Music in the morning.

Minor Majority – Dancing in the backyard

God morgen! Litt morgenmusikk i dag. Dette er en av mine mange favorittlåter. Jeg får lyst til å danse selv, gjemt vekk fra gater og lys. I en bortgjemt hage eller i en bakgate. Det høres så… fint ut. Det kunne forresten blitt fine bilder også. Idè notert. skal jeg spise frokost, og litt senere skal vi på kontroll med bolla. Veiing, måling og sprøyter. Spennende! Hugs.

Winter, spring, summer or fall.>

Vilja sov dårlig i natt, så hun er litt grinete i dag. Kaj er på kveldsvakt på jobb nå, jeg hører musikk og danser rolig rundt på gulvet med Vilja i armene mine. Jeg holder henne tett, hun slapper av, grynter litt i ny og ne, lager koselyder. Jeg lukker øynene, slapper av selv også. Av og til trenger man slike dager. Dager hvor man bare danser med. Hugs.

>

Do as I say and listen!>



God (fre)dag! Tenkte jeg skulle tipse dere om et band fra Hitra, naboøya til Frøya (som er øya jeg bor på) i dag. Slim Void er faktisk et fantastisk bra band, så trykk på linken og hør låten “Broken Arrow”. Gjør det! En av mine favoritter. Nydelig låt, virkelig nydelig. Om du liker det du hører kan du trykke her for å laste ned låtene også. Sånn. Nå skal jeg ta en dusj før jeg kommer i gang med ting som må gjøres i dag. Ciao!

>

One more cup of coffee.>

Bob Dylan.

God morgen! Hadde jeg likt kaffe skulle jeg ikke bare drukket one more. Da skulle jeg drukket minst fem, for i dag er jeg så trøtt at jeg…jeg… at jeg ikke vet hva jeg skal sammenligne med engang. Vilja sov dårlig i natt, og det betyr selvfølgelig at jeg også sov dårlig i natt. Hun har begynt å gråte rett før hun sovner også (hver gang), og hun sover omtrent hver andre time på dagene, så da blir det litt skriking altså. Håper det går seg til snart. er hun derimot i kjempehumør. Nå ligger hun på gulvet ved siden av meg og prater med seg selv. Jeg skal benytte sjansen til å spise litt lunsj, og etterpå skal vi nok sove litt begge to. I kveld er det babysvømming igjen, og denne gangen skal Kaj være med også. Det blir gøy! Men lunsj – lunsj var det jeg skulle lage nå, ja. Later!

>

Love will tear us apart.>


Joy Division – Love will tear us apart.

God kveld! Har masse problemer med bloggen i dag, så det blir bare litt kveldsmusikk denne søndagen. Herlig sang som jeg aldri blir lei av. Vakker, vakker musikk. Nå sitter jeg, Kaj og farmor og ser Rosenborg-Brann. (Det er vel ikke vanskelig å vite hvem jeg heier på, trønder som jeg er.) Jeg er supertrøtt, for Vilja sov litt dårlig i natt. Det resulterte i at jeg sovnet litt på sofaen for litt siden, og når jeg sovner på sofaen forblir jeg trøtt uttover hele kvelden. Jeg våkner på en måte ikke helt før over natta. Dermed skal jeg tilbringe resten av kvelden akkurat her jeg sitter nå, og jeg skal kose meg med kakao og de siste safarikjeksene som er igjen etter helga. Kos dere med denne herlige sangen, og ha en fortsatt fin søndagskveld. Hugs.

>

Man must dance.>


Johnossi – Man must dance.

Jeg syns det er litt gøy å dele litt av musikksmaken min med dere i blant, så her kommer en musikkvideo av Johnossi, et band jeg liker veldig godt. Bandet består av to flinke svensker, så om du ikke har hørt nå mye av dem før så bør du gjøre det nå. Herlig musikk man kan bli i skikkelig godt humør av. Listen, listen!

Nå skal jeg returnere til sofaen og tv'n, for United spiller mot Liverpool i dag og det må jeg selvfølgelig få med meg. Som dere kanskje vet er jeg Unitedfan. Kaj er Liverpoolfan, så i dag er det krig i stua. Neida. Vi klarer faktisk å være venner på tross av stort fotballengasjement hos begge. Det er i grunn godt gjort. Det er sykt hvor engasjert man kan bli. Man spøker ikke med fotballidioter. Jeg sier det bare. Bad idea.

>

Listen to the music.>


Alanis Morisette – Thank U

På tide med litt musikk igjen. Litt kveldsmusikk, for det er det jeg bruker denne kvelden til. Jeg hører musikk, og i kveld hører jeg mye på Alanis Morisette. Denne, denne og denne er store favoritter. Og Thank U som er på videoen ovenfor selvfølgelig. Kaj er på jobb, og jeg glemte at han skal jobbe til tolv i kveld, så jeg har gått rundt i hele dag og gledet meg til klokka skulle bli ti over ti så jeg kunne få hjem kjæresten min. Det er da han bruker å komme hjem når han jobber kveldsskift. Jeg klarer meg selv altså, det er ikke det, men det blir ekstra ille når jeg glemte det. My bad. Men nok om det.

