Bilder og video: We Will Rock You.>

annececiliedjeaogandrea

Da er altså musikalen ferdig. Helt ferdig. Det er faktisk litt trist, selv om jeg fra nå av ikke har lange onsdager på skolen lenger. Nå slutter jeg tidlig på onsdager, og godt skal vel det bli. Likevel er det trist. Jeg vil opptre mer! Det var morsomt. Trodde ikke jeg var av typen «jeg-syns-det-er-morsomt-å-stå-på-en-scene», men det er jeg altså. Se, jeg har til og med lært noe om meg selv! Ikke ille.

Her kommer bilder fra festen. Jeg var der visstnok ikke så veldig lenge, men lenge nok til å ta mange, mange bilder. Og, om du skulle være interessert i å se deler av musikalen kan du bare trykke her. Jeg er med på alle scenene.Først kan du se meg ganske langt til venstre. Så kan du se meg danse litt bak der, og du kan også se meg stå helt til høyre på slutten. Jeg har på dongeriskjørt, svart gensergreie, converse og svart caps. Feel free til å kommentere dansinga mi! Jeg er flink.

>

Massasje fører til tortur.>

musikal12Dette bildet er egentlig ikke så skummelt som det ser ut til. Jeg blir ikke torturert, og det er heller ingen del av musikalen. Neida, det har seg slik at jeg har blitt utrolig stiv i nakken i løpet av denne lange musikaluka, og Malene har magiske fingre. En stiv nakke + magiske fingre = smerte. God smerte, selv om det kanskje ikke ser slik ut. Lasersverdet? Det har seg slik at June (fotografen. Du kan finne hennes blogg om du trykker her) og resten av gjengen som kunne høre mine smerteshyl, ble litt bekymra for hva som egentlig foregikk bak kulissene (vi var faktisk bak kulissene.) Malene fikk raskt tak i et lasersverd og vips! Hele greia så ut som en torturscene fra Star Wars. Rart hva massasje kan føre til.

Nå som jeg er så godt i gang med kjedelig musikalprat føler jeg for å fortelle litt om musikalpremieren også. Jeg ble faktisk kvitt min uhelbredelige scenedysleksi, som viste seg og ikke være så uhelbredelig alikevel, og alt gikk faktisk helt greit. Nesten. Jeg endte opp på scenen med en genser både feil vei og på vranga, men det var vel nesten det eneste som gikk galt. Slik kan det lett gå når man skal skifte kostyme på et halvt minutt. Det er ikke alltid like lett, speielt ikke når tightsen ikke vil samarbeide. Jeg må, på tross av den uheldige gensersituasjonen, konkludere med at hele greia gikk fantastisk godt. Vi var flinke.

Kjedelig innlegg? Sorry. FORRESTEN: Musikalen heter We Will Rock You, bygget på Queensanger. Mye bra musikk! Skal se om jeg får til en «Behind the scenes»- film også. Om den blir interessant nok til å blit sett, selvfølgelig.>

Video: Lano for liten, Lano for stor.>

Dette er noe jeg bare måtte teste. Filmen gikk ikke akkurat helt som planlagt.

video:lano2

>

Dagens outfit.>

Jeg har på:
Tunika og shorts fra Cubus.
Sko fra Skopunkten.
Skjerf fra Vero Moda.
Smykke fra…hm. Fikk det i gave.
djeadjae

Først vil jeg bare si at jeg er sliten. Heldigvis bare fysisk sliten, det er absolutt ikke noe psykisk. Psykisk har jeg det topp! Nei, jeg er fysisk sliten, og det er jeg på grunn av lange dager med mye synging og dansing. Musicalpremieren nærmer seg. Snart lørdag nå. Snart. Jeg tror det blir bra, selv om handlingen i «We will rock you» suger. Pyttsann, handlingen er da ikke viktig? Ehm, kremt… Heldigvis løfter antrekket mitt hele musikalen.

Selvfølgelig var jeg ironisk nå, og selvfølgelig skal jeg poste bildet av mitt vakre bohemkostyme en eller annen dag i nærmeste fremtid. Fillene jeg skal ha på meg er bare noe alle må se. Spesielt siden det tok evigheter før de kostymeansvarlige var fornøyde med mitt antrekk. Kampen var hard. Jeg fikk høre at jeg var vrang som ikke ville kle meg slik de sa. Ja, for all del. Kall meg gjerne vrang når jeg nekter å løpe rundt  halvnaken på scenen. Kall meg gjerne vrang når bh og nettinggenser er deres forslag til et fint bohemantrekk. Jeg foretrekker faktisk å være vrang i stedet for å være naken på en scene. Kall meg gjerne vrang. Huff, jeg liker ikke ordet vrang. Det minner meg om trasse fjortenåringer som hyler og skriker slike kostymeansvarlige rett opp i ansiktet. Slikt gjør ikke jeg. Slik er ikke jeg. Jeg er da ikke en slik en.

