Vi har kommet oss hjem til mormor og mosse på Frøya, og er klare for å feire jul! Nå skal det bli ordentlig godt å bare være litt i ro en stund, slappe av, spise god mat, og være sammen med verdens beste Vilja. Og resten av familien også, selvfølgelig. Og kaninen, haha. Den som har vært med helt siden hun var ni måneder gammel og valgte den ut på lekebutikken helt selv. Favoritten. ♥ Hugs!

Julepyntet i Oxford street. Herlig! Jeg var egentlig ute etter å finne en gave til Vilja, men i stedet ble det bare å gå rundt og se litt. Så ble jeg sliten og fjern, og dro ræva mi tilbake til senga og Dexter igjen. Haha! Sånn er det. Hugs.

Jeg fikk jo denne turen til London påspandert av en kompis, britiske Jake som jobber som pokerdealer, og som blant annet har dealet under NM i Dublin flere år på rad. Han kjøpte meg inn i noen pokerturneringer her borte, men dessverre så gikk ikke de særlig bra. Jeg fikk en syvendeplass av trettiseks spillere i den første jeg spilte, og da spilte jeg egentlig veldig bra. Close, but no sigar der altså. I den andre turneringen spilte jeg dårlig og røk ut ganske tidlig, og det var planlagt at jeg skulle gi den samme turneringen et nytt forsøk i går. Det lot jeg være, og forble i senga og så Dexter og spiste altfor masse sjokkis istedet. Det er det der med å ta vare på seg selv, og selv om jeg har veldig lyst til å spille, tror jeg det var veldig lurt å la det være. Det kommer fler pokerturneringer i fremtiden. Det er ikke så lett å forklare hvordan jeg føler meg these days, for det er mye merkelig og mye som jeg ikke klarer å sette gode nok ord på til at jeg en gang gidder å prøve (det ville bare bli forvirrende).

Men hei, jeg fikk en fin reise til London, og i ettermiddag skal vi stikke på et julemarked eller noe sånt og se litt, før det blir hjemreise i morgen. Takk for turen, Jake! Jeg gleder meg veldig til gjensyn med Vilja, og jeg krysser fingrene for at jeg skal klare å være en god og tilstedeværende mamma hele julen. Og tante, søster og datter. Nå: litt mer Dexter fra senga. Hugs!

Mine and Jake´s reflection. Thanks, Jake, for being a true gentleman all weekend! 

Da jeg skreiv at jeg plutselig skulle til London, fikk jeg en god del meldinger/kommentarer om hvor bra det er at jeg endelig er i god form. I tillegg fikk jeg bekymringsmeldinger fra de som kjenner meg best. Naturlig nok, etter hvordan sist reise gikk. Det endte jo med et ganske hardt møte med veggen. Å reise til London sånn plutselig, ikke så lenge etter den krasjen, var vel kanskje ikke helt risikofritt. Jeg har ikke vært stabil den siste tiden. Jeg har ikke vært stabil på ganske lenge, og det har – alt i alt – vært et ganske så hardt år. Allikevel valgte jeg å dra. Mest for at jeg nekter å slutte å prøve. Jeg nekter å gi opp å leve i frykt for hva som kan komme til å skje. Med frykt for katastrofer kommer ikke bare frykt for katastrofen i seg selv. Det er samtidig veldig lett å få angst for å leve.

Jeg var jo også veldig bestemt og sikker på at NM på Gardermoen skulle gå smertefritt, uten at det ble helt som jeg hadde tenkt. Det endte absolutt ikke som det skulle. Nå har jeg én viktig tanke i hodet som hjelper meg til å ta gode valg, slik at denne turen ikke skal ende likedan. Jul med Vilja. På tirsdag som kommer skal jeg være med på avslutning på skolen hennes, så skal vi kjøre hjem til mamma på Frøya for å feire jul. Jeg får bare feire annenhver jul med henne, og det skal jeg ikke gå glipp av.

Meg som chiller i senga. Dexter på Netflix, woopwoop!

Allikevel må jeg innrømme at det er litt tungt. Jeg føler meg ikke helt på topp. Humøret varierer veldig i løpet av få timer. Jeg blir fort sliten, og jeg blir ganske raskt litt fjern. Det blir vanskelig å ta inn ting som skjer, høre hva folk sier, være tilstede. Jeg blir redd for å… Miste meg selv. Miste kontrollen. Ende opp som på Gardermoen, uten kontroll på verken kropp eller følelser. Jeg blir redd for å miste virkeligheten. Miste fotfeste, vippe over til en tilstand hvor jeg ikke lenger føler meg som meg selv. Følelsene svinger i hytt og pine, og plutselig skulle jeg ønske jeg lå hjemme i min egen seng og bare kunne ligge der uten å gjøre noe som helst før tirsdag. On the bright side: jeg klarer å ta hensyn til meg selv. I kveld for eksempel, har jeg brukt hele ettermiddagen og kvelden i senga med Dexter på tv-en. I London, hvor jeg aller helst skulle ha vært der ute og opplevd en by jeg så sjelden er i.

