Jakke fra Oasis, tee fra byttekveld, belte fra Glitter, skjørt fra Indiska, sko kjøpt brukt.
>
>
Nå skal jeg forresten fortelle om en irriterende bivirkning av det å være gravid. Se for deg det du elsker mest av all mat. Det du alltid har vært så utrolig glad i. Se det for deg. Kjenn smaken i munnen. Tenk hvor fryktelig det hadde vært for deg om dette plutselig smakte som bæsj. Ja, jeg mener det. Vannmelon og druer smaker bæsj nå, og det får meg nesten til å grine. Jeg overlever nesten ikke uten druer og vannmelon, men samtidig blir jeg kvalm av tanken på å faktisk spise det. Dermed står det nå en uspist boks med druer i kjøleskapet; bare for at jeg skal se på den. Nå skal jeg lage meg sjokomelk. Bare for at jeg har så lyst på. O'boy!
>
>
Nå skal jeg se om rekene, som jeg egentlig skulle spise til lunsj, har tint. Jeg har ventet, ventet, ventet og ventet i mange timer nå. Nå er jeg sulten på reker, loff og majones. Jeg klarer rett og slett ikke skrive mer nå. Jeg klarer ingenting uten mat. Ciao!
>
Rommet fylles av «When you say nothing at all» av Ronan Keating. Jeg går plutselig i femte klasse, og venninna mi beveger seg som avtalt mot gutten i åttende. Den kjekke gutten. Gutten som snart får spørsmålet. Jeg gjemmer meg bak et hjørne, men spionerer nysgjerrig forbi kanten. Han må ikke se meg. Jeg ser venninna mi ler. Hun kaster på håret, ser ned på føttene sine og smiler pent, nesten flørtende. Gutten ser rimelig utilpass ut, men likevel lytter han til hva hun har å si. De ser mot hjørnet mitt, og jeg er rask med å gjemme meg bak veggen. Det tar minst tjue sekunder før jeg tørr å se igjen, og da kan jeg se venninna mi komme glisende mot meg med raske, bestemte skritt. Glade skritt. Nå har jeg fått meg kjæreste, tenker jeg optimistisk. Han sa ja. «Sa han ja?» spør jeg entusiastisk, selvsikkert, nesten fryktløs. Jeg spør for å få det bekreftet. Pulsen stiger. Raskt. Gliset hennes falmer litt. «Nei, desverre…» Gliset er med ett tilbake. «men, han spurte om jeg ville være kjæresten hans! Er det ikke fantastisk?» Selvsikkerheten min er borte. Jeg er absolutt ikke fryktløs lenger. Gutten kommer mot oss, peker på meg og sier: «Jeg liker ikke deg!» Han gjør en grimase som er vanskelig å fordøye. Jeg snur hodet mitt mot venninna mi, men hun står ikke lenger ved siden av meg. Jeg ser opp. Der er hun. Hun flyr. >
>
I går var jeg borte. Jeg var på hyttetur sammen med fire herlige jenter, og jeg trengte virkelig en slik sladderkveld med grilling, godteri og (i mitt tilfelle) brus. Etterhvert ville selvfølgelig knotten også være med på moroa, og tåka kom sigende. Dette var mer enn vi jenter kunne takle, så vi gikk innendørs og fortsatte med sladring og fråtsing der. Alt i alt en super kveld, på tross av store mengder knott og kald tåke.
I dag har jeg og Kaj vært hos jordmor, og vet dere hva? Lyden av hundreofemtifem små hjerteslag i minuttet fikk meg til å glise bredere enn hva jeg trodde var mulig. Jeg gliser enda. Alt står bra til. Nei, alt står utmerket til. En slik følelse er vanskelig å forklare. Jeg er lykkelig. Og litt trøtt. Det sistnevnte gjør ingenting, for nå ser det ut til at sola er på vei gjennom den tykke tåka som har hindret oss i å se solen på to døgn. Da er det kanskje mulighet for at jeg kan sleike mer sol, og lese videre i den særdeles spennende boka jeg har begynt med. Kanskje jeg også finner noe gøy å ta fler sommerbilder av. Sommerbilder blir jeg aldri lei av. Ha en fin dag!
