Humor er ikke min sterkeste side.>

Humor er ikke min sterkeste side. Jeg prøver febrilsk å skrive et kåseri nå, og jeg skriver da ikke så altfor ille. Setningene er gode, og poengene er gode. Det er ikke det som er problemet. Det er humoren jeg sliter med. Teksten er totalt blottet for både humor, ironi og sarkasme, og som mange vet er akkurat disse tre tingene grunnleggende i et kåseri. Jeg ler ikke når jeg leser teksten jeg har skrevet. Jeg smiler ikke engang. Det er et dårlig tegn. Hvorfor i all verden skal veilederen min le av noe jeg ikke syns er morsomt selv engang? Æsj. Jeg får vel bare prøve så godt jeg kan, og hive inn litt ironi her og der. Forslag mottas med takk. Om du har et kåseri i baklomma; send det til meg. Neida. Kødda. Jeg jukser da ikke.

Nå har jeg faktisk skrevet noe som ligner på et kåseri også, men jeg tror jeg bruker ironi litt vel mye. Det er enten eller med meg. Jeg får aldri til en salig blanding av vanlig humor, ironi og sarkasme. Vel, jeg skal nok klare det. Senere. Nå er jeg ferdig med alt som heter skolearbeid og jobb for dagen, så nå blir det hjemmelaget pizza, Mozell og tv-kos her i stua. Og calzone. I kveld skal vi bare slappe av med Shrek 3 på tv, etterfulgt av God Kveld, Norge. Ja, jeg liker programmet. Eller, egentlig liker jeg ikke programmet. Jeg liker Dorthe. Dorthes stemme er så…god og koselig. Stemmen til Dorthe Skappel minner meg om lørdagskveldene for mange, mange år siden, og jeg elsker å mimre tilbake.

Vel, ha en super lørdagskveld! >

Den gravide av oss.>


Til de som lurer på om jeg går sånn til vanlig; vel, går ikke slik hver dag, men det gjør meg ingenting å vise meg sånn i full offentlighet. I dag gikk jeg på butikken slik, og var på jentevors med tre søte jenter.

Da har jeg kommet meg hjem fra jentevorspiel hos Nora. Veldig koselig kveld med veldig koselige jenter, men jeg må innrømme at det er litt rart å sitte som «den gravide» i jentegjengen. Jeg føler for å rope ut at babyen sparker hver dag nå, og hvor fantastisk det er. Jeg vil også fortelle lenge om hvordan alt føles, og hvordan alt er for meg nå. Jeg forstår selvfølgelig hvor kjedelig det kan være å høre på i lengden, så jeg biter det i meg. Bare for å ikke bli som jeg aldri skulle bli. Jeg tror faktisk det er umulig å ikke bli som jeg ikke ville bli. Jeg kommer til å bli nok en av de mødrene som ikke får snakket nok om hvor nydelige ungene mine er, og hvor gøy det var da han/hun kastet bamsen sin på meg og lo. Eller hvor gøy det var å se at han/hun lekte med spaghettien. Det er rart. Jeg er ikke lenger jenta som fester helt til neste morgen og hun som drikker mest. Jeg er ikke lenger med. Det er rart å tenke på. Ting er forandret, og kommer bare til å forandre seg mer. Det er rart å være først.

>

Ny layout.>

Da ble det ny layout. Hva mener du om den? Litt greit å vite om den er så stygg at du ikke vil besøke bloggen min mer, på en måte. Da må jeg selvfølgelig gjøre noe med det. Selv ble jeg veldig fornøyd, og liker de varme høstfargene. Det er tross alt høst nå, og høsten er absolutt ikke trist og grå. Jeg elsker høsten. Finere farger finnes ikke i noen annen årstid. Kommer kanskje også til å bytte header av og til, og da kommer jeg til å bruke bildet med hatten og den blonde parykken. Så. Er layouten godkjent? Takk for at du sier meningen din!

Nå drar jeg på jobb. Hejdå!>

Parykker.>


parykk2parykk1

I går jobbet jeg omtrent hele dagen. Jeg ble ferdig klokka syv, og da var jeg rimelig sliten. I dag har jeg bare to timer jobb, så i dag har jeg tid til å gjøre andre gøyale ting. Som å ta bilder av de nye parykkene mine. Og rydde litt rundt omkring i huset og gjøre annet småtteri som trengs å gjøres. Og lage ny layout på bloggen. Liker plutselig ikke headeren min lenger, så jeg må bytte. Har ordnet en ny header, men da passer ikke bakgrunnen lenger. Irriterende. Blir antagelig total fornyelse – igjen. Håper bare jeg (og dere) bllir fornøyd til slutt. Hva syns du om parykkene/bildene?