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg vil frem til. Jeg vil vel frem til at jeg er sliten og lei av å føle at jeg er på vippen, men er samtidig ganske glad og stolt over at jeg takler det bedre nå enn før. Så krysser jeg fingrene for at det varer. Ikke bare frem til jul, men også til neste år – så kanskje 2017 endelig kan være et år hvor jeg tar tre skritt frem og ett tilbake, i stedet for ett skritt frem og tre tilbake.

Her kommer noen bilder fra London! Jeg tok en sånn huske-greie som gikk 55 meter opp i været, så jeg fikk en fin view over byen. Haha! Vi fant også et par fyrer som lagde store såpebobler, til både barn og voksnes store begeistring. Jeg elsker såpebobler! London er en skikkelig fin by. Noen som er enige? Nå skal jeg ligge i senga og se Dexter resten av kvelden. Hugs!

Bloggen ble hacka av noe pornogreier, så den har dessverre vært nede en stund nå. Men hei, jeg er plutselig i London, og selv om jeg ikke har noen bilder å komme med enda (kom i gårkveld, og da var det jo mørkt her), så lover jeg å ta masse fine London-bilder etterhvert. I mens får dere en skikkelig crappy iphone-selfie i speilet. Snapchat. Typisk. Haha! Jeg er bare så overlykkelig over å endelig ha fått fiksa bloggen igjen, jeg, så jeg bare måtte poste noe her. For det var jammen ikke lett! Creds til meg. Hat over hackere… Hugs!

Huskeregel nr.1: Bak skyene er himmelen alltid blå. Bullshit-klisjé av typen jeg virkelig hater, men hei, positive thinking og alt det der. Kan ikke skade. Nå: pakke. I morgen: London. God tur til meg!

blue

Søndagene når Vilja har dratt hjem til pappaen sin igjen er de verste. Det blir så tomt. Jeg slår på høy musikk. Legger meg på rygg på gulvet; Bare da kan musikken virkelig fylle meg. Men det forblir like tomt. Jeg forblir like tom. Tristheten blir ikke mindre av vakker musikk.

liggerhersitat liggerher2

Jeg savner denne kosete pelsballen veldig i blant.

Tristhet har en tendens til å virkelig fylle meg når den først kommer. Jeg blir ikke bare litt trist. Jeg blir uendelig trist. Heldigvis vet jeg den ikke er kommet for å bli denne gangen. Ikke for å fylle meg så veldig lenge. Kanskje er den borte allerede i morgen. Kanskje må jeg bare lære meg å akseptere å bli uendelig trist i blant, som i dag, uten å legge så veldig mye mer i det. Kanskje må jeg bare lære å leve litt i omvendtland. Tenke det motsatte av det jeg egentlig tenker. Dette er ikke verdens undergang. Dette er ikke depresjon. Alt var ikke bedre før. Livet er mitt er ikke håpløst. Jeg er ikke håpløs. Jeg skal få til noe. Jeg skal bli noen. Forresten; Jeg er noen. Sånn. Omvendtland.

I dag var jeg og Vilja på besøk hos Nora og Ulrik. Jeg føler meg nesten som en stolt tante til ham, jeg! Jeg syns det er  kos at både jeg og Nora er mødre nå – selv om jeg var litt endel tidligere ut enn henne… Haha! Jeg syns Nora er en fantastisk flink mamma, og i blant har jeg skikkelig lyst til å sparke mammapolitiet i leggen på hennes vegne. Er det noe som irriterer meg grenseløst, så er det mennesker som tror de sitter med fasit på hvordan ting skal være – bare for at det har funket godt for dem. Det er ikke sånn det er. Det er så mye som er individuelt! Men nok om det. Ulrik er så utrolig herlig, og både jeg og Vilja koste oss skikkelig på besøk i dag. Her er noen bilder fra dagen:
fixed3 ulrik_1 ulrik_3 fixed4 ulrik_2

Er han ikke nydelig? Hjertesmelt (i dag og)! Hugs.

Jeg og Vilja er på butikken.

Jeg: Trenger vi noe mer?

Vilja: Nææh… Tror ikke det. Forresten, jeg trenger ikke noe annet enn deg, jeg!

Så lener hun seg inntil meg og gir meg en klem.

♥ Hjertesmelt.

lillevilja1

Gullet tre måneder gammel.