilder hver dag. Og som elsket det. I morgen skal jeg ta det med igjen. Uansett hva jeg skal. Kameraet skal være med, og jeg skal bruke det. Mulig jeg har glemt hvordan man tar bilder, men det får vel tiden vise.

Men ja. Det er som sagt fredag, og jeg sitter i sofaen, hører musikk og blar gjennom gamle bilder, og jeg koser meg faktisk. Jeg nyter sekundene uten å tenke på hva klokka er og hva jeg burde og ikke burde. Det er veldig deilig å vite at jeg faktisk kan hygge meg jeg og. Selv om jeg er helt alene (om vi ser bort fra Gizmo-ish som ligger ved siden av meg, selvfølgelig) og ikke har så veldig mange planer eller spennende ting å gjøre i løpet av kvelden.

Tja. Det var vel egentlig alt jeg hadde å komme med og. Den blogginga mi er ikke så veldig givende for andre, vil jeg tro. Jeg husker da jeg hadde mange tusen lesere og var høyt oppe på topplista. Da sa jeg så fint at jeg blogget kun for min egen del, og ikke tenkte på verken press eller lesere. Vel, det var selvfølgelig bullshit. Da stressa jeg jo om jeg ikke blogga hver dag, og det var ikke for MIN del, det. Men nå – nå har jeg jo ingenting å lyve for. Jeg har nesten ingen lesere å lyve for! Så nå blogger jeg jo faktisk for egen del. Ikke for å ha en dagbok, akkurat, men for å kunne bla tilbake og se senere. Jeg er jo en sucker for å tenke tilbake på «hvor mye bedre alt var før», vet du. For helt fornøyd i nuet kommer jeg nok aldri til å bli. Det er nok en folkesykdom, og jeg er hardt rammet. Å være fornøyd og tilstede i øyeblikket man er i, er virkelig ingen enkel sak. Tenk så lett livet hadde vært om det var det, sa hun og innså med ett hvor utrolig paradoksal akkurat den tanken var.

En fin lunsjdate

Viljalunsj treninginsta instadog

Tre instagrambilder fra den siste tiden. I dag spiste jeg og Vilja lunsj sammen på kafé. Vilja er en fin lunsjdate, må jeg innrømme, og i dag har vært en utrolig god dag. For mammafølelsen, for selvfølelsen og for alt annet. En bra dag, med andre ord. En skikkelig god dag. Godt å vite at også jeg kan være glad. Jeg håper på fler sånne. Helst en hel drøss. Og ja, jeg har faktisk postet så mye dritt den siste tiden at jeg har opptjent retten til å slenge ut et jeg-er-så-glad-i-dag-innlegg. Så det, så. Tre ganger hurra for det! Hugs.

 

Favorittfrokost

frokost

En stor del av det jeg fortiden holder på med for å bli…. vel, «frisk», er å ha struktur i livet mitt, som det så fint heter. Jeg skal sove, spise og trene regelmessig. Aller helst til nesten nøyaktig samme tidspunkt hver dag. Struktur er jo kanskje ikke en av mine store styrker, men må man, så må man. Så derfor har jeg fått meg en favorittfrokost. Den er superrask å lage, den er billig og jeg har alltid både knekkebrød og tunfisk stående i skapet. Er det mat som holder seg lenge, så er det jo kenkkebrød og hermetisk mat. Og ikke minst; det er billig. En boks med tunfisk koster 4-5 kroner. Det er ikke verst for sunn og god mat, altså! Nomnomnom.

Upside down

grass22

Ting blir liksom aldri helt rett. Alt står på hodet. Alt er oppned. Alt er feil vei. Ting er ikke som jeg skulle ønske de var. Jeg leste en artikkel for ikke så lenge siden, om at min generasjon aldri blir fornøyd. At vi er så vant til at alt skal komme enkelt at vi ikke tåler motgang. At vi setter så høye krav til oss selv at vi aldri når helt opp til forventningene. Jeg kan forstå tankegangen. Jeg vet med meg selv at jeg alltid er mer opptatt av det jeg ikke har eller ikke kan få enn å være fornøyd med det jeg faktisk har. Og jeg er aldri fornøyd. Verken med meg selv eller så mye annet. Ting kan liksom alltid være bedre. Om det bare var sånn… Eller sånn. Eller kanskje litt sånn. Jeg har tro på at endringer rundt meg også vil endre meg og depresjon. Jeg aner ikke hvor mye sannhet det ligger i akkurat det, men.