>

Hold my hand.>

Babyen sparker fremdeles som en tulling, og jeg får fremdeles den samme gode følelsen i kroppen hver gang det skjer. Jeg er så glad for at jeg og Kaj kan dele alt dette sammen. Jeg er så takknemlig for at han er så fantastisk som han er, og for at han elsker meg. Æsj, jeg liker egentlg ikke å skrive «elsker». Det høres så pompøst ut. Jeg er ikke særlig pompøs, og heller ikke spesielt fylt av klisjeer. Ikke egentlig, men av og til er det bare ikke til å unngå. Jeg har i grunn gått tom for originale skildringer og smarte metaforer. Jeg kan ikke gjøre annet enn å si det veldig enkelt;  det er godt å ha noen å dele alt med.

Forresten. I dag fikk jeg en pakke i posten. Jeg fikk fire eller fem nye parykker, og jeg gleder meg til å ta bilder med dem! Det blir gøy. Parykker er gøy. Plutselig kan jeg ha langt, krøllete hår, eller en helt hvit bob. Hvem vet? Men – det blir i morgen. Nå skal jeg slappe av. Virkelig slappe helt av. Tror nok jeg kommer til å sovne på sofaen straks. Og vet du hva? For en gangs skyld er det fortjent også.>

Overprotective.>

Nå har jeg nesten fått gjort ferdig alt jeg hadde planlagt å gjøre i dag, og jeg har fått gjort litt jeg ikke hadde planlagt å gjøre også. Jeg hadde helt glemt at jeg skulle svømme før jobb, men fikk heldigvis en påminningsmelding i god tid. Jeg er fryktelig glemsk av meg. Det har jeg vel alltid vært. Og jeg er fryktelig dårlig til å rydde. Og lete. Sånn. Da har jeg fått ut litt kjipe sannheter om meg også.

Vi har begynt å la Rufus være ute alene nå. Han er egentlig ikke helt alene, for Sala er nesten alltid ute sammen med ham. Jeg tror morsinstinktet mitt har slått inn for fullt allerede, jeg. Jeg er overbeskyttende, og det trodde jeg aldri jeg skulle bli. Jeg biter nesten negler hver gang jeg ikke får øye på Rufus rett utenfor huset. Jeg er sikker på at jeg har sendt ham i døden hver eneste gang. Heldigvis har jeg ikke gjort det enda. Han storkoser seg, og vil heller være ute enn å blli overøst med kos og dull fra meg. Rare greier. Litt trist i grunn, men sånn er det vel når «barna» vokser opp og blir store. Høhø. Det nekter jeg å godta, så nå skal jeg tvinge Rufus til å kose med meg. Siden det blir vanskelig for deg å gjøre det samme, kan du heller trykke på playknappen i boksen under og høre enda en fantastisk fin sang. Om du vil, selvfølgelig.

Placebo – Pierrot the Clown.


Jeg kommer med enda et låttips i dag. Nydelig sang. Hmm. Er den litt emo? Forresten så hater jeg egentlig youtubefilmer på blogger. Likevel poster jeg en selv. Se på det som en slags «jeg-trenger-å-hate-bloggen-min-litt»-handling.

>

Morgenfugl.>


I dag ser jeg omtrent sånn her ut. Nå begynner hårfargen min å bli som jeg vil ha den. Bare litt mer oransje nå, så blir jeg superfornøyd!

God morgen!  I dag stod jeg opp ganske tidlig. Tidlig til å være meg. Jeg stod opp litt over åtte, og det rare er at jeg ikke var trøtt engang. Jeg har oppdaget fordelene med å komme seg opp av senga før halv elleve nå. Jeg har fått gjort mye allerede, og klokka er ikke tolv enda! Fantastisk. Jeg har fremdeles mye å gjøre, men før jeg begynner vil jeg gi dere et låttips. Denne sangen har jeg elsket siden jeg først hørte den på filmen Mr.Brooks. Fantastisk film, fantastisk sang. For en stemme. For en følsom sang. Ah, jeg elsker den.  (Ikke se på videoen, for den er ikke særlig bra. Fant ingen musikkvideo, så da tok jeg bare en greie.) Kos deg med sangen!

>

Today.>


Lang genser fra Gina Tricot, skjerf fra husker ikke hvor, lakktights fra Cubus og sko fra Økonomi Sko, jakke fra Cubus.

