Jeg skal på festival i kveld! Hurra, hurra. Det er visstnok ingen Slottsfjellfestival med verken Kent eller Kaizers, men det er Frøyafestivalen med Kurt Nilsen, Michael Wiehe og… ikke så mye mer. For å si det som sant er; jeg hadde gitt fem Kurt Nilsen og Fem Michael Wiehe for å ha sett Kaizers i stedet. Men, det er ikke mulig, så da får jeg bare nøye meg med disse to. Det blir sikkert gøy likevel, for jeg skal ta med kameraet og knipse masse fulle mennesker. Det er alltid gøy. Jeg må forresten få klage litt også. Festivalpass for denne festivalen koster hele nihundre kroner. Jeg kunne nesten liksågodt dratt til Roskilde, for det er ikke store forskjeller på prisene og jeg vil påstå at Roskilde har mer å by på enn Åge Aleksandersen, Kurt Nilsen, Michael Wiehe og Hellbillies. Selve ølprisene i Danmark  Men, men. Jeg har da råd, så jeg bør holde kjeft. Det finnes faktisk mennesker som har større grunn til å klage på høye priser enn meg.

Beste festivalopplevelse?>

Te er undervurdert. Jeg glemmer å lage te, for det må være minst to år siden jeg drakk te sist. Jeg aner ikke hvorfor det går så lang tid mellom hver kopp, for jeg har alltid vært veldig glad i det. Spesielt Twinings – Earl Grey. Virkelig en favoritt. Fredagste skal bli min nye favoritt. Det er egentlig veldig lite som skal til for å gjøre dagen litt bedre.

Nå skal jeg spille en pokerturnering, og jeg skal selvfølgelig vinne mot alle de fem tusen andre som også har planer om å vinne, før Kaj kommer hjem fra jobb. Da skal vi antagelig bestille fyfy-mat, for jeg har ikke spist på veldig lenge nå. Det blir man sulten av. Det har sikkert ikke Kaj heller. Spist på veldig lenge altså. Han får som regel dårlig tid tid til å spise på jobb, stakkars. Så, håper dere også finner litt fredagslykke i dag. Det fortjener dere.

>

>

I dag skal jeg ha ryddedag. Rydding, som faktisk er kjedeligere enn å kjede seg. Jeg har nevnt det før, og jeg nevner det igjen; rydding kommer rett og slett ikke naturlig for meg. Hadde jeg bare vært mekanisert til å legge ting på plass etter at jeg har brukt dem, hadde det selvfølgelig ikke vært noe problem. Da hadde jeg sluppet slike lange, utenkelige ryddedager. Om jeg bare hadde gitt slipp på skippertakmetoden for èn gangs skyld! (den som lærte meg ordet «skippertakmetoden» burde skamme seg.) Jeg skulle virkelig ønske jeg var annerledes. Jeg skulle virkelig ønske at rydding gikk som en lek for meg, at huset så prikkfritt ut til enhver tid. Jeg skulle virkelig ønske at visse mennesker med ryddemani (Hanne, jeg sikter blant annet til deg) hadde kunne delt denne ryddemanien med meg. Vi kunne møttes på midten, slik at både mitt og ditt hus alltid hadde sett rimelig ryddig ut, men tre skitne kopper på spisebordet hadde ikke vært så forstyrrende at vi ikke fikk sove. Sant?

Jeg har alltid drømt om dette, men nå har det gått opp for meg at it just not gonna happen. Ingen vil dele ryddeferdighetene sine med meg nå, og ingen vil gjøre det senere. De som er så heldige å ha dette ryddegenet er vel egentlig fornøyde med tilværelsen sin sånn som den er, og vil ikke bytte den bort mot noe i verden. De er fornøyde med det konstant ryddige huset og vaskemaskinen som alltid står på. Jeg skjønner dem godt.

Vel, jeg har nå forstått at det er opp til meg selv. Jeg kan gjøre noe med det, og jeg trenger aldeles ikke hjelp fra mennesker som burde stiftet støtegruppen «Anonyme Ryddoholikere» for lenge siden. Jeg klarer meg fint uten veledighetsarbeid fra disse menneskene (jeg er ikke bitter, jeg er sjalu.) Jeg skal klare det selv, og jeg begynner i dag. Huset skal se prikkfritt ut, vaskemaskinen skal kaste klær rundt og rundt konstant, og viktigst av alt; jeg skal klare å holde det slik. Ikke bare i dag, men… tja, hva skal jeg sette meg som mål? Ei uke høres vel kanskje realistisk ut. Ikke for lenge, og mulig for meg å gjennomføre. Mulig for meg å klare. Huset skal være prikkfritt i en uke fra i dag. Da ønsker jeg meg selv lykke til.
>

Jeg ble omringet av flammer. Flammene var overalt. Varme, hete, skremmende flammer. Jeg strakk meg etter bryteren som kunne få meg vekk derfra, men forgjeves. Forgjeves, helt til jeg plutselig nesten hoppet opp fra senga og tok telefonen. «Hallo?» Flammene ble borte, og jeg kjente meg endelig fri. Fri fra flammene, fri fra den ekle drømmen. «Hei, det er fra DHL dette. Jeg har en pakke til deg.» Jeg så på klokka. Ti over halv åtte. Så tidlig? Jaja, det gjør ingenting. Pakken min er her (Jiiiiiiiiiiippiiiiiiii!), og jeg slapp unna den ekle drømmen. Det var en vinn-vinn-situasjon. Så våken har jeg nesten aldri vært klokka ti over halv åtte før. Utrolig nok delte ikke Kaj den samme opphisselsen i like stor grad som meg. Han hadde antagelig ikke drømt det samme som meg, og det var ikke hans objektiv som nå lå i en bil ikke lange stykket unna seg. Altså ingen vinn-vinn-situasjon for stakkars Kaj.

Uansett. Nå er objektivet her, og jeg skal gå på bildejakt! Det regner ute, så jeg tørr ikke gå ut for å ta bilder. Objektivet kan da ikke bli vått, spesielt ikke på første dag. Derfor får jeg forbli inne. Problemet er at det ikke er så veldig mye å ta bilder av her. Jeg kan selvfølgelig ta bilder av meg selv – igjen, men det er noe med det som ikke frister i dag. Let's face it; håret burde vært vasket i går, og jeg angrer stort for at jeg ikke «orket» å fjerne sminke i går. (Hva er det å orke?) Jeg ligner på et slitent Kiss-medlem. Så, ingen bilder enda. Ikke før jeg har tatt en laaaang, lang dusj. Men, jeg kommer garantert tilbake med fiiiine bilder senere i dag! Fine bilder, håper jeg. Hvis ikke har jeg brukt over seks tusen på ingenting. Det hadde vært litt dumt, det. Det høres usannsynlig ut, spesielt med tanke på testbildene jeg nettopp har tatt. Det lover bra. Det lover svært bra.>