Øyne som ikke smiler

vindu«Du har ingen god dag nå, har du vel?», sier han.
«Jeg hører det på stemmen din.»
Jeg blir stille. Holder igjen tårene, for ja, mer skal ikke til.
«Hallo?»
«Hallo.»
Jeg konsentrerer meg så han ikke skal høre gjennom telefonen at jeg gråter, men stemmen brister.
Han spør ikke lenger hva det er. Hvorfor jeg er trist. Hvorfor jeg gråter. For det vet han svaret på.
Jeg vet ikke. Når jeg enten allerede er eller er på vei til å bli deppa, så er «jeg vet ikke» setningen jeg sier mest.
Jeg vet aldri noe som helst. Jeg har ingen svar. Derfor lar han nå være å spørre.
Han har lært meg å kjenne. Han kjenner meg.

«Jeg kan se det på øynene dine», sier hun.
«Når du smiler uten å mene det.»
Jeg ser meg i speilet. Prøver å smile. Ler nesten litt, for nå så verken øynene eller smilet særlig troverdig ut.
Jeg blar frem bilder av meg selv på telefonen. Selfie-Drea. Selfie-Queen.
Jeg har aldri tenkt over det, men nå ser jeg det jeg og. Øynene smiler ikke, men smilet og trutmunnen er mer troverdig.
Jeg vet hva de sier. Jeg er selvopptatt, selvsentrert og alt for glad i mitt eget tryne.
Nei. Det jeg ser i speilet er ikke bra nok. Det jeg ser på bildene, det er hakket bedre.
Kroppen er bedre. Jeg kjenner vinklene mine. Kroppen min, som jeg føler er på størrelse med en flodhest, ser slankere ut.
Hun forstår. Hun har vært der selv.
eyes3

«Aner du hvor egoistisk det er å ville dø? Hvordan tror du det er for oss?»
Klumpen i halsen vokser. Jeg ser i gulvet.
Blikket hennes er hardt. Såret. Sint.
Den dårlige samvittigheten vokser. Selvfølelsen krymper.
Jeg er håpløs. Hva er det jeg gjør med mennesker? Jeg er ond.
«Selvmord løser ingenting! Det skaper bare sorg hos oss som er igjen, vi som bryr oss om deg.»
Det er ikke med meningen. Jeg tenker på det hver eneste dag. Jeg vil dere ikke noe vondt.
Tvert i mot! Jeg tror det er bedre for dere å slippe frykten hver eneste dag.
Sorg falmer. Den er ikke konstant. Denne frykten er.
Hun forstår ikke.

«Du er ei så flott jente! Du fortjener bedre!»
Jeg smiler, men ser ned i gulvet, for øynene smiler ikke.
Er det kun flotte mennesker som ikke bør ta livet sitt? Som fortjener bedre?
Jeg er ikke flott. Hun aner ikke hva hun prater om. Hun vet ikke hvor håpløs jeg er.
Jeg fortjener å dø. Hadde hun kjent meg ordentlig, hadde hun visst det.
Da hadde hun ikke ment at jeg er flott. Da hadde hun ikke ment at jeg fortjener bedre.
For det er bare flotte mennesker som gjør det.
Samtidig gjør det litt godt at hun mener jeg er flott.
Jeg vet hun mener godt. Jeg vet hun mener det hun sier.
Men hun kjenner meg ikke.

(Dette er ikke tanker jeg har nå om dagen, altså.)

Merkelig nostalgi

Jeg har i det siste tenkt en god del på dette med institusjonalisering. Jeg har nettopp kommet inn fra en sen joggetur i både regn og vind, og mens jeg jogga, dukka låten Catch & Release av Silversun Pickups opp. For to år siden var det The Birds av Apparatjik og Hold on, hold on av Neko Case som ble det årets depresjons-theme. I år ble det Catch & Release. En låt som plutselig ikke lenger bare inneholder melodi og tekst, men som har en hel depresjon i seg. Det skaper ganske motstridende følelser, siden låtene ble spilt mye av en grunn; Det er rett og slett ekstremt gode låter. Jeg elsker dem. Så hva skjer når man hører igjen en låt man elsker, men som også minner om depresjonen man nettopp har kommet ut av? Jo, det skal jeg fortelle deg. Det skaper en slags merkelig nostalgi.