Jeg har aldri før vært en misunnelig jente. Jeg har unnet alle andre alt godt de måtte ha, og har nesten aldri før følt noe særlig sjalusi eller misunnelse. Men nå – nå er jeg misunnelig. Jeg er misunnelig på enkle, lykkelige liv. Jeg er misunnelig på suksess. Jeg er misunnelig på mulighetene mennesker rundt meg har, som jeg verken har eller kan få. Jeg er misunnelig på energien folk har, når jeg selv bruker mesteparten av dagen i senga, uten evner eller krefter til å sparke meg selv bak og komme meg opp. Det er lite som er så nedbrytende som å føle at man ikke mestrer noe som helst. Kom deg opp og gjør noe med det da, tenker du kanskje. Jeg skulle virkelig ønske det var så enkelt. Å bare ta tak. Å bare gjøre noe med det. Jeg har alltid sagt at folk bare må… skjerpe seg og ta ansvar for sin egen lykke. For en latterlig naiv ting å si. Så enkelt er det ikke alltid. Noen ganger er det ikke mulig å smile, selv om man har all verdens grunner til å gjøre det.

Setback

dreasommer

Det er merkelig hvordan jeg med en gang tror at en forandring er varig, på tross av at jeg gang på gang må innse at sånn er det faktisk ikke. Glede, sommer og sol kan ikke vare for evig, men lyspunktet er jo at det alltid kommer tilbake. På samme måte må jeg kanskje bare innse at mørke dager også vil komme tilbake, gang på gang på gang. Det finnes kanskje ikke trolldom og magi og raske løsninger, men mennesket kan heldigvis fly allikevel, ikke sant? Til og med jeg.

Le happy

hejhej

Jeg har bedre dager. Jeg smiler. Jeg er oppriktig glad. Ting ser lysere ut nå. Jeg har ikke lenger mistet troen på fremtiden. Jeg har tenkt litt på at sommeren bare har forsvunnet for meg i år. Den har gått bort i depresjon. Jeg kan liksom ikke huske så mange solskinnsdager, om du skjønner hva jeg mener. Jeg kan ikke få sagt nok hvor godt det er å endelig – etter mange, mange uker – føle positive ting. Nå har jeg kanskje muligheten til å ta igjen litt av det tapte. Kanskje blir det litt sommer og solskinn for meg og – afterall.

To sider

naturen

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Sånn er det ofte når ting er vanskelige å prate om, og man ikke helt vet hvor mye man faktisk har lyst til å dele, og hva man vil holde tilbake. Jeg har skrevet 26 sider i et Word-dokument, og på en måte har jeg egentlig lyst til å dele alt det som står der. Men på den annen side – jeg vet ikke om jeg er klar for det. Og om man ikke vet, så vet man vel allikevel, sant? Så derfor blir det ingen 26-siders roman fra meg helt med det første. Men, jeg føler allikevel for å si noe. Jeg har jo tidligere fortalt om depresjon. There´s more to the story. For ikke så altfor lenge siden ble jeg diagnosert med bipolar lidelse, noe som betyr at livet mitt har gått både veldig opp og ned de siste årene. Jeg tenkte faktisk tanken på at jeg kanskje kunne være bipolar allerede for tre år siden, men jeg lot den tanken ligge. Nedturene endte jo alltid før det rakk å bli så ille at jeg følte jeg trengte hjelp. Og oppturene? Vel, de har jeg aldri sett på som negative selv, mens de har pågått. De har ikke gitt meg noen grunn til å ville ha hjelp. Hva er vel galt med å sove 1-3 timer per natt i uker i strekk, og allikevel ha energi nok til masse jobb, trening og sosiale happenings? Hva er vel galt med å elske livet og føle konstant eufori, til og med av de små tingene?

Men. Det er jo alltid et «men». Etterhvert med tiden har periodene blitt verre. Depresjonene har gått fra å være perioder hvor jeg bare har gått i hi, til å bli uutholdelige uker med både fysisk og psykisk vondt. Ting har utviklet seg, og rett og slett blitt verre og verre. Så nå er jeg jo midt i en prossess med oppgjør om det meste. Hodet er konstant fylt av tanker om meg selv, livet, fremtid, døden, mening og… Ja. Egentlig alt mulig. Ting er vanskelige og jeg er mye redd. Redd for hvordan livet mitt skal være med bipolar lidelse. Jeg er fullt klar over at mange lever fine, normale, gode og glade liv med bipolar lidelse, men… Hvordan blir mitt liv? Hvordan skal jeg klare å unngå store depresjoner i fremtiden?

