Jeg har ikke så mange ord å komme med, jeg har ikke noe jeg vil si om året som har vært, jeg har heller ikke noe jeg vil si om året som kommer. I stedet poster jeg tre gamle, nyredigerte bilder av Vilja. Fra den gangen jeg klæsjet på henne litt sminke og ba henne være modell, noe hun velvillig var med på. (Den gang da…) Hugs.

Jeg har snudd døgnet (veldig), og sitter derfor her nå – klokka åtte minutter over to – og redigerer bilder jeg aldri rakk å redigere før jeg gikk i hi i vår. Jeg var skikkelig urolig og rastløs i kveld, så derfor bestemte jeg meg for å finne frem gamle harddisker og bla gjennom bilder jeg tok for en stund siden. Det funket. Jeg ble roligere av det. Så her kommer noen tilfeldig valgte bilder av Frida.

Modell: Frida // Trend Models Make-up & styling: Jeanette Hansen Fotograf: Drea Karlsen // DreaPhotography
Uretusjerte bilder!

Jeg er litt usikker på hvordan jeg vil gjøre denne årsoppsummeringa i år, for… Vel, ikke har jeg blogga særlig mye, og ikke har det vært et veldig fint eller innholdsrikt år. Men så blar jeg gjennom bloggen, og finner da allikevel litt! Noe har jeg da gjort. Og skrevet. Og sagt. Jeg får prøve å ta måned for måned, og fremheve et par ting jeg er glad for at jeg blogga om.

Januar var preget av mye frykt for å bli deprimert igjen, men jeg jobbet hardt med et fashion-prosjekt på Norsk Fotofagskole.  Jeg sleit litt med usunne tanker og følelser rundt kroppen og vekta mi, men prøvde hardt å gjøre et oppgjør med det. Jeg irriterte meg også veldig over at jenter ikke både kan være overfladiske og smarte, og det skreiv jeg også et ganske langt blogginnlegg om som du finner her. Jeg reiste til Oslo og tok bilder av Lene Alexandra, og laget en liste over jenter som inspirerer meg.


Februar bestod, som januar, mye av motefotografi. Jeg ble derimot aldri helt fornøyd, og mente at de beste bildene var de jeg ikke tok. Jeg fikk litt tv-tid på TV2 Sportskanalen, og jeg skreiv et langt innlegg hvor jeg ga mitt råd til helsepersonell og pårørende av psykisk syke. Så fikk jeg tak i en ny bil!

I mars begynte jeg å kjenne på tomhet og depresjon igjen. Jeg blogga om stigmaet rundt det å være helgemamma, og hvor store forskjeller det er på det og helgepappa. Jeg og Vilja feiret påske på Frøya sammen med resten av familien. Og ja… Det var vel egentlig mars!

I april ble jeg innlagt på psykiatrisk igjen. Derfor ble det svært lite blogging, så jeg har egentlig ikke så mye annet å vise til. Det gjelder også for mai. Fremdeles innlagt, vekselsvis på DPS og Østmarka. Jeg begynte med ECT-behandling, som skulle vise seg å ha mye mindre effekt på meg enn hva alle hadde trodd på forhånd.

I juli ble ting pittelitt bedre. Jeg fikk igjen ordene, og klarte å formulere frem litt om hvordan de siste månedene hadde vært, med uro, følelse av å ikke eksistere og… Vel, ja, mye annet merkelig du kan lese om her om du vil. Jeg dro dessuten til frisør og fiksa håret, og tok også en ny tatovering! Jeg elsker den! Jeg syns den er den fineste av alle de jeg har, tror jeg. Jeg og Vilja nøt sommeren så godt vi kunne, og jeg skreiv et innlegg om holdningene rundt voldtekt.

I august ble det mer kaos i hodet igjen. Jeg satt med en en følelse av å ville hjem, uten å vite hva det egentlig betydde, siden jeg jo var hjemme. Senere las jeg boka «I morgen var jeg alltid en løve» av Arnhild Lauveng, hvor hun beskrev akkurat det samme, og forklarte det med lysten til å finne tilbake til jeg-et sitt. Utdrag fra boken kan du se her.

I september skreiv jeg om styggen på ryggen, og om prestasjonsangst og at jeg feiler i alt jeg gjør. Så følte jeg meg litt crazy, og farget håret blått!

I oktober skreiv jeg et innlegg jeg selv mener er veldig viktig. Det handler om hvordan politiet ikke alltid behandler mennesker med respekt. Jeg fortalte om en selvopplevd episode hvor to politimenn forverret situasjonen, og eksponerte meg når jeg var i en tilstand jeg ikke hadde kontroll over.

I november farget jeg håret tilbake til normal farge igjen, og satte på vippeextensions hos Glimt Bli Ny Studio. Jeg fant også igjen lesegleden.

I desember kastet jeg meg på diskusjonen om tvangsbruk i psykiatrien, hadde merkelige moodswings, dro til London og feiret jul hjemme på Frøya.

Puh. Sånn. Det var året, kort oppsummert. Trykk deg gjerne inn på linkene og les/se på innleggene jeg har valgt å fremheve i år. Hugs!

Da var plutselig jula egentlig over for denne gang. I morgen skal Vilja hjem til pappaen sin, og da kjører jeg liksågreit hjem til Trondheim i samme slengen, siden jeg allikevel må kjøre et stykke på vei. Og da har jeg nesten ingen planer før nyttårsaften. Litt pokerspilling på onsdag, men ellers skal jeg bare holde meg i ro, stresse helt ned, sove masse, og prøve å komme i gang med trening igjen. Jeg er drittlei av å spise mat og godteri nå, så jeg trenger virkelig å bare… Vel. Kjenne litt på sultfølelse igjen. Haha. I-landsproblem, much?