I dag har jeg vært på jobb på SFO, og det er like gøy hver gang. Unger er så søte. De kommer med så mange morsomme kommentarer ut fra ingenting! Som for eksempel «Jeg kan se at du har på deg rouge i dag.» Haha, jeg gleder meg til å bli mor selv. Apropos det å bli mor; nå kjenner jeg spark hver dag! Det er helt utrolig. Hver gang jeg føler en dytt innenfra, blir jeg lykkelig. Jeg blir helt satt ut hver gang. Det er utrolig hvor godt det kjennes nå. Kaj kjente det for første gang i går også. Jeg aner ikke hvor godt han kjente det, men han kjente det. Snart er jeg faktisk halvveis i svangerskapet også. Tenk det…

I kveld skal jeg kose med med druer og Top Model. Jeg er avhengig av Top Model, og har vært det siden første sesong ble sendt fra Amerika. Jeg har sett nesten alt. Canada, America, Australia, Norge… Jeg er avhengig. Jeg er ikke spesielt interessert i modeller og slikt, men jeg elsker å se hvordan fotografene jobber. Hvor stilige bilder de får til, og hvor stor forandringen er. Av og til er det godt å se hvor mye retusjering de faktisk bruker. Hihi. Det er godt å se de ganske så normale fjesene blir sminket opp til modeller. Det er sånn det er. Fåtallet av dem er fantastisk pene uten sminke, og det gjør selvfølgelig godt for selvtilliten i ny og ne. Ha en fin kveld!

>

Let’s roll!>


Nei, jeg faller ikke. Jeg er proff.
Nye treningsklær fra Craft.

Nå skal jeg og Nora ut og gå på blades. Sala skal selvfølgelig også få bli med. For dere som ikke har prøvd blades før; PRØV! Det er utrolig gøy, og dessuten er det utrolig god trening. Trening er gøy! Vi skal gå akkurat , så jeg rekker vel egentlig ikke si så mye mer. Hade!

Update: det ble ingen super treningstur, men det ble en rolig og behersket sladretur. Minst like godt. Kroppen var ikke innstilt på en hard treningsøkt i dag. Siden dette innlegget ble ganske så kjedelig, spør jeg: Hvor ofte trener du?

>

Where did they go?>

Husker du appelsinsjokoladen man måtte slå hardt i bordet for at den skulle dele seg opp i sjokoladebåter? Den deilige smaken av appelsinsjokolade? Ah, jeg elsket den sjokoladen. Den ble selvfølgelig bare spist i juletider, og var med på å skape julestemning hvert år. Nå har jeg ikke smakt den på mange, mange år, og jeg lurer; hvor i all verden ble den av? Hvorfor stoppe å selge noe så fantastisk? Ekle mennesker. Nå er den borte. Bare borte.

Husker du Fanta Shokata? En brus jeg var utrolig glad i. Fanta Shokata minner meg om snowboard på Oppdal sammen med Jannicke, ei venninne jeg har kjent i veldig mange år. Smaken av hylleblomst og…et eller annet var fantastisk. Jeg er ikke særlig glad i brus, i hvertfall ikke ofte, men denne.. Den var fantastisk, rett og slett.  Hvor ble den av? Den ble borte. Bare borte.

Husker du når Twix ikke het Twix, men Raider? Da var sjokoladen tusen ganger bedre. Raider. Der ser man hvor viktig navnet er. Raider er tusen ganger kulere enn Twix, så hvorfor bytte? Hvor ble Raider av? Den ble borte. Bare borte. Noe lignende skjedde med Lion også, men der ble ikke navnet endret. Nei, der ble selve smaken og innholdet endret. Hvorfor? Hvorfor endre noe som i utgangspunktet fungerer knall? Ekle mennesker.

Jeg hadde egentlig planer om å komme opp med fler slike godiser jeg savner, men jeg kommer ikke på fler. Likevel. Det er ille nok. Jeg kunne betalt ganske mange penger for å smakt appelsinsjokoladen på julaften igjen. Og Fanta Shokata i snowboardpausene på Oppdal. I stedet må jeg sitte her og tenke på dem. Savne dem. Fantasere om smaken. It sucks. Come back to me!

For å ikke drukne i godterisavn og fråtseri; nå skal jeg ut og gå tur med Sala. Senere i kveld skal jeg ta en tur på blades med staver. Det har jeg aldri prøvd før, så det blir gøy! Så skal jeg se første omgang av Manchester United – Liverpool. Andre omgang går jeg glipp av, for jeg må på jobb. Synd. Vel, hadebra!>