Jaja. Det var i alle fall en liten oppdatering, som også forklarer hvorfor det er så dårlig med innlegg fra meg for tiden. Hodet er fullt, og jeg er ikke klar for å dele så mye mer av det enda. Så hvorfor fortelle dette nå? Fordi det ikke endrer hvem eller hvordan jeg er. Selv om diagnosen er ny, er ikke jeg det. Jeg er som før – på godt og vondt. Og jeg ser ingen grunn til å ikke fortelle det. Sånn er det, sånn er jeg, det er livet og hei, jeg er ikke den eneste. Jeg er faktisk i godt selskap med blant annet Robbie Williams, Catherin Zeta-Jones, Kurt Cobain, Britney Spears, Vincent van Gogh, Marilyn Monroe og Stephen Fry. Og en hel haug andre, selvfølgelig.

Kanskje deler jeg mer med tiden, og kanskje ikke. Den som lever får sjå, som Kaizers Orchestra synger.

Pust inn, pust ut

trees drabwskoooog

Av og til skulle jeg ønske jeg kunne dra ned en glidelås på meg selv, og bare hoppe ut av mitt eget skinn. Bare hoppe lett og lekent ut av et tyngende meg selv, og la skinnet ligge der, bak meg, uten at jeg snur meg for å se tilbake på det. Uten å måtte være innestengt der noen gang igjen. Jeg kan ligge i senga og se i taket. Ikke for at jeg vil eller for at det er så veldig spennende. Men for at kroppen min ikke føles som min egen. Armene hviler på dyna over magen min, men jeg kjenner de ikke. Det er som om det er noen annens. Hele kroppen føles tung og fremmed, og i hodet raser alle vonde tanker og følelser. Å skulle snakke føles umulig. Å snu seg i senga krever krefter. Til slutt har jeg tenkt så mye på å slutte å puste at det ikke lenger går på automatikk – hvert åndedrag må tenkes og gjøres. Puste ut, puste inn. Ut, inn. Og gjenta.

At å puste ikke lenger er noe kroppen bare gjør av seg selv, er slitsomt. Det blir vanskelig å holde jevn og normal puls. Til slutt løper den løpsk og lever sitt eget liv. Jeg hyperventilerer og mister kontroll. Jeg stopper, og holder pusten så lenge det går for å gjenvinne kontrollen, selv om jeg helst ikke vil puste ut igjen overhodet. Kroppen er fremdeles en annens. Bevegelsene mine er tunge og krever mye. Aller helst vil jeg bare synke ned i madrassen og forsvinne fra alt og alle.

Det føles lenge siden jeg slappet ordentlig av. At jeg bare lente meg tilbake og lot både kroppen og sinnet hvile. Det føles lenge siden sist jeg gikk ut på trappa og luktet på sommeren. Det føles lenge siden sist jeg følte meg ordentlig glad – i mer enn et sekund av gangen. Ren og skjær glede som bare er der uten noen spesiell grunn. Det føles lenge siden sist jeg var meg selv, og nå håper jeg at jeg snart kan legge merke til fuglekvitter, grønt gress, velduftende blomster og rein og pur hverdagsglede igjen. Selv på dager hvor sola kanskje gjemmer seg bak en sky og temperaturen kanskje ikke bikker femten varmegrader. Det er på tide nå. I mens; puste inn, puste ut. Og gjenta.

Tried to see the world through your eyes

windowpuppylove

Minor Majority – (Think I´m) Up For You & I

Jeg er lei. Tanker og følelser flyr akkurat dit de vil, mens jeg sitter igjen tiltaksløs og sliten. Jeg burde være glad. Jeg burde nyte ferie. Jeg burde klare å slappe av, og våkne opp klar og opplagt for en ny dag. Jeg burde glede meg til de neste to ukene. Men så lett er det visst ikke. Kroppen og hjernen min motarbeider meg. Det er sånn det føles. Om livet var ei vekstang, så har noen slengt på 20 kg for mye på hver side av min stang. Mest av alt har jeg lyst til å krølle meg sammen i senga med dyna helt opp til halsen med en stykk kosevalp som kysser meg på kinnet tett inntil meg. Og jeg vil bli der. Helt til jeg kan våkne opp uten å tenke «hvordan skal jeg komme meg gjennom denne dagen?». Helt til jeg ikke lenger bare tenker på alt jeg burde – men at alt det går helt av seg selv. Slik det burde være.