>
Nå sitter jeg her. Rufus ligger ikke mange centimetrene unna meg, og det gjør forsåvidt ikke Sala heller. Jeg er en dyremagnet i kveld, men for min del er ikke dyrenes nærvær nok. Jeg vil ha Kaj her, og jeg vil ha ham her nå! Uansett. Kaj kommer vel straks hjem fra jobb. Han burde vært her ti over ti, som vanlig, men han måtte jobbe litt ekstra. I mens sitter jeg her med intense ryggsmerter som kom fra ingensteds, og kveldskvalmen jeg nå har blitt ganske så vant til. Morgenkvalme er et begrep jeg ikke helt forstår. Kvelskvalme derimot – jeg er et vandrende leksikon når det gjelder kveldskvalme. Okei, jeg overdriver. Igjen. Det gjør jeg ofte for tiden. Jeg er aldeles ikke så kvalm som jeg skal ha det til. Jeg er bare lettere uggen, og det bør man vel kanskje ikke klage så høyt over. Det sitter faktisk gravide jenter rundt omkring og spyr as we speak.
Nuvel. I natt hadde jeg nok en utrolig syk drøm. De har det nemlig vært mange av de siste tolv ukene. I natt drømte jeg at noen stjal babyen min. Alt gikk så fort, og plutselig lente jeg meg oppgitt og hysterisk mot en bil og gråt. Politiet så på meg med medlidende blikk, og jeg forklarte at jeg ikke ante hvem som tok babyen min. Jeg husket ikke ansiktet hennes heller, for det forsvant like raskt som det hadde kommet. Nok om den drømmen. Den var ikke noe særlig gøy.
Sånn. Det var litt gravidprat for i kveld. Jeg har vel liten tro på at dette kan være interessant for noen, men la gå. Tiden vil vise om jeg føler det er verdt å blogge mer om slikt vås. Nå kan jeg høre Kajs bil komme gjennom tåka som slynger seg rundt alt ute. Tåka kom helt plutselig, og i kveld er det absolutt ingenting som minner meg om syden ute. Det er kaldt, grått og trist. Og jeg kan nesten ikke se naboens hus.>
Nå skal jeg kose meg videre i sola med Da Vinci-koden, og jeg skal toppe det hele med ei skål Corn Flakes med syltetøy og melk. Eller «korn flækks» som jeg alltid har kalt det, og som jeg fremdeles kaller det. Dessuten heter det Kindelegg, ikke kinderegg, hånføner, ikke hårføner, og skitt hau, ikke skitt au, også. Jeg har alltid hatt rett. Haha, jeg glemmer aldri den gangen jeg sa til mamma: «jaja, skitt hau.» Mamma så forundret på meg, og svarte forferdet: «hva var det du kalte meg?» Jeg var omtrent seks-syv år, og skjønte ikke hvorfor hun ble så sinna på meg for at jeg brukte et ordtak jeg hardde hørt alle de voksne bruke. («Skithau» er et trøndersk ord som kan oversettes med dritthode. Altså, ikke særlig fint å kalle sin mor.)
>
Nok en herlig sommerdag er snart over, og jeg har fått smake på sommerens ulemper. Klegg. Jeg aner ikke hvor mange som har prøvd å få en liten bit av meg, men det er utrolig mange. Hvordan skal jeg klare å slappe av når det flyr minst fem klegg rundt hodet mitt til enhver tid? Jeg får det ikke til. Uansett. Jeg har overlevd ute i hele dag, og det har vært deilig. Til slutt fant jeg en plass hvor kleggen ikke var å se, så jeg kunne sitte i fred og lese i boka mi. Eller, det er Kajs bok. Jeg syns det er litt flaut å innrømme det, men jeg har enda ikke lest Da Vinci-koden. Det virker som alle har lest den, til og med de dyslektiske elevene jeg husker fra barneskolen. De som var i «gruppa», som det ble kalt. Slike som stadig minner meg om Ralphs kommentar i Simpsons: «I am special.» Uansett. Nå har også jeg begynt på boka, og det lover bra. Jeg har bare kommet til side tjue, men interessen er allerede skapt. Det må være et godt tegn.
>