tilblogg1

Jeg er en sånn person som i mange, mange år bare holdt alt for meg selv, og egentlig aldri sa noe til noen om hvordan jeg egentlig hadde det, hvem jeg var eller hva jeg tenkte. Men så – så fikk jeg en diagnose, prøvde å ta livet av meg og ble psykiatrisk pasient. Da var det lettere å prate om det, for da visste alle hvor jeg var uansett, og man er jo ikke på psykiatrisk bare for gøy, heller. Det var mer definerbart, kanskje, spesielt for andre. Jeg ga jo meg selv diagnosen bipolar allerede for… Tja, syv-åtte år siden, så jeg hadde definert det i massevis lenge før det stod svart på hvitt. Men jeg sa det aldri til noen, for jeg er jo ikke psykolog, så derfor kunne jeg ikke være hundre prosent sikker, selv om jeg trodde det sterkt nok til å vite det helt for meg selv.

Nå er jeg altså ærlig og åpen og forteller om mye, så det kan kanskje være lett å tro at Drea, ja, hun kjenner vi ut og inn. Hun er så åpen, så hun vet vi akkurat hvordan er, på godt og vondt. Hennes gode sider, hennes dårlige sider, hva hun føler og tenker til enhver tid og hvordan det går med henne. Men det er så mye som jeg ikke sier. Det er så mye jeg aldri snakker om til noen, for hodet mitt har plass til uendelig mye mer enn det jeg får skrevet ned på papir eller sladret om i et halvtimes møte over en kaffe eller i en flyktig og travel chat på Facebook, hvor den som leser holder på med hundre andre ting samtidig og egentlig ikke får med seg meningen med ordene som skrives overhodet.

Vel. Nå har jeg fosset i vei og skrevet en hel drøss med setninger med alt for mange ord, akkurat som Jon Fosse (er det ikke tilfeldig at han heter Fosse, kanskje? Kanskje er det ment at sånn skal det være, sånn skulle han skrive, født for det, liksom), det er seint og jeg burde ha sovet for flere timer siden*, for søvn er viktig. (Det har jeg jo lært.) Poenget var egentlig bare å si at det foregår mye mer i livene og hodene til oss alle enn hva vi selv sier, og det bør vi kanskje huske litt bedre enn vi gjør. Ens egen tolkning av det en ser er ikke automatisk det som er fakta, det kan faktisk være helt motsatt, til og med. Merkelig, jeg vet, men sånn er verden. Tror jeg, da. (Viktig å slenge på en sånn, så jeg ikke skal fremstå som noen bedreviter, for det er jeg jo ikke. Jeg veit egentlig ingenting, har jeg funnet ut, jeg bare tror jeg vet en hel masse.)

*Innlegget ble skrevet her en kveld, og ikke i dag, så jeg skal altså ikke sove akkurat nå, altså.

Det er rart. Jeg blir eldre og eldre for hver dag som går, og man skulle kanskje tro at man ble glupere med årene, at man skjønner mer, at man lærer, at man vokser, men jeg skjønner bare mindre og mindre, blir bare mer og mer forvirra, og nå aner jeg egentlig ikke hva det var jeg egentlig hadde tenkt å si til dere i utgangspunktet heller, eller hvorfor jeg skulle si noe i det hele tatt, så jeg tror jeg avslutter, og heller fortsetter å skrive i boka mi, som forresten har blitt (delvis, dette er bare halve) printa ut på ark! Slenger med et bilde av det også, så dere får se at det faktisk eksisterer, og ikke bare er noe jeg skryter på meg.

