Livet, kjærlighet og kjøttboller

Jeg står og venter på bussen nede i byen. Ryggen er våt av kaldsvette under Under Armour-genseren min, pulsen er høy og jeg skulle ønske jeg var usynlig. Sosial angst på sitt beste; Det er verre når jeg besvimer. Jeg tenker på livet. På hvorfor jeg ikke er fornøyd. Hvorfor jeg aldri er fornøyd. Jeg begynner å tenke på en videosnutt fra da Vilja var rundt tre år, og jeg spør henne hva kjærlighet er.

– Hmmm, svarer Vilja.

– Vet du ikke hva kjærlighet er?, spør jeg.

– Jo, sier hun bestemt.

– Hva er det, da?, spør jeg igjen.

– Kjøttbolla, sier Vilja enkelt.

– Kjøttbolla? Er kjøttbolla kjærlighet?

– Mm, sier hun og ler.

Jeg tenker på den filmsnutten, og en tanke slår meg. Hadde jeg spurt meg selv om hva kjærlighet er, hadde ikke svaret vært kjøttboller. Det hadde heller ikke vært noe i nærheten. Det hadde vært storslagent, ekstremt og… Ambisiøst. Overambisiøst.  Kanskje hadde Vilja et godt poeng. Ikke det at kjærlighet nødvendigvis er akkurat kjøttboller, men… At ting faktisk kan være så enkelt. Kanskje er kjærlighet kjøttboller for noen. Eller en is på en varm sommerdag. Eller en latter med gode venner. Små enkle ting man egentlig tar for gitt.

Kanskje er meningen med livet så simpel også. Kanskje burde jeg ikke være så opptatt av å ha en mening med alt. Kanskje burde jeg ikke være så fokusert på å hele tiden ha noe stort og ekstremt i livet mitt. Eller, jeg trenger ikke skrive kanskje. Jeg vet at jeg ikke burde alt det her. Jeg vet at jeg burde klare å være fornøyd med livet mitt, med  hverdagsgleder og med kjøttboller. Jeg vet jeg burde ha et litt mer barnlig syn på verden, slik som Vilja har. Det er rart det der, og egentlig ganske ironisk, at når man virkelig skal begynne å leve og stå på egne bein, så kommer det å bli voksen i veien. Man mister det enkle, fantastiske, barnlige synet på ting, som antagelig hadde gjort det å bli voksen så utrolig mye enklere. Jeg syns det er så synd.

Eller kanskje det bare er meg. Kanskje er det bare jeg som sliter med å være fornøyd. Som sliter med å føle at noe betyr noe som helst. At jeg ikke hører til i noen som helst rolle, og at jeg ikke er flink nok til å leve i øyeblikket. Jeg er fullt klar over det, og jeg har jobbet mye for å prøve å forandre det, men jeg har ikke funnet noen god løsning. Jeg syns det er synd at jeg har mistet den evnen. Evnen til å glede meg over små, hverdagslige ting. Små hendelser, en smak, en lukt, en latter, en følelse eller kjøttboller. Ett eller annet som kanskje er lite, men som faktisk også kan kalles kjærlighet og/eller meninga med livet.

Del

7 Kommentarer

  1. juli 27, 2015 / 20:04

    Herregud.. Så bra skrevet

  2. juli 27, 2015 / 20:42

    Fantastisk innlegg!

  3. Bjørg
    juli 27, 2015 / 21:07

    Flott skrevet Drea. Man skal vel Være litt perfekt, og har da vanskelig med å finne det enkle i hverdagen som betyr noe. Uansett er det nok enklere å finne det enkle når man er barn. Veldig bra at du tar opp problemet. Vi andre må også da tenke på det som vi synes er kjærlighet for oss. Fortsett å skrive ned tankene dine. Ellers nevner du sosial angst. Det er noe forbaska ditt. Vondt og helt unødvendig. Ingen mennesker er bedre enn andre, og da skulle man ikke behøve å Være red for å Være rundt andre mennesker. Lett å si, vanskeligere å Gjøre noe med. Jeg har hatt dette problemet i mange år.

  4. juli 27, 2015 / 21:19

    Så bra skrevet!

  5. M
    juli 28, 2015 / 02:15

    Sååå bra skrevet

  6. Ida
    juli 28, 2015 / 15:56

    Hei Drea. Bra innlegg og kjenner meg igjen i beskrivelsen av å aldri bli fornøyd. Har kommet meg litt på området siden tidligere men må stadig jobbe for å unnslippe problemene.. Har noen bøker jeg har lest som har hjulpet , faktisk ganske mye.
    Så tenkte jeg kunne tipse. Vet ikke om du er sånn som får noe ut av sånn, men jeg er den typen. Slutta å røyke ved hjelp av endelig ikke- røyker f eks.
    Bøkene jeg har lest som hjalp:

    Bra nok- Lene Alexandra øien

    Selvfølelse nå- Mia törnblom

    Det er nå du lever – Eckhart Tolle

    Leste de i den rekkefølgen også. Den siste er litt tung og tror man forstår den bedre gang 2 man leser den :)

  7. Randi Krog Belseth
    august 3, 2015 / 17:50

    Jeg har fødselsdag i dag. 43 somre. Vågnede kortvarigt ved, at opdage min 12-årige datter stå og stirre på mig. ‘Sig til når du er helt vågen, ok’? Æh… okay. En time senere, så var jeg lidt mere i vigør og datteren sendte melding på mobilen. ‘Er du klar nu’?.
    Ja, jeg var klar og afventede… Kunne høre hun sled lidt med bakken gennem døren, men jeg var tålmodig. Så kom hun ind med bakken med morgenmad. Morgenmad som hun havde lavet til mig, helt selv. Sirligt pyntet med et lille dannebrog og et hjemmelavet kort/tegning. ‘Læs bag på, mor’. Jeg vendte kortet. Jeg var lige ved at hyle. Så fine ord hun havde skrevet. Om mig. Tænk at hun ser mig sådan som hun beskriver på dette fine kort. Få sætninger, som dog betyder så uendeligt meget. Ikke bare for hende, som vovede at blotlægge alle hendes følelser. Men også for mig. Så kan man få alverdens fine, dyre og egentlige ligegyldige gaver på sin fødselsdag. For ingenting slår sådan et hjemmelavet kort. Det fylder allermest i hvert fald. <3

    Jeg elsker at se de små ting i livet. For det er netop dem, som gør et liv. En masse fine, små oplevelser; ting, lyde, dufte og smage. Jeg lover dig, at der er en hel verden som venter. Bare på dig. Men du må vove at tage imod dem også. Som med Kærlighed, Tro og Tillid, er også Livet en 'two way street'. Man må give noget selv, for at kunne modtage. Og det klarer du. Det er som at strikke – en maske ad gangen. Pludselig så begynder du at se form og mening med tingene. Med livet. Og der er bestemt noget at glæde sig over. <3

Legg igjen en kommentar til Tonje Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.