>

Jeg er en morder.>

Hadde ikke planlagt sein onsdagsblogging, men det var før denne lille krabaten dukka opp på stuegulvet. Ja, jeg er klar over at det er litt drastisk å ty til en hammer for å drepe en edderkopp, men jeg er sikkert ikke den eneste som hater å skvise en svær edderkopp mellom fingrene i et dopapir. Den lille «plopp»-lyden av knust edderkopp er mer enn hva jeg kan tåle. Det må sies at denne edderkoppen var større enn den ser ut på bildet.

svarthvit

Hva forventer du? Den var stygg.>

Et uferdig soverom.>

Nå er det ikke ofte vi inviterer mennesker inn på soverommet vårt, men jeg gjør selvfølgelig et unntak for dere. Det blir selvfølgelig i form av bilder, og ikke noe annet om du trodde det. Soverommet er desverre ikke ferdig enda, men det blir. Vi har malt og fått inn senga. Det er omtrent alt vi har fått gjort. Jeg poster bilder likevel, jeg bare. Veggen er så knallkul! Senga passer fint inn også. Har fått stor inspirasjon fra Bigs soveromsvegg i Sex and the City med den røde veggen. Gleder meg til å få opp sengelamper, hyller og bilder. Skal ha store bilder på den røde veggen. Da blir det nok et veldig fint soverom. Det er jeg sikker på. Forresten: beklager den dårlige bildekvaliteten. Det bare ble sånn, og jeg gidder ikke gjøre det om nå.

soverommet

>

Er det ikke deilig å ha noen å hate?>

howtohate

I dag har jeg tenkt mye på hat. Jeg har tenkt mye på hva jeg hater. Det er en enkel grunn til at jeg begynte å tenke på dette, og det var ikke en verre grunn enn at jeg hørte noen si en velbrukt setning som «gud, hvor jeg hater det» i dag. Dette høres kanskje ut som et deprimerende innlegg, men jeg lover at det ikke skal bli det. Det har seg faktisk sånn at jeg hater veldig lite. Jeg hater vel kanskje ingenting. Jeg er kanskje for dårlig til å hate? Går det i det hele tatt an å være for dårlig til å hate?

Jeg hater…å fryse. Det er noe jeg misliker sterkt. Jeg hater…danseband. Det gjør jeg virkelig. Jeg hater danseband, og andre teite band for den del, så mye at jeg faktisk sier det rett ut til band som spiller slik dårlig musikk. Et eksempel på det er at Sie Gubba alltid kjenner meg igjen som «jenta som ikke likte oss.» (Alltid er vel kanskje å overdrive. Nå har de bare kjent meg igjen en eneste gang etter at jeg klart og tydelig sa hva jeg mente om dem og musikken deres, men så har jeg bare møtt dem en gang etter den hendelsen.) Spørsmålet er da: er jeg den eneste som hater slik musikk, eller er det bare jeg som sier det til dem? Siden jeg er «jenta» i bestemt form. Merkelig, merkelig. Litt skremmende også, faktisk.
Poenget er: jeg hater (tror jeg…) musikk jeg ikke liker.
Jeg hater kreft også, men siden jeg lovte at dette ikke skulle bli et deprimerende innlegg dropper jeg å hate kreft for øyeblikket.

Nå kommer jeg ikke på mer jeg hater. Jeg kunne selvsagt nevnt løgnere og andre ubedragelige vesener, men det ville vel vært å peke på seg selv med ei hagle. Hvem av oss har vel ikke plumpet ut med en eller annen løgn i frykt? Det har jeg. Mange ganger, men nå kan jeg faktisk ikke huske sist jeg løy. Og godt er det. Jeg er verdens verste løgner. Dette er enda en kunst jeg enda ikke har ferdigheter til å bedrive.

Tilbake til hatgreiene. Hvordan klarer folk å hate så mye? Jeg skjønner rett og slett ikke hvordan folk har kapasitet til å hate så mye som de faktisk gjør. Det er vel kanskje som Raga Rockers sier; Er det ikke deilig å ha noen å hate? Om det er så godt å ha noen å hate skulle jeg gjerne hatt en liten how-to-hate-guide, gjerne i lommeformat. Noen som har en?
Nei, forresten. Jeg vil ikke ha. Jeg har ikke krefter eller tid til å hate. Vel, vi har vel alle våre fritidsproblemer, enten det er sein tirsdagskveldsblogging eller hating. (Nytt ord. Hating er aktiviteten du driver med når du setter deg ned en sein tirsdagskveld for å hate noe.) Jeg foretrekker definitivt sein tirsdagsblogging.

(Huff. Jeg må tilføye pittelitt til. Skriver jeg fler slike gladkristne og optimistiske innlegg bør noen sende meg til en kristen sekt. Da er det der jeg hører hjemme.)

