I vår har jeg vært deprimert.
Det har jeg ikke vært siden 2017. Det har altså gått ni år siden sist, og nå, i februar, ble jeg plutselig deprimert igjen. Eller, nei, det var kanskje ikke så plutselig. I høst var jeg oppe.
Jeg var oppe, så var jeg nede, og så døde bilen. Halvveis til Skogn bestemte girkassa seg for at nok var nok, så da måtte jeg flippe den over i manuell, snu og kjøre hjem igjen, med to utålmodige barn i baksetet.
Verden var imot meg. Universet hatet meg. Alt gikk feil. Alt var dritt. En ulykke kommer sjelden alene, sies det, og det føltes sannere enn noe annet.
Jeg gikk i samtaler igjen. Det har jeg heller ikke gjort på veldig lenge, ikke siden 2019. Hun sa at jeg burde gå tur. Komme meg ut, gjøre de tingene jeg egentlig hverken hadde lyst til eller orket. Jeg visste at hun hadde rett, sa til henne at det var et godt forslag (og mente det), men dro hjem og glemte det like fort.
Så døde bilen.
Da måtte jeg, da. Måtte ut og gå. Hadde ikke noe valg. Til barnehagen og skolen for å levere og hente, til butikken, til bursdager og til vennebesøk. Gå, gå, gå.
Og så tenkte jeg plutselig på det igjen, en dag mens jeg var ute og gikk, at universet ødela bilen min.
At universet hadde en plan, en masterplan, en baktanke. Men nå forandret tanken seg. Jeg så ikke lenger på det som en forbannelse, at universet var imot meg. Tvert imot! Jeg tenkte: Universet ødela bilen min for å få meg ut og gå. Og her går jeg, livet er bedre og hodet lettere. Antagelig mye raskere enn om bilen ikke hadde dødd!
Det er en fin tanke. En fin måte å se på det på, selv om det kanskje er litt svevende å tenke på universet som en allmektig kraft i den forstand. Sannheten er vel at universet aldri hverken er for eller imot.
Tankegangen er.
Da har vel hjernen gjort jobben sin og, tenker jeg – og kanskje har alle årene med kognitiv terapi faktisk hatt mer effekt enn jeg har trodd.