roman

ginaogdrea1sisterhood2 ginaogdrea2

Et par bilder av meg og søss. Random bilder fra… Et par uker siden or so. Jeg har forresten skrevet over 63500 ord i bokutkastet mitt nå. Du vet, Psykehus-greiene. Det er en hel roman, det! Jeg har lest gjennom en del nå, og syns faktisk ikke det er så ille. Jeg begynner å få tro på at det kanskje kan bli noe av det til slutt. Det gjenstår uendelig mye, da. Noe må bort, noe må endres, noe må legges til. Men… Med masse jobb, så kan det kanskje bli noe! Og bare det er ikke verst. Og uansett hvordan det går, så har jeg i alle fall gjort noe. Det har vært motiverende, det har vært tidsfordriv, det hjelper meg å huske når jeg vanligvis glemmer. Og jeg kan lese på det akkurat når jeg vil. Forhåpentligvis en dag jeg har blitt frisk nok til å ikke være syk, og kan lese tilbake på det og tenke «jeg er  glad det ikke lenger er sånn.» 

Dette er ikke skrevet i dag.

brunettedrea

Noen mennesker er rett og slett bare imponerende. Overlegen her på Tiller er en sånn. Hun må faktisk være det mest intelligente mennesket jeg har møtt, tror jeg.

– Det går ganske kjapt å bestemme seg for at man vil dø. At bekymringen ikke lenger er en bekymring, men en motor. Fra å gjøre tanker om til handling, forklarer jeg så godt og åpenhjertig jeg kan i en samtale med henne og to andre ansatte tidligere i dag.

Jeg har jo vært med på den prosessen noen ganger nå. Noen år. I fjor, i forrigfjor, året før der. Jeg begynner å bli veteran. Jeg imponerer meg selv med å prate høyt om det, for det er ingen selvfølge. Jeg prater sjelden høyt om det til noen.

– Ja, det tar under åtte minutter, svarer legen kontant, før jeg har rukket å si ferdig setningen.

– Det tar rundt åtte minutter før man bestemmer seg for å gjøre handling ut av tankene sine, gjentar hun.

Jeg faller ut av samtalen. Blir sittende å stirre ut i lufta, uten noen som helst form for mening. Åtte minutter. Så – borte! Helt borte…. Tanken frister meg. Jeg kjenner igjen måten å leke med tanken på døden på fra tidligere år. Det skremmer meg.

– Hallo-ooo?

Legen stirrer på meg. Jeg henter meg inn igjen, i alle fall sånn halvveis.

– Hvordan har du kommet ut av depresjonene dine tidligere?, spør hun.

Jeg sliter med å svare. Jeg finner ikke ordene. Aner ikke hva jeg skal si. Er egentlig litt usikker på hva hun egentlig spør om.

– De har gått over av seg selv, sier jeg, for det tror jeg virkelig og. I august har det bare blitt bedre – helt av seg selv.

– Nei! Det er feil! Det stemmer ikke! Ting skjer ikke av seg selv. Du har begynt å gjøre ting, som påvirker alt annet! Det er motsatt rekkefølge på det!

Jeg tenker på det. Kan det stemme? Kan det stemme at jeg har jobbet meg ut av depresjonene, og ikke kommet meg ut av dem på magisk vis? Ikke vips? Hvordan har jeg gjort det da da? Og om det er sånn – hvorfor har jeg ikke begynt allerede?

Jeg blar tilbake i gamle bloggarkiv. Fra i fjor. «Det er den der uroen… Den som kribler i kroppen hele tiden. Som får tankene til å fly til tabulagte steder, igjen og igjen og igjen», skreiv jeg den gangen. Den samme uroen river og sliter i meg nå. Ustanselig. Overlegen mener jeg jobber meg ut av det. Jeg mener jeg ikke aner hvordan. Og jeg er sliten og lei. Møkklei. Jeg blir trist og lei av at jeg ikke har kommet lenger. At overlegen nettopp har sagt til meg at jeg tidligere har jobbet meg selv ut av depresjonene, men at jeg for øyeblikket er på nøyaktig samme sted som jeg alltid er på denne årstida. Destruktiv. Depressiv. Rådvill. Alt gjør vondt. Jeg drømmer om å ikke eksistere. Hva gjør man? Hvordan jobber man seg ut av det? Hvordan forhindre at å dø blir en besettelse? Jeg aner ikke. Jeg aner virkelig ikke. Jeg har aldri gjort det.