Johnossi – Man must dance.

Jeg syns det er litt gøy å dele litt av musikksmaken min med dere i blant, så her kommer en musikkvideo av Johnossi, et band jeg liker veldig godt. Bandet består av to flinke svensker, så om du ikke har hørt nå mye av dem før så bør du gjøre det nå. Herlig musikk man kan bli i skikkelig godt humør av. Listen, listen!

Nå skal jeg returnere til sofaen og tv'n, for United spiller mot Liverpool i dag og det må jeg selvfølgelig få med meg. Som dere kanskje vet er jeg Unitedfan. Kaj er Liverpoolfan, så i dag er det krig i stua. Neida. Vi klarer faktisk å være venner på tross av stort fotballengasjement hos begge. Det er i grunn godt gjort. Det er sykt hvor engasjert man kan bli. Man spøker ikke med fotballidioter. Jeg sier det bare. Bad idea.

>


Alanis Morisette – Thank U

På tide med litt musikk igjen. Litt kveldsmusikk, for det er det jeg bruker denne kvelden til. Jeg hører musikk, og i kveld hører jeg mye på Alanis Morisette. Denne, denne og denne er store favoritter. Og Thank U som er på videoen ovenfor selvfølgelig. Kaj er på jobb, og jeg glemte at han skal jobbe til tolv i kveld, så jeg har gått rundt i hele dag og gledet meg til klokka skulle bli ti over ti så jeg kunne få hjem kjæresten min. Det er da han bruker å komme hjem når han jobber kveldsskift. Jeg klarer meg selv altså, det er ikke det, men det blir ekstra ille når jeg glemte det. My bad. Men nok om det.

Vilja har nettopp, etter mye om og men, slått seg til ro med å ligge i vugga i stedet for i armene mine, og jeg har tid til å gjøre annet enn å bære på den lille, søte, nydelige klumpen. Hun er veldig glad i å være i nærheten av noen, og vil helst ligge i armene våre. Veldig koselig, men det sier seg selv at hun ikke kan gjøre det hele tiden. Men nå må jeg nok ta henne opp igjen, for hun har tydeligvis ikke slått seg helt til ro med vugga alikevel. Hun er nok litt mammasyk. Kos dere med musikken jeg prakker på dere så lenge! Ciao.

>

Ane Brun – This Voice

Jeg har fått helt dilla på denne sangen. Den er nydelig, og Ane Brun synger som ei gudinne. Virkelig. Stemmen hennes får alle hårene i nakken min til å reise seg. Jeg blir trist på en god måte. Jeg blir skjelven og sentimental. Utrolig hva musikk kan gjøre med en. Uansett. I dag er det mandag. Ny uke, mye nytt å gjøre. I dag startet jeg dagen med musikk, et par brødskiver og kakao, og nå skal jeg «jobbe» for fullt. Jeg skal kontakte Brønnøysundregisteret for n'te gang, høre med lønningskontoret hvorfor jeg ikke har fått lønn denne måneden, fikse skattegreier i forhold til shoppen, pakke pakker, hente pakker, føre inn nye bestillinger, lete etter nye produkter til shoppen og ta litt bilder. Jeg har med andre ord nok å fylle dagen med. Herlig. Dessuten er det bare nitten dager til termin. ♥

>


Johnny Cash – Hurt

Jeg fikk plutselig vite at Johnny Cash ikke har laget denne låten. What!? Jeg var sikker på at Nine Inch Nails hadde covret den av Cash, men det er altså omvendt. Hvem skulle tro det? Uansett. Johnnys versjon er ti tusen ganger bedre, og er en helt fantastisk sang. Den får meg nesten til å grine. En favoritt jeg aldri blir lei av. Herlig stemme.

Nå skal jeg og Kaj til Hitra (naboøya) for å shoppe de siste julegavene. Skal bli greit å bli ferdig, så slipper jeg å tenke mer på gaver på en stund. Hejdå!

>

Det er ikke bare-bare å være på konsert. For det første er mennesker gale. Førtifemåringer med skinnkåper, overpropsjonerte flammesko, banebrytende piercinger og skallede hoder (bortsett fra den lille hestehalen med hår som henger fast i bakhodet), er mer enn hva jeg kan takle. Det er i seg selv skremmende nok til å bli hjemme fra slike konserter. Og jeg har enda ikke nevnt det verste. Røyken. Røykdisen som snor seg opp i nesa mi, gjennom munnen og ned i lungene. Røykdisen som gjør meg ubehagelig kvalm og svimmel. Etter fem minutter inne på konsertområdet har hodepina fra helvete blitt et faktum. Jeg når en tilstand som får meg til å tenke «jeg vil hjem – nå!» og «dette klarer jeg ikke, jeg kommer til å besvime!». Like før jeg forlater denne førtilstanden, og flyter inn i selve komaland, kommer Bruce Dickinson og Co på scenen. De tar av med Aces High, og temperaturen stiger; både generelt og i kroppen min. Jeg er reddet. For en stund.

