En dømmende spesialist

Om jeg hadde hatt energi til å bli det, så hadde jeg blitt jævla fornærma i dag. Kanskje til og med litt sint. I går ble jeg overført fra Tiller til Østmarka. Egentlig vet jeg ikke helt hvorfor, annet enn at de ble svært så nervøse og bekymra av at jeg ikke sa et eneste ord på Tiller hele ettermiddagen/kvelden på den 16.mai, etter en dag med Vilja på tivoli, som igjen var etter ei helg hjemme på permisjon. De ble i alle fall bekymra nok til at de sendte meg i en ambulanse på selveste 17.mai, og dermed ble det ingen feiring på meg i år heller. Det slår meg nå at jeg ikke har feiret særlig mye 17.mai de siste årene. I fjor våkna jeg på sykehus etter en nattlig svømmetur i Nidelva som krevde politi for å få meg opp. I år ble det tur med ambulanse.

I dag, onsdag attende mai, fikk jeg samtale med spesialist. Og det var i denne samtalen jeg kunne ha blitt fornærma, om jeg hadde hatt energien til det. Det er ikke sikkert jeg får til å forklare hvorfor heller, for energien er her ikke nå heller. Men jeg skal prøve så godt jeg kan.

birds

I samtale-rommet sammen med meg sitter en mann. Han fører ordet. Ved siden av han sitter ei dame, og på den andre siden av han sitter Richard – den eneste av dem jeg kjenner til fra før. Han jobba på A4 da jeg var innlagt der i fjor. Nå er jeg på A3.

Mannen, som jeg ikke husker hva heter, spør spørsmål jeg ikke klarer å svare på. Ikke for at jeg ikke vil – hvorfor i all verden skulle jeg vel ville sitte der som en taus tosk?! Jeg bare… Får det ikke til. Jeg får ikke frem ordene. Jeg er i så dårlig form. Jeg er ikke meg selv. Kroppen fungerer ikke.

– Om du skal være her så er du nødt til å samarbeide, sier han strengt.

Jeg tenker at jeg selvfølgelig vil samarbeide! Det er klart jeg vil. Jeg bare får det ikke til!

– Du har ei datter, har du ikke? Hvor er hun nå? Hvem er hun hos? Hvordan er samværet deres?

Han bombarderer meg med spørsmål jeg fremdeles ikke får til å svare på, og holdningen hans i måten han sier det på stresser meg enda mer. Jeg føler meg dømt. Tonen hans er… Brå. Hard.

– Er barnevernet involvert?

Jeg rister hardt på hodet.

– Hvordan er det med rus?, spør han nå.

– Jeg… Alkohol en sjelden gang i blant, klarer jeg å stotre frem.

– Ikke noe annet? Bare alkohol?

Jeg nikker. Jeg har aldri rørt dop i hele mitt liv, og nå sitter det en såkalt spesialist foran meg og tenker at jeg høyst sannsynlig har drevet med dop og at dattera mi har kontakt med barnevernet, kun for at jeg er her. Vet du – det er svært få av de jeg kjenner innen psykiatrien som har drevet med dop! Det er da vel ingen selvfølgelig sammenheng! Og barnevern har jeg da aldri hatt behov for med tanke på omsorgen til dattera mi!

ballong2

Han pøser på med spørsmål, og roper igjen ut at om jeg ikke samarbeider, så går ikke dette. Jeg prøver. Jeg prøver virkelig så godt jeg kan. Jeg vil hjem. Jeg vil helst ikke ha hjelpen deres overhodet nå. Jeg vil aller helst ikke være her. Jeg vil hjem. Men det er visst heller ikke et alternativ. Jeg har lyst til å gi opp. Jeg tenker tilbake på tidligere selvmordsforsøk. Jeg vil forsvinne nå og. Bare… Forsvinne. Faen. Jeg vil ikke være her. Hvorfor skal alt gjøre så vondt?

Share:

10 Kommentarer

  1. Anonym
    mai 26, 2016 / 18:22

    Det som du skriver her, tror du ikke at det påvirker datteren din?

    • mai 26, 2016 / 19:01

      Vilja leser ikke bloggen, og hun er dessuten fullt informert om hvor jeg er og hvorfor jeg er her. Jeg velger å være ærlig og åpen om disse vanskelige tingene, og det står jeg for. Jeg skjermer henne i massevis. Hun har en fantastisk oppvekst.

  2. kk
    mai 27, 2016 / 11:22

    Hei! Har samme diagnose selv, og har vært laaaaaaaaaaangt nede, men har vært frisk i flere år nå! Skjønner at det må være ydmykende å snakke med sånne behandlere… Når man er frisk og klar i toppen så er det lett å svare sånne mennesker, men vet veldig godt hvor vanskelig det er når hjernen ikke gjør jobben sin!
    Mange blir bedre med alderen, håper det gjelder deg også :)
    Klem

  3. kk
    mai 27, 2016 / 11:26

    Og for en nydelig datter du har <3

  4. Også på A3
    mai 27, 2016 / 15:36

    Hei :) Jeg er også på a3 nå (om du fortsatt er her…:) Har lest bloggen lenge, og jeg heier virkelig på deg. Du virker kjempesterk og er utrolig dyktig med bilder og ord. Sender deg en klem og håper det går bedre med deg!!<3

    • mai 27, 2016 / 21:21

      Jeg er på Tiller igjen nå! Så da treffer jeg deg ikke i denne omgangen. Masse lykke til! Håper du slipper unna fordømmende samtaler…

  5. Bjørg
    mai 27, 2016 / 21:34

    Som jeg alltid har sagt: Det er enkelte folk som kun “kan” det de har lært og lest seg til, men som mangler empati og sosiale antenner. Og folkeskikk…
    Heier på deg!

  6. juni 5, 2016 / 17:30

    Det med rus tror jeg er et standard spørsmål. Jeg blir spurt hver gang av de samme legene liksom.

    Men å ta for gitt at barnevernet er inne i bildet er nå litt spesielt. Jeg har sagt det før og sier det igjen. Det er få mødre som gjør det beste for barnet sitt som du gjør.

    Veldig mange SKAL være mer mamma en de greier og ikke innser at de ikke greier og det går ut over barna. Så akkurat der, for et fjols!

    Han burde konsentrere seg om de der barnevernet virkelig burde kobles inn istedet for supren mammaer som kjenner sine begrensninger for barnets beste. <3

    Glad i deg <3 klem

  7. Amonyn
    juni 17, 2016 / 19:12

    Som om jeg skulle sagt det selv. Hadde ett helvete på akuttposten, ikke bare enkelte jævlige leger, men sykepleiere og vernepleiere som burde skamme seg. Livet på Orkdal DPS er ett himmelrike i forskjell…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.