>

Mitt nye, søte, lille, sjarmerende kamera.>

mittnyekamera2
I dag kom mitt nye søte, lille, sjarmerende, sølvgrå kamera i posten. Joda, jeg har kamera fra før, men etter å ha møtt på ei berte på Kaizerskonsert som strevde rundt omkring blant fem hundre svettende Kaizersfans med et digert speilreflekskamera, bestemte jeg meg for å kjøpe et litt mindre kamera også. Jeg trenge rett og slett et kamera jeg lettere kan snike inn på konserter og lignende. Jeg gidder aldri å drasse rundt med mitt gigantiske Canon EOS 350D, for så å få beskjeden: «Haha, nei, her er det så absolutt ikke lov med kameraer.» Det hadde vært litt småkjipt. Dette kameraet er såpass lite, så om kamerakontrollen er veldig streng kan jeg lett finne en plass å gjemme kameraet på. Dette er vel noe jeg ikke trenger å gå nærmere inn på.
Kameraet ligger nå på ladding, og det skal det tydeligvis gjøre i tjuefire timer. Sammenhengende. Jeg hater slikt. Jeg hater å måtte vente et døgn på å få brukt noe som er helt nytt, noe jeg har ventet tålmodig på i flere dager. Jeg er utålmodig. Jeg kan ikke noe for det.

Apropos konserter. Snart bare ei uke til Kaizerskonsert i København. Ja, jeg reiser til et annet land bare for å se Kaizers live. Så mye elsker jeg Kaizers. Jeg gjør det til og med for andre gang, men denne gangen har jeg et kamera jeg kan ta superkule bilder med! Gleder meg. Jeg elsker konserter. Alle slags konserter. (Konserter med band som Sie Gubba, UFO, DDE og annen dårlig festmusikk teller jeg ikke med som konserter. Det disse artistene driver med er parodier på konserter. ille er det.) Om du er like glad i konserter som meg blir jeg glad om du forteller meg om din beste konsertopplevelse, og hvorfor denne konserten er så minnerik. Du skal selvfølgelig også få lov til å fortelle meg hvorfor du ikke liker konserter, om det er tilfellet.

Nå skal jeg finne meg et bohemantrekk til musikalen. I'm Cliff Richard, you know. Men, før det: jeg må desverre meddele at det ikke kommer noen animasjonsfilm i dag. Men, det kommer!


UPDATE: Memo to myself: aldri stol på Tina når det kommer til å lese bruksanvisninger. Aldri. Tina trodde det stod at man skal lade batteriet til kameraet i tjuefire timer første gangen, men det som virkelig stod var at man ikke burde lade batteriet mer enn 24 timer for å bevare livskvaliteten. D'oh! Nå har jeg venta i hele dag på å få testa kameraet.>

Video: Born to rock.>

Dette er desverre ingen animasjonsfilm (den neste animasjonsfilmen kommer muligens i morra), men en film av meg. Jeg kan kanskje ikke klappe og synge samtidig, men jeg rocker!

VIKTIG, VIKTIG: Jeg spiller Incubus- Stellar på Expert.

video:guitar heroooo

>

Min mangel på musikalsk koordinasjon.>

Jeg eier ikke musikalsk koordinasjon. Jeg mangler rett og slett evnen til å kombinere to ulike bevegelser når det kommer til musikalske…eh..ting (?). Et eksempel på det er at jeg ikke har sjans til å klappe samtidig som jeg synger.
Vi hadde musikaløving i dag skjønner du. (Ikke spørr. Jeg kan forklare. Jeg er med på skoleoppsettingen av We Will Rock You. Jeg har derimot ingenting der å gjøre. Snart vet du hvorfor.) På øvinga i dag skulle vi klappe og kore samtidig. Alle klarte det. Alle untatt meg. Med en gang jeg åpna kjeften kunne man klart og tydelig høre soloklapping fra mitt hjørne. Alle så på meg. Jeg så meg rundt for å se etter den skyldige. Jeg så meg rundt etter idioten som ikke klarte å klappe og synge samtidig. Det var da lett!

Etterhvert lurte jeg fælt på hvorfor alles blikk (og hånende smil) var rettet mot meg, og så forundret ned på hendene mine. Der så jeg det. Hendene mine levde i sin egen verden. Jeg klappet på en måte som fikk meg til å se ut som en hjernedød bimbo. En lykkelig, hjernedød bimbo. Jeg lo. Jeg lo, lo, lo og lo. Jeg klarte ikke slutte heller. Jeg var den skyldige. Jeg var idioten som ikke klarte å klappe og synge samtidig. Jeg klarer det ikke enda heller. Det er vanskelig. Spesielt for meg; jeg eier ikke musikalsk koordinasjon. (jeg veit selvfølgelig ikke om det er noe som heter musikalsk koordinasjon engang, men det høres ut som et veldig bra faguttrykk.). Det som gjør hele greia enda verre er at jeg skal danse i tillegg. Ja, jeg skal danse, klappe og synge; alt på samme tid. Hvordan jeg skal klare det aner jeg ikke. Jeg kommer til å slite med klapping/synging i mange dager fremover.

Er jeg flink, eller hva? Hvem trenger kamera?

djeasyngikor copy

Jeg driver forresten å utarbeider en oppfølger til «Tok jeg for mye Möllers Tran»- filmen min. Jeg lover det skal bli bra. Om dere er interessert i å se fler slike superteite, geniale og utrolig morsomme filmer da?

>