En vellykket konsertåpning reddet meg altså fra besvimelse og oppmerksomhet jeg helst vil være foruten. Desverre holdt de ikke denne temperaturen lenger enn en halvtime, og den overdøvende allsangen forsvinner med de velkjente refrengene. Maiden glir over i noe som føles som èn endeløs sang, selv om de antagelig spilte minst fem, og temperaturen synker. De holder på å miste meg. Jeg er igjen på nippet til å gi opp, til å la kroppen min sveve inn i en tilstand jeg ikke har kontroll over. Kaj ser bekymret ut, og mumler «Du er blek. Er du dårlig? Skal vi dra nå?» Jeg vurderer saken nøye. Det frister. Jeg bestemmer meg for å vente litt. En sang. På den måten er det ikke opp til meg. Det er opp til de gamle gubbene på scenen. Det er opp til Iron Maiden.

Jeg har flaks. Maiden skrur opp temperaturen på ny, og jeg prøver å synge med så godt jeg kan på en av de aller mest kjente sangene. Kroppen får mirakuløst ny energi, og jeg er tilbake. Jeg lever. Jeg synger. Velkjente sanger kommer en etter en, og det ble derfor en god avslutning. De tar seg opp, og vi er med. Igjen. Likevel sniker vi oss ut og vekk fra heftige gitarsoloer før de er ferdige. Vi prioriterer kort taxikø, og lyden av «Hallowed Be Thy Name» forsvinner i det fjerne i det vi setter oss inn i bilen. (I ettertid viste det seg at dette var den siste sangen de spilte. Det stod det i alle fall på nett.) Vi ruller vekk fra Lerkendal, og snur ryggen til fulle, sinte mennesker, Iron Maiden og førtifemåringene som nå er i ekstase over å ha sett de gamle heltene sine rocke Bartebyen for første gang. Magen min har roet seg. Nå smiler jeg. Både for at jeg vet at jeg ikke lenger trenger å være redd for å besvime, og for at konserten var svært vellykket.>

Jeg er bare nødt til å skryte litt. Dette er til alle Kaizers Orchestra fans der ute. Se hva Kaizers skreiv til meg på MySpace for over ett år siden! (Og ja, jeg veit at det er mange der ute som syns det er «patetisk» å skryte av noe sånt på grunnlag av at de ikke husker meg uansett, og på grunn av at det sikkert finnes mange fler som har fått en slik hilsen, men jeg er veldig, veldig glad for denne hilsenen.)

Kanskje jeg skal fortelle litt om hvorfor jeg fikk hilsenen? Om du ikke er interessert kan du bare hoppe over dette avsnittet, og heller se på det jeg har skrevet litt lenger ned, for det er om noe helt annet.

skryteskryte

I år blir jeg nitten år. Det vil si at jeg var sytten i 2006. Da er man desverre for ung til å komme inn på de fleste konserter, og det inkluderte, uheldigvis for meg, Kaizerskonserten på Samfundet i Trondheim. Vel, det stoppet ikke meg og venninna mi i å prøve. Vi bestemte oss for å dra på konserten samme dag konserten var, og kjørte til Trondheim i full hast rett etter skolen. Tror faktisk, til norsklæreren mins store forskrekkelse, at vi dro før timen var over. Vi bestemte oss for at vi skulle rekke boksigneringa som varte til klokka fem. Da hadde vi ihvertfall sett Kaizers, bare i tilfelle vi ikke kom inn på konserten (noe vi var ganske sikre på at vi kom til å gjøre…)
Vi kjørte i full hast klokka tre. Det var vinter, og turen fra Frøya, øya jeg bor på, til Trondheim tar egentlig to og en halv time. Vi skjønte at tiden kanskje var knapp, men det skulle holde så akkurat. Trodde vi. Desverre for oss avsluttet Kaizers boksigneringa ca. et kvarter før planlagt. Det resulterte i at vi missa signeringa. Her kan vi ha gjettekonkurranse: hvor mange minutter for seine var vi? Ja, akkurat: ca. femten minutter. Trist, trist.