Det er derfor jeg kommer inn på det der med institusjonalisering. Jeg er ikke så sikker på om jeg tror at avhengighet av sykdom, symptomer og det kaoset det kan skape, kun kommer fra å være innlagt på en institusjon over lengre tid. Jeg tror kanskje det kan ha minst like mye med å være syk over lengre tid å gjøre – innlagt eller ei. Jeg kan ta meg selv som et eksempel. Jeg er vant til store svingninger. Jeg er vant til at jeg kan være i ekstase og jeg er vant til at jeg kan være alvorlig deprimert. Når jeg kommer i normale faser, uten verken det ene eller det andre, kan hjernen fungere sånn at jeg ser tilbake på stunder i de ulike (ekstreme) periodene og tro at jeg faktisk savner dem. Jeg skriver tror, for det er jo egentlig ikke realitet. Jeg savner ikke å være så deprimert at jeg ønsker å dø. Jeg savner ikke å ligge i senga uten krefter eller lyst til å komme meg opp. Men det skjer altså noe i hjernen allikevel, som gjør at jeg ikke helt blir vant til at ting er normale. At ting er rolige, uten masse action. Noe skjer sånn at jeg sser tilbake på vonde perioder i livet med en merkelig nostalgi jeg ikke helt forstår.

Midt opp i alt som skjer når man er syk, så får man kanskje en eller annen form for forståelse. Ens egen psykiske helse er viktig for en. Man blir nesten sykelig opptatt av alt som har med diagnosen sin å gjøre. Jeg for eksempel, jeg abonnerer på poster og innlegg i google som inneholder ordet «bipolar». Ja, det er sant! Jeg får en mail hver gang en ny sak som inneholder ordet «bipolar» dukker opp. Det er ganske så sært. Jeg har googlet alt om alt, så jeg har nesten blitt et vandrende wikipedia når det kommer til diagnoser og psykiske lidelser. Når man har en psykisk lidelse, og er så utrolig opptatt av den, så gjør det godt å møte mennesker man kan få forståelse av. Det gjør godt å få prate om sin lidelse. Sine problemer. Sine utfordringer. Og at de blir tatt på alvor. Det er litt som da jeg gikk på barneskolen og forstuet anklene til stadighet. Det førte til at jeg gikk på krykker sånn cirka tretten ganger, selv om jeg antagelig ikke trengte dem i mer enn fire av tilfellene. Skaden var reell, for jeg forstua jo foten alle gangene, men krykkene var kanskje litt overkill i de fleste av dem. Men så var det det der med forståelse og at skaden i foten min ble anerkjent for å være en reell skade som alle kunne se.

Jeg tror veien er kort til å bli institusjonalisert. Eller at man plutselig passer til alle beskrivelsene av münchausen syndrom. Det skal ikke mye til før man blir så vant til det livet med sykdom, at man faktisk «savner» sykdommen når den egentlig ikke er på sitt verste. Så blir man syk av å være frisk(ere). Man har vært syk så lenge at man kjenner symptomene sine ut og inn, og når man er frisk nok til at de ikke lenger dukker opp av seg selv, så har man blitt så syk at man fremprovoserer dem. Er det ikke ganske merkelig, egentlig? Når man blir kvitt sykdommene man har slitt med i evigheter, så dukker en helt ny opp; Trangen til å være syk, behovet for å få forståelse, og behovet for å bare være noe. Jeg ser ikke på det som å «fake» psykiske sykdom, og heller ikke som et karaktertrekk, men som en helt egen psykisk sykdom.

