Jeg syns det er så merkelig at vi mennesker er så … tja, dømmende og fordomsfulle. Ikke bare om fremmede ting vi ikke forstår, men også om ting vi kjenner godt til selv. Som for eksempel psykiske lidelser og psykisk uhelse. Jeg er medlem av endel grupper på facebook (noe jeg kanskje burde slutte med) hvor det diskuteres om psykiske lidelser har blitt en trend, og om mange mennesker bare later som de er syke for oppmerksomhetens skyld. Det gjelder selvfølgelig ikke oss selv, for oss selv kjenner vi, tror vi på, og vi vet jo hvor vondt ting kan være. Men andre, som vi ikke vet så mye om, tror vi ikke på. De er bare trendy og oppmerksomhetssyke, de.
Hvordan kan vi forvente å ikke bli møtt med fordommer når vi dømmer hverandre så hardt selv om vi befinner oss i samme gruppe? Hvordan kan vi forvente å ikke bli dømt av de som ikke har kjennskap til depresjon, angst etc., når vi ikke engang tror på hverandre? Og hvorfor blir vi så sinte om «noen bare er ute etter oppmerksomhet»? Er vi redde for at der ikke blir nok til oss selv, vi som virkelig lider ..? Jeg skjønner det ikke helt, hvorfor vi skal være så mistroiske. Er det så vanskelig å tro på hverandre, når vi til og med selv vet hvor vondt livet kan føles?
Dette var et fint innlegg. Er så enig! Det skal ikke være en konkurranse om hvem som er sykest. Når jeg hører folk si «h*n er bare ute etter oppmerksomhet» etter at noen har sagt eller gjort noe som indikerer at de ikke har det helt bra, så tenker jeg uansett at mennesket faktisk ikke har det helt godt. Har man det bra, vil man jo ikke late som om man har det dårlig? Uansett kan vi ikke vite hvordan andre har det, uten å være åpensinnet og villig til å lytte.
God helg :)
Forfatter
Akkurat det samme tenker jeg! Å «late» som om man har det dårlig er jo egentlig en slags sykdom i seg selv. Det er i alle fall en sterk indikasjon på et vedkommende ikke har det helt topp. Og hvorfor skal vi i det hele tatt sette spørsmålstegn? Om noen sier de ikke har det bra, så har de det ikke bra. Om noen sier de har en diagnose, så legger ikke jeg meg borti om det stemmer eller ikke. Det er da ikke min (eller andre randoms) jobb. :) God helg til deg og! <3
Jeg kjenner at, selv om psykisk helse liksom skal ha blitt mindre tabu (føler ikke det stemmer), så føler jeg at jeg hele tiden må gjemme armen min med kutt fordi at andre kanskje skal bli offended. Altså, argh. At folk tror at jeg har gjort noe sånt mot meg selv fordi jeg vil ha oppmerksomhet er både vondt og irriterende. Hadde jeg kunnet fjerne arrene så hadde jeg gjerne gjort det, men det hjalp der og da, liksom.
Forfatter
Sant! Hvorfor i all verden skal vi TRO sånt om hverandre? Det skjønner jeg ikke. Selvfølgelig er det ikke noe man er glad for at man har, men å si at det blir gjort for oppmerksomhetens skyld er bare uvitenhet og … ja. Uvitenhet, rett og slett!