Men vipps, så er det jo nyttårsaften og, og den skal jeg blant annet feire sammen med denne fine frøkna. Søstersen! (Legger ved et crappy iPhone-bilde av oss, jeg. Bare for at vi er så fiiiine, så!) Håper det blir en finfin kveld. Frem til da: Søvn, trening og litt poker. Hugs!

Søstersen, Gina, og meg. Hjerte, hjerte! 

Gårsdagen i litt bilder. Barna ble litt utålmodige mens vi ventet på nissen, men ellers var kvelden en suksess fra start til slutt. Og jeg vant familiejulepokeren, og fikk derfor en finfin pokal. Haha! Vel, jeg har egentlig ikke så mye å skrive, så bildene får tale for seg selv. Hugs!

Jepp – antrekket er også on fleek. Pysj fått i julegave!

Nå er barna i seng, og jeg sitter her og tenker på hvor mye de antagelig gleder seg til i morgen. Julaften. Åh, som jeg skulle ønske det var mulig å være syv år igjen, og virkelig føle den spenningen med jul og nisse og pakker som jeg husker så godt. Det er fremdeles veldig kos med jul altså, men det er helt klart noe annet når man er barn. Derfor er det veldig godt å feire jul sammen med Vilja og tre tantebarn. Da får jeg på en måte oppleve den barnlige gleden gjennom dem. Herlig. står nrk1 på her, og det betyr tid for tradisjon: Grevinnen og hovmesteren. Haha. Vi er nok ikke de eneste som ser det år etter år etter år… God jul, alle.

Haha, ja… Litt selfies må da vel til. Jeg elsker håret mitt nå! (Om vi ser bort fra en centimeter med ettervekst da, som jeg må fikse asap.) Det begynner endelig å bli litt lengde på det og! Jeg klipte meg jo riiiiimelig kort i fjor, og angret som alltid ikke lenge etterpå. Note to self: nå skal det spares, og jeg skal ikke klippe det kort igjen. Om jeg begynner å mase om kort hår, så bare si «nei!» til meg. Haha! 

Nå kommer straks bror, søss og kidsa hennes, og da er juleferien offisielt i gang. I morgen er det jo lillejulaften allerede! Jeg slutter seriøst aldri å bli overraska over hvor plutselig jula alltid dukker opp. Man skulle jo tro jeg burde lært, og kanskje  begynne å forberede meg litt tidligere, men nei. Fail every year! Det får være litt av sjarmen. Jeg har i alle fall tro på noen veldig fine dager med god mat, masse godis og masse kos med familien nå. Det skal bli skikkelig godt. Hugs.

ProPud – favoritten! Jeg blir seriøst aldri lei av denne, jeg. Sunn og sinnsykt god! Jeg og Vilja har nettopp spist en sånn hver til frokost nå, og nå blir det pledd og barne-TV til vi orker å våkne ordentlig. Hugs.

Det er merkelig. Jeg går rundt og føler meg redd, selv om jeg egentlig vet at følelsene er irrasjonelle. Redd for alt mulig rart jeg egentlig ikke bør ofre en eneste tanke eller følelse. Allikevel er det der, like virkelig som alt annet. Følelsene er stikk i strid med tankene mine. Rasjonaliteten har jeg heldigvis fremdeles intakt. Bekymringene mine er dog rasjonelle. Etter at jeg avslutta skoleløpet, har økonomien min endret seg veldig. Det fører til et nytt stress, og det dreper det sosiale livet mitt. Det er ikke lenger bare å stikke ut på byen og ta et par øl med noen venner. Det er ikke lenger bare å spille poker flere ganger i uken. Jeg bekymrer meg for 2017. Hva skal jeg bruke tiden min på? Hvordan skal hverdagen bli? Hva skal jeg gjøre når jeg på grunn av dårlig økonomi ikke lenger har mulighet til å gjøre de tingene som gir meg glede og litt fri fra alt annet? Jeg trenger noe lystbetont. Noe å drive med. Og det er nødt til å være gratis.

Soundtrack: Highasakite – God don’t leave me

Det er ikke det at jeg ikke vil jobbe eller studere. Det er ikke det at jeg ser på arbeidsavklaringspenger fra NAV som noe enkelt og greit. Det er ikke det at jeg er lat og helst vil sove vekk dagene. Jeg trenger noe å drive med, men jeg aner ikke hva jeg er i stand til å klare, og jeg aner ikke hva jeg kan prøve meg på. Jeg aner ikke hvordan morgendagen blir – hvordan skal jeg da klare å planlegge frem i tid? Jeg har prøvd å være i fast jobb. Jeg feilet. Jeg har prøvd å studere. Jeg har feilet. Hva skal jeg gjøre nå, når jeg ikke lenger har noen av delene, og derfor heller ikke har økonomi til å gjøre så veldig mye annet?

Jeg aner ikke lenger hva jeg vil med livet. Jeg har ikke lenger en drøm eller et mål. Jeg ser ikke lenger noe jeg kan bidra med. Jeg føler meg litt overflødig her i verden, nesten. Tidligere har jeg alltid klart å finne tilbake til de store drømmene mine. Finne tilbake til planer for livet. Til tanker om hvordan jeg ønsker at det skal være. Alle disse tingene som skaper følelsene av jeg-et i oss mennesker. Nå føles det bare tomt. Jeg bruker altfor mye tid på å tenke på hvor håpløst jeg syns det virker. Jeg tenker mye «jeg vet ikke» – selv om den rasjonelle delen av meg prøver å holde fast på at drømmer og håp vil komme tilbake igjen. Kanskje trenger det bare enda litt mer tid.