Det er mulig det er veldig vanskelig å forstå alt det der. Jeg forstår det ikke helt selv, men jeg er glad for at jeg tenker (for) mye. Jeg er glad jeg er fast bestemt på å ikke bli så syk som jeg har vært noen gang igjen, og jeg er glad for at jeg virkelig har tro på at det er mulig. Jeg er glad for at jeg er ærlig med meg selv, og både kjenner til svakhetene og grensene mine. Hva jeg klarer på egenhånd, hva jeg trenger hjelp til. Hva som er realitet og hva som ikke er det. Hvilket liv jeg vil ha, og hvilket liv jeg ikke vil ha. Når man er frisk, så er det ikke så vanskelig å se sånt lenger – selv om jeg til stadighet føler den der merkelige nostalgien.

Frykt

_MG_5498-as-Smart-Object-1

Hele dette året har vært helt annerledes med tanke på psyken min enn tidligere år. Høsten har alltid vært en bra tid, hvor jeg har glemt alt som heter depresjon og angst. Jeg har trodd at jeg aldri skal bli deprimert igjen noen gang, og at alt egentlig har vært over. I år vet jeg at det antagelig ikke er sant. Nå tenker jeg mye på neste vår. Jeg tenker mye på om jeg kommer tilbake til den tilstanden jeg har vært i en periode på seks måneder i strekk de siste årene. Det gjorde jeg for så vidt i begynnelsen i fjor og, men det gikk liksom over utover høsten. Nå er jeg livredd. Jeg er virkelig livredd for at jeg skal miste lysten til å leve igjen, og at jeg en dag skal «lykkes» i å gjøre slutt på det hele. vet jeg at jeg ikke ønsker å dø, men jeg vet også at det lett glemmes når ting står på som verst. Det er akkurat derfor frykten er så stor nå. Hva om det faktisk går galt til slutt?

Fra skolestart og til nå har ting gått i ett. Og jeg har hatt det kjempebra, og kost meg med alt jeg har hatt å gjøre. Når jeg nå først setter meg ned og tar en liten pause, kjenner jeg plutselig hvor sliten jeg faktisk er. Hvor stressa jeg egentlig har vært i det siste, og at det kanskje har vært litt i det meste laget – spesielt med tanke på at jeg ble utskrevet fra DPS dagen før skolestart, etter en fire måneders lang innleggelse. Det er ikke så lett å komme ut av den der onde sirkelen, når man først har slitt med skikkelig tunge og alvorlige depresjoner i flere år. Tenk hvor lang tid jeg har vært deprimert til sammen, når jeg i seks måneder i året har vært deppa! Det blir flere år med depresjon, det.

Det er dette jeg kjenner til. Det er dette livet jeg har blitt «vant» til nå. En bra høst og en jævla tung vår. Slik har det vært i seks-syv år. Hvorfor skal det endres nå? Hvorfor skal neste år bli et godt år uten alvorlig depresjon og innleggelser? Jeg kjenner jeg blir sliten av å tenke så mye på det. Jeg blir nesten deprimert av å tenke på at jeg en dag kommer til å bli skikkelig deprimert, og det er egentlig en ironisk vri på det hele. Jeg blir deppa av å tenke på om jeg kommer til å bli like deppa som før igjen. Dette er en høyst dødelig sykdom. Kommer jeg noen gang til å få noen år uten tunge, alvorlige depresjoner, selvmordsforsøk og innleggelser? Eller kommer jeg faktisk til å dø av denne lidelsen? Tanker om depressive tanker skaper depressive tanker. Men allikevel klarer jeg ikke la være. Jeg er redd. Jeg er sjitredd, som vi sier her i Trondheim, og det er tungt å gå rundt og tenke på det nesten konstant hver eneste dag.

