Sånn går det når kjæresten drar på jobb, når tvn ikke frister og jeg ser mitt Canon EOS 350D ligge fint på hylla. Da får jeg plutselig en trang til å ta bilder. Hva skal jeg ta bilder av, spør jeg meg selv. Hvor kan jeg finne noe å ta bilder av?
Det blir, som alle andre gangene jeg lurer på akkurat det samme, bilder av meg selv. Orginalt. Interessant. Fint og pent. Eller kanskje ingen av delene. Uansett; nedenfor kan du se det jeg klarte å komme opp med i kveld. Fikk faktisk lurt med ett bilde av Sala også, selv om hun prøvde å gjemme seg bak trappegelenderet. Hun er ikke særlig glad i å bli fotografert. Hun har tydeligvis ikke fotogenet heller; hun er faktisk mye finere i virkeligheten.

Vel, jeg kjeder meg. Skulle til å skrive noe på engelsk nå, men jeg angret meg akkurat i tide. Det minner meg bare om «Name», Norges mest idiotiske artist som snakker med hele engelske setninger midt i blant noen av de få norske han bruker; bare for at det er kult. Irriterende. Så, fra nå av slutter jeg herved å skrive engelske setninger på bloggen min. Du kan se på det som en liten boikott-protest mot norske artister som tror de skal erobre verden med sin «orginale» musikk, når alt de faktisk gjør er å gi Norge et dårlig musikkrykte. Det er like lite sannsynlig som at hele verden en dag skal oppdage bloggen min, selv om at den er (fra nå av) fullstendig skrevet på norsk. Jeg blir rett og slett irritert.
Vel, egentlig ikke så irritert. Det er ikke mitt problem. Det er ikke jeg som skjemmer ut Norge. Eller kanskje jeg bare er drittsekk nå? Sitter her med dataen i fanget og nesten diskriminerer norske artister som ikke lager musikk i min type sjanger samtidig som at jeg poster utallige bilder av meg selv. Vel, jeg har vel kanskje ingen rett til å si noentingsomhelst om andre. Kanskje jeg heller bør passe på meg selv? Kanskje jeg heller burde slutte å poste kjedebilder av meg selv på bloggen min. Men, nei. Jeg liker å ta bilder av meg selv. Jeg innrømmer det. Det er gøy. På bilder kan jeg være så tøff jeg vil.

Til slutt vil jeg bare si at jeg faktisk ikke liker «Name». Sorry. Og om du lurer på hvorfor du på noen av bildene kan se et par sorte flekker på nesa mi, så vil jeg bare si: det er maskaraflekker. Maskaraen min lukta plutselig utrolig rart, så jeg lukta på den. Sånt som skjer, du vet. Og, ja: jeg veit at munnen min ser rar ut på bilder. Tror det er en refleks. Trutmunnen kommer med en gang kameraet slås på. Det er en sykdom. Uhelbredelig sådan.

>

Slik så jeg og Tina ut på fest i går. Vi elsker farger! Tror nok vi var de mest fargerike på festen.
Trykk på bildene for å se de større.

>

Ja, det er virkelig sant. Sangen min har vel kanskje alltid vært rusten, men nå er halsen min virkelig sår også. Konserten i går var utrolig. Da mener jeg virkelig utrolig. Noe så bra har jeg vel bare sett en gang før, og det var selvfølgelig sist jeg så Kaizers live. Jeg og Nora dro rett fra skolen til byen. Ankom Trondheim klokka åtte, og dro rett på vorspiel til Noras søskenbarn. Dro relativt seint til samfunnet, hele tredve minutter etter at konserten faktisk startet. Det vil selvfølgelig si at vi gikk glipp av oppvarmingsbandet, men det ser jeg ikke på som noe problem. Jeg var der for å se Kaizers, jeg. Ikke et eller annet oppvarmingsband. Uansett; ulempen med å komme så seint er at det er rimelig fullt og trangt foran scenen. Men, ingen ulempe er stor nok til å gi opp, så jeg og Nora stod raskt midt i denne klynga, og ikke lenge etter det var vi faktisk på rekke nummer to. Ikke verst. (Jeg vil herved beklage alle uheldige som enten fikk en albue i ansiktet, en hæl på tåa eller som ble lugget litt i håret. Dere burde vel vite hva Kaizers gjør med en? Er jeg unnskyldt?)

Hadde med kameraet til Trondheim, men la det heldigvis igjen på vorspielet. La igjen hele veska, og det er jeg skikkelig glad for. (Kanskje jeg nå skal beklage til den uheldige som, i motsetning til meg, hadde tatt med seg veska si, antagelig med mobil eller kamera i, som jeg så uheldig kom til å tråkke på. Jeg vet ikke helt hva jeg tråkka på, men det sa i hvertfall «knas».)

Vel, vel. Kaizers er og forblir ikke bare Norges, men også hele verdens beste liveband. Det mener jeg med handa på hjertet. Ingen tvil. I love, love, love, love, love, love, love, love, love Kaizers! Gøy, gøy, gøy!
Kjøpte forresten både ny t-skjorte og genser, og bilder kommer selvfølgelig senere.

Trykk på bildene for større versjon. Vi har, for the record, ikke vært i bassenget eller noe, men konsert. Slik så vi ut etter konserten. Gjennomsvette, bustete og usminka. Vakre!
Bilde nummer tre er Nora dagen etter konserten. I'd like to call this picture «En solstråle, tre løvetann.»

>