Vilja har nettopp, etter mye om og men, slått seg til ro med å ligge i vugga i stedet for i armene mine, og jeg har tid til å gjøre annet enn å bære på den lille, søte, nydelige klumpen. Hun er veldig glad i å være i nærheten av noen, og vil helst ligge i armene våre. Veldig koselig, men det sier seg selv at hun ikke kan gjøre det hele tiden. Men nå må jeg nok ta henne opp igjen, for hun har tydeligvis ikke slått seg helt til ro med vugga alikevel. Hun er nok litt mammasyk. Kos dere med musikken jeg prakker på dere så lenge! Ciao.

>

Monday Morning.>

Ane Brun – This Voice

Jeg har fått helt dilla på denne sangen. Den er nydelig, og Ane Brun synger som ei gudinne. Virkelig. Stemmen hennes får alle hårene i nakken min til å reise seg. Jeg blir trist på en god måte. Jeg blir skjelven og sentimental. Utrolig hva musikk kan gjøre med en. Uansett. I dag er det mandag. Ny uke, mye nytt å gjøre. I dag startet jeg dagen med musikk, et par brødskiver og kakao, og nå skal jeg “jobbe” for fullt. Jeg skal kontakte Brønnøysundregisteret for n'te gang, høre med lønningskontoret hvorfor jeg ikke har fått lønn denne måneden, fikse skattegreier i forhold til shoppen, pakke pakker, hente pakker, føre inn nye bestillinger, lete etter nye produkter til shoppen og ta litt bilder. Jeg har med andre ord nok å fylle dagen med. Herlig. Dessuten er det bare nitten dager til termin. ♥

>

A song to start your day.>


Johnny Cash – Hurt

Jeg fikk plutselig vite at Johnny Cash ikke har laget denne låten. What!? Jeg var sikker på at Nine Inch Nails hadde covret den av Cash, men det er altså omvendt. Hvem skulle tro det? Uansett. Johnnys versjon er ti tusen ganger bedre, og er en helt fantastisk sang. Den får meg nesten til å grine. En favoritt jeg aldri blir lei av. Herlig stemme.

Nå skal jeg og Kaj til Hitra (naboøya) for å shoppe de siste julegavene. Skal bli greit å bli ferdig, så slipper jeg å tenke mer på gaver på en stund. Hejdå!

>

Alene med tjuetre tusen andre.>

Det er ikke bare-bare å være på konsert. For det første er mennesker gale. Førtifemåringer med skinnkåper, overpropsjonerte flammesko, banebrytende piercinger og skallede hoder (bortsett fra den lille hestehalen med hår som henger fast i bakhodet), er mer enn hva jeg kan takle. Det er i seg selv skremmende nok til å bli hjemme fra slike konserter. Og jeg har enda ikke nevnt det verste. Røyken. Røykdisen som snor seg opp i nesa mi, gjennom munnen og ned i lungene. Røykdisen som gjør meg ubehagelig kvalm og svimmel. Etter fem minutter inne på konsertområdet har hodepina fra helvete blitt et faktum. Jeg når en tilstand som får meg til å tenke “jeg vil hjem – nå!” og “dette klarer jeg ikke, jeg kommer til å besvime!”. Like før jeg forlater denne førtilstanden, og flyter inn i selve komaland, kommer Bruce Dickinson og Co på scenen. De tar av med Aces High, og temperaturen stiger; både generelt og i kroppen min. Jeg er reddet. For en stund.

En vellykket konsertåpning reddet meg altså fra besvimelse og oppmerksomhet jeg helst vil være foruten. Desverre holdt de ikke denne temperaturen lenger enn en halvtime, og den overdøvende allsangen forsvinner med de velkjente refrengene. Maiden glir over i noe som føles som èn endeløs sang, selv om de antagelig spilte minst fem, og temperaturen synker. De holder på å miste meg. Jeg er igjen på nippet til å gi opp, til å la kroppen min sveve inn i en tilstand jeg ikke har kontroll over. Kaj ser bekymret ut, og mumler “Du er blek. Er du dårlig? Skal vi dra nå?” Jeg vurderer saken nøye. Det frister. Jeg bestemmer meg for å vente litt. En sang. På den måten er det ikke opp til meg. Det er opp til de gamle gubbene på scenen. Det er opp til Iron Maiden.

Jeg har flaks. Maiden skrur opp temperaturen på ny, og jeg prøver å synge med så godt jeg kan på en av de aller mest kjente sangene. Kroppen får mirakuløst ny energi, og jeg er tilbake. Jeg lever. Jeg synger. Velkjente sanger kommer en etter en, og det ble derfor en god avslutning. De tar seg opp, og vi er med. Igjen. Likevel sniker vi oss ut og vekk fra heftige gitarsoloer før de er ferdige. Vi prioriterer kort taxikø, og lyden av “Hallowed Be Thy Name” forsvinner i det fjerne i det vi setter oss inn i bilen. (I ettertid viste det seg at dette var den siste sangen de spilte. Det stod det i alle fall på nett.) Vi ruller vekk fra Lerkendal, og snur ryggen til fulle, sinte mennesker, Iron Maiden og førtifemåringene som nå er i ekstase over å ha sett de gamle heltene sine rocke Bartebyen for første gang. Magen min har roet seg. Nå smiler jeg. Både for at jeg vet at jeg ikke lenger trenger å være redd for å besvime, og for at konserten var svært vellykket.>