Psykiatriens Paradoks

Det er ikke rart det overdiagnoseres med psykiske lidelser og forstyrrelser i hytt og pine, når det faktisk er sånn at man trenger en diagnose for å bli tatt på alvor. For å ikke bli sett på som et patetisk menneske som bare «hermer» etter andre psyke, eller som bare syter og klager over å være sliten, trist eller urolig. Det burde ikke være nødvendig å ha en diagnose å slå i bordet med for å bli sett på som et menneske – som alle andre – som sliter med sitt, som har tunge tider, som har perioder med dårlig søvn eller som mener de faktisk forstår hva mennesker med diverse psykiske diagnoser går gjennom. Av og til er det verken samfunnet eller uvitende mennesker som er psykiatriens største fiender. Av og til er det faktisk psykiatrien og pasientene selv som fordømmer mest.

Jeg skulle så veldig gjerne kommet med kildehenvisninger eller linker til artikler som «beviser» mine påstander over, men det har jeg ikke. Og det kan egentlig være det samme. Dette er synsing fra min side, basert på egne feil, erfaringer og observasjoner. Min kritikk er todelt. Den ene delen går mot behandlere, miljøkontakter, leger, psykologer, ambulansepersonell eller hva det nå skulle være som er i kontakt med psykiatriske pasienter. Det finnes ingen tvil om at det jobber en hel del mennesker innenfor psykatrien som ikke behandler mennesker som folk. Som ikke tar folk på alvor. Som ikke ser situasjonen for hva den er. Den andre delen er mot pasientene selv.

Jeg syns man skal være forsiktig med å peke fingre på mennesker rundt seg, brøle høyt ut om alle sine egne diagnoser og fortelle vedkommende at de ikke har noe å klage over. At de ikke har en fjerneste anelse om hvor mye fælere livet er med alle disse diagnosene. Det er greit å kreve å bli sett og forstått som psykisk syk – men det er ikke greit å kreve å være den eneste som skal bli sett! Eller den som skal bli sett mest. Jeg syns ikke det er rett å kreve all plass i den psyke verden vi lever i. De fleste av oss har en fot innenfor, på et eller annet vis, og smerte måles kun i ens egen skala. Ikke med en universiell en, med ordene «rett» og «galt» skrevet på hver sin pol.

Jeg syns det ofte blir så dobbelt, at vi psykisk syke skal dele og fortelle i det uendelige for å minimalisere stigmatisering, fordommer og uvitenhet, men så er vi selv med på å øke tabu rundt det ved å peke på hverandre å hviske «hun aner ikke hva smerte er» eller «man må ha disse diagnosene for å kunne fortelle om sin egen smerte.» Det må være rom for psykiske problemer utenfor psykiatrien også. Det må være rom for å prate om psyke som ikke grenser til det ekstreme. Kanskje bør vi innføre «hverdagspsykiatri» som et like hot begrep som «sommerkroppen». Kanskje er vi så heldige at det til og med ligger litt god, gammeldags forebygging i det. At det må være lov å åpne kjeften og bli hørt ei god stund før man ligger tvangsinnlagt i reimer på psykiatrisk avdeling med tre diagnoser tredd over hodet

Aldri for sent å gi opp

Jeg ligger i senga. Jeg skifter jevnlig side, men ingen av dem ser ut til å være «sovesiden» i kveld. Jeg snur meg over til høyre, og legger arma under puta som en slags støtte til hodet. Jeg lukker øynene, og tenker på å ikke tenke på noe som helst. Jeg tenker på å puste. Bare sånn vanlig. Ikke noe kav og stress om å tenke på utpust og innpust og hva enn man blir bedt om å tenke på i de derre Mindfullness-timene. Jeg bare tenker på å puste. Som man kan tenke på sauer som hopper over et gjerde, lissom. Sauer er egentlig ganske så søte dyr. Au, faen, hva skjer med arma mi nå? Den kjennes plutselig ikke ut som min egen arm lenger. Den minner meg om Harry Potters arm da Ronny Wiltersen klarte å trylle vekk beinet i den, så den bare ble en slapp gelearm. Æsj, nå blir jeg uvel og kvalm og. Jeg snur meg over tilbake til venstresiden. Nakken klarer ikke slappe av på puta. Hodet verker.