Jaja, tenkte jeg. Da jeg bare komme inn på konserten. Jeg ser da ganske voksen ut for alderen? Jeg er høy og voksen av meg. Det skal vel gå bra. Vi dro med positive sinn på vorspiel, drakk litt og koste oss med Kaizers-allsang. Tida nærma seg konsert, og vi gikk mot Samfundet. Der stod vi i kø bortimot en time. Det som er så tragisk med det hele er at ventinga i køa var det nærmeste Kaizers jeg kom. Venninna mi kom inn på konserten, men jeg ble selvfølgelig spurt om legitimasjon. Som du forhåpentligvis allerede har skjønt så hadde jeg aldeles ingen legitimasjon på meg. Eller, jeg hadde jo. Synd det der sto svart på hvitt at jeg var sytten.

Det som skulle bli min konsertopplevelse of a lifetime ble til reine helvette. Jeg grein, grein og grein. Der sto jeg; utenfor Samfundet og sang på Kaizers: «Her er det ingen plass for nok en blindpassasjer…».

Historien endte godt likevel. Jeg kjøpte billetter til Vega i København, og dro på konsert. Jeg fikk i tillegg konsertbilletter fra Kaizers selv på grunn av at en kompis fortalte min triste historie til dem. Snillt av både kompisen min og Kaizers, syns jeg. Konserten i Køben var virkelig min beste konsertopplevelse.

Nå skal jeg snart til Vega igjen. Tviler på at jeg får en slik kommentar i år, desverre, men jeg lever lenge på denne fra 2006.

Over til noe annet.
Vel, i dag har jeg vært plagsom til å blogge. Med det mener jeg at jeg har publisert endel innlegg for så å slette dem fem minutter senere. Jeg angra meg for at jeg publiserte dem, så jeg trakk dem tilbake. Kanskje ganske feigt, og sikkert utrolig plagsomt å trykke på en tom link. Jeg liker det ikke selv heller, så jeg beklager. Det skal ikke skje igjen. Jeg vurderte til og med å poste en videoblogg, men fant ut at det er noe dere ikke vil se. Jeg har enda ikke møtt på en trønder som har videoblogga, så på det grunnlaget vurderer jeg det faktisk sterkt enda. Det hadde vært kult å vært først… Det hadde også vært kult å gitt uttrykk for den søte, sjarmerende, fantastiske og jordnære trønderen jeg er. Kanskje jeg kan endre den harry oppfattelsen av trøndere? Store byrder hviler på mine skuldre nå.
Vel, vi får se. Kanskje i morgen? Meninger mottas med takk.
signatur drea

>

Det fins to typer folk
Den eine er alle de andre og den andre er meg


Bare nevne Kaizers litt i denne bloggen. Jeg elsker Kaizers. Det er definitivt yndlingsbandet mitt, og neste uke skal jeg og Nora på konsert i Trondheim. Jeg gleder meg virkelig mye! Den nye plata (Maskineri) er sinnsykt bra. Jeg var veldig skeptisk i starten; det var helt nytt. Helt ny lyd, nesten mindre «Kaizers». Nå er det ikke mindre «Kaizers» likevel. Jeg elsker det.

Gleder meg til konsert med Nora. Sist vi skulle på Kaizers-konsert på samfunnet var vi sytten år. Nora kom inn, jeg stod utenfor og grein. Jeg grein, grein, grein. Det var fryktelig. Tenk deg at yndlingsbandet ditt er like i nærheten av deg, men at du ikke kan få komme inn å høre på dem for at du er noen måneder unna aldersgrensa. Noen usle måneder. Du må bare stå utenfor i regnet, helt alene, og se på fulle mennesker som blir kastet ut fra konserten. Ikke på grunn av aldersgrensa, sånn som med deg, men på grunn av at de var for fulle. Tenk det. Du fortjente kanskje å være inn der mer enn dem in the first place… Uansett:
Det eneste du hører av bandet er en basslyd i det fjerne. Hva ville du ha gjort? Jeg grein.
Tidligere den dagen ble jeg i tillegg ca. ti minutter for sein til å rekke boksigneringa på bokhandelen. Kaizers signerte boka si. jeg gikk selvfølgelig glipp av det også. Husker den dagen godt enda. Huff, what a day.

Må nesten si hvordan det endte også. Det endte med at jeg og søstersen dro til København for å se Kaizers, som forresten gjorde en knallkonsert der nede. Vi så Kaizers spille på selveste Vega, der hvor DVD'n er tatt opp. Det endte godt, med andre ord, selv om opplevelsen utenfor Samfundet er noe jeg virkelig aldri glemmer. Aldri.

kaizers

>