Det er rart det der, hvordan det er mye lettere å legge seg på sofaen og sovne på dagtid, når man egentlig ikke skal sove, enn å legge seg i ei deilig seng på kveldstid og skal sove. Da er plutselig alt feil. Putene er teite, dyna er umulig og kroppen føles merkelig og vond på de merkeligste måter. Jeg ser på klokka. 00:41. Grynt. Jeg hopper opp (overdrivelse, much..?) av senga, tusler til badet og leter etter Paracet. Finner en pakke. Hurra! Redningen. Åh, den var tom. Hvorfor kaster jeg ikke tomme esker!? Faen. Nå er nærmeste redning 500 meter unna, innelåst i et bygg de kaller Coop Prix. Havne på glattcella for ei eske paracet? Næh, tror ikke det. Tilbake til senga.

inbed

Det er ikke det at jeg ikke er trøtt. Ikke at kroppen ikke er det heller, for jeg er tung som en bauta, og jeg har så ekstremt lyst til å bare sove i hundre år, som Tornerose. Men, hjernen slås liksom ikke av. Og ikke musklene i kroppen heller. Alt spennes konstant. Tankekjøret som alltid er der, er der nå og, samtidig som vanlige tanker også må tenkes. Det er som om tankesenteret er delt i to. Den ene delen er tankekjøret som går konstant, automatisk og uten styring og kontroll. Den andre delen er alle de andre tankene. Assosiasjonene, som for eksempel til Harry Potters benløse arm.
Nå skal jeg prøve å si det kort og godt; Tankekjøret er sykdommen, mens den andre delen av tankesenteret, er meg, som kan tenke sykdommen. Som kan tenke på alt annet, parallelt med tankekjøret. Balansen mellom disse to varierer. Noen ganger tar den syke delen helt over, og overdøver alt annet som en uredd tanks på en fallen slagmark, mens andre ganger kommer mine tanker inn og stiller spørsmålstegn. Setter tvil til tankekjøret. Setter tvil til den delen av meg selv.

Jeg er under dyna i senga igjen. Det er for varmt. Dyna har mistet dynetrekket sitt, og det er rusk på lakenet. Jeg hater rusk i senga. Det er så irriterende! Jeg snur meg nok en gang, og prøver igjen å tenke på ingenting. Det går dårlig. Jeg tenker på depresjon. Hvor merkelig det egentlig er. Jeg ser for meg alle de små gummibitene som ligger på en kunstgressbane, og ser for meg at de samler seg sammen som en enorm virvelvind som kommer fykende mot meg i en brutal fart. Den river og sliter i meg, og når den fyker videre, står jeg igjen som et skjelett, Eller som et vissent tre uten blader og liv. Alt annet er borte. Jeg bare er der. Jeg bare eksisterer, uten noen mening.

 Kanskje blomstrer jeg til neste vår.

Om du vil forstå

Det er ikke så lett å forstå psykisk sykdom. Det er ikke lett å forstå hva, hvordan eller hvorfor det skjer. Og det er lett å dømme, lett å misforstå og lett å frykte. Jeg har i det siste fått et veldig behov for å beskrive hvordan jeg har det, hvordan jeg tenker og føler, så det kanskje kan bidra til å gi en større forståelse. Både for meg selv, for familie, for venner og for alle andre.
Misforstå meg ikke. Det er langt i fra alt jeg forstår. Men, jeg er veldig interessert i å prøve å forstå andre, på samme måte som jeg ønsker at andre skal forstå meg. Da finner jeg det veldig behjelpelig å lese andres erfaringer godt beskrevet med sterke og mange ord. Derfor kommer det her en liten serie med innlegg hvor jeg prøver – så godt jeg kan – å beskrive, skildre og forklare hvordan ting virkelig føles (for meg). Er det en ting jeg har kommet frem til, så er det at følelser er vanskelig å skildre. Jeg har lest mye rundt, og jeg syns ofte det blir veldig «Vi psyke trenger ditt og datt, og dere friske må forstå ditt og datt», og det er absolutt ikke min hensikt. Jeg trenger, krever eller forlanger ingenting. Om det jeg skriver kan gi noen en større forståelse for noe de egentlig ikke skjønner helt, så er det topp. Forståelse er greit å ha, for alle, uansett. So here it goes. Del 1;

Å skade seg selv

Jeg har aldri selvskadet meg i en form som har etterlatt seg fysiske spor. Jeg har ingen arr. Allikevel har jeg skadet meg selv, og jeg har nylig fått en helt annen forståelse for hvorfor man kan ty til selvskading. Jeg har fått en aha-opplevelse av mine egne tanker, og jeg skal prøve å beskrive det så godt jeg kan, så det blir lettere å forstå enn «man skader seg selv for å flytte psykisk smerte over til noe fysisk.» For det er kanskje det første man hører om det. At man skader seg selv for å flytte fokus. Men hva betyr egentlig det? Flytte fokus fra hva? Hvilken psykisk smerte? Hvordan føles det? Hva er det? Og hvorfor ty til noe destruktivt? Jeg syns slike utsagn kun gir en kort forklaring som ikke dekker godt nok, og som ikke gir noen dypere forståelse for hvem, hva og hvorfor.

Når spørsmål som skal jeg leve eller skal jeg dø hjemsøker meg over en så lang periode at det til slutt blir tvangstanker ut av det, så skjer det ting. Når hjernen min alltid jobber med hvordan jeg skal dø, når jeg skal dø, hvor nærmeste utgang til livet er til enhver tid (nesten på samme måte som en superhelt i en actionfilm alltid vet hvor han skal rømme om noe går galt, bare at jeg så absolutt ikke er noen superhelt), hva jeg kan bruke til å skade meg selv med og så videre og så videre, parallelt med at jeg skal holde en normal samtale med noen, se en tv-serie, være en god mamma og leke med barnet mitt – da er det ikke så lett å få ro. Ro i sjela til å kunne fokusere på akkurat det jeg holder på med. Ro til å høre på de som snakker, ro til å smile tilbake og ro til å virkelig være der i øyeblikket.

Og når man aldri får ro – da blir man desperat. Man blir så sliten at ord ikke strekker til, og man gjør alt for å slippe å tenke på så mye fælt i et lite sekund eller to. Å skade seg selv kan faktisk fungere sånn. At det tar vekk desperasjonen, hjemsøkingen, den ekstreme frustrasjonen, og tankene om/lysten til å dø. Bare for noen sekunder, minutter, timer eller døgn. Alt etter som. Det gir ro, og hvor enn kortvarig den er, så er den så etterlengtet at man heller ikke i ettertid ser hvordan man kunne ha kommet seg gjennom det uten.

Det jeg prøver å si her, er egentlig at selvskadere ikke er èn type mennesker. Det er hvem som helst! Det er ikke nødvendigvis et skrik om oppmerksomhet, et rop etter hjelp eller en fase man går gjennom i ungdomsårene. Det er ikke – som jeg ser det – noe man gjør for at man syns det er megatøft med arr, sykehusbesøk eller ambulansekjøring. Det er noe man gjør av desperasjon for at man ikke har ro i sjela i ett eneste sekund. For at man ikke har ro nok i hodet til å være seg selv, som man egentlig er, til å tenke som man egentlig tenker eller til å fungere som man aller helst vil. Selvskading er noe som skjer når man har lyst til å hyle høyt for at det er så ekstremt tungt og vondt å leve at det til og med gjør fysisk vondt – selv uten fysiske sår. Selvskading er noe man tyr til når kanskje det eneste alternativet man ser til å skade seg selv, er å sette en drastisk stopper for alle tankene – og ikke bare de vonde.