Mitt liv som Bridget Jones

Hvorfor er det sånn at noen dager bare går helt feil fra ende til annen? At noen dager rett og slett ser ut som de er dratt rett ut fra en Bridget Jones-film? Jeg har sånne dager, og nå lurer jeg  på om jeg er den eneste, eller om alle har det sånn? Men jeg er helt klart et ekstremt tilfelle. Jeg har dager hvor jeg rett og slett er håpløs. Og kroppen er håpløs. Og uflaksen er stor. Og hvor alt bare går helt galt, helt fra start. Av og til er det fristende å faktisk tro at jeg er medvirkende i en film, lissom. Sånn på ordentlig.

Jeg tenker med ett på en dag i fjorsommer. Jeg var deprimert, og innlagt på Orkdal DPS. Dagen starter med en bråoppvåkning, gjennomsvett og med høy puls etter et forferdelig mareritt. Kroppen er sliten, og jeg kjenner at søvnen jeg har fått ikke akkurat er av beste sort. Jeg ser ut av vinduet. Sola skinner, men det er en av dagene hvor sola svir mer i øynene enn den gjør godt. Jeg har en tatoveringstime på Onkel Henrys i Trondheim, noe jeg virkelig gleder meg til, men nå vil jeg helst ligge i senga og ikke gjøre noe som helst. Ikke en gang en dagstur til Trondheim, som jeg vanligvis hadde ropt hurra for.

_MG_2093-as-Smart-Object-1

Jeg kommer meg opp og i dusjen. Jeg glir og slår albuen i gulvet. Auch. Sånn starter altså den dagen, ja. Fantastisk. Jeg dusjer, føner hår og får på sminketrynet. Mascara til slutt, som alltid, bare at denne gangen stikker jeg liksågodt hele mascarakosten inn på øyet, og får sminke klint uttover så det ser ut som jeg har fått meg en hard høyre midt i trynet. Hvorfor skjer det der kun på dager hvor det passer spesielt dårlig med tanke på humør og tid?!

Jeg kommer meg på bussen, og enn så lenge går alt veldig greit. Jeg drar til Onkel Henrys, og er klar for å bli tatovert. Hurra! Mens jeg venter, kjenner jeg litt kribling i magen. Litt… Rare følelser. Jeg blir litt småbekymra, og løper på do. Nå må jeg advare, for nå kommer det litt detaljer som kanskje ikke er så veldig kule, haha. Det hadde seg sånn at jeg hadde glemt et par p-piller denne våren, og siden kroppen min elsker å bli gravid, så ble jeg det selvfølgelig på et blunk. To uker før tatoveringstimen, tok jeg altså en abort. Trodde jeg. Vel, det var ingen krise enda, så jeg tenker at det skal gå greit. Jeg setter meg ned, og tatovøren (flinkeste Julie) setter i gang. Jeg sitter vel i cirka to-tre timer, og alt går veldig fint. Helt til jeg skal reise meg for å se på den nye tattisen. Dere kan vel gjette hva som skjer…

Åjada. Jeg reiser meg, og plask! Rett i gulvet. Der aborterte jeg, gitt. Sånn på ordentlig. Den svarte buksa mi ser heldigvis fremdeles svart ut, men… Ja. Jeg skal ikke gå mer inn på akkurat dét. Jeg setter meg raskt ned på stolen igjen, og forteller greia til tatovøren. Hun løper, forståelsesfull som hun er, på butikken for meg, kjøper bukse, bind og truse (haha!), mens jeg sitter der i stolen og later som ingenting. Man skulle tro dette var nok? Neeeeida. Det er da aldeles ikke nok. Fyren jeg nettopp har begynt å date, kommer plutselig gående inn dørene. “Surpriiiise! Tenkte jeg skulle overraske deg her, jeg.” Flott… Bare… Flott.

hohoho

Er det mulig, lissom!? Jeg hadde jo avtalt sushidate med denne fyren senere på dagen, en date jeg hadde store planer om å utsette på grunn av alt som skjedde. Det kunne jeg ikke nå. Så sushi ble det.

“Hvorfor har du annen bukse på nå enn isted?”

“Ehe… Ville skifte, bare. Sølte litt blekk…Eh, ja, altså…”

Jeg kom opp med en unnskyldning for å dra tidlig, og dro tilbake til Orkanger hvor jeg begravde meg under dyna resten av kvelden. Skjer sånt med alle, eller er det bare meg og Bridget Jones!? Jeg er  glad for at jeg klarer (og også klarte den dagen) å se på det hele med humor. Det er for sykt til å ikke le av det, lissom. For en dag. Heldigvis ble tatoveringa dritbra og jeg ble kjempefornøyd, og den uplanlagte graviditeten ble jo også avsluttet. Så alt i alt skal jeg vel ikke klage. Hahaha! Jaja… Det ble en… uhm…  “morsom” historie ut av det og.

Og om du vil høre fler Bridget Jones-historier, så er det bare å si fra. Jeg har (dessverre) fler…

Del

19 Kommentarer

  1. mars 18, 2015 / 18:36

    Du er veldig flink til å skrive! Kjenner meg igjen i at noen dager så kan man føle seg litt håpløs, men sånn er vel livet bare :)

  2. mars 18, 2015 / 18:36

    haha jeg så SÅ for meg Bridget her. Slik man skulle tro bare skjer på film!
    Hvis det er en trøst så er du ikke alene … :p

  3. mars 18, 2015 / 19:04

    Huff, noen dager er bare håpløse! Men det her var vel kanskje hakket verre enn hva mine håpløse dager pleier å være :)

  4. Anonym
    mars 18, 2015 / 19:23

    du er flink til å skrive, og veldig nydelige bilder av deg!!

  5. mars 18, 2015 / 20:36

    Å huff… Det må ha vært en utrolig fæl opplevelse. Noen dager går virkelig ikke ting veien

  6. mars 18, 2015 / 21:37

    Haha, bring it on! :)

  7. mars 18, 2015 / 22:11

    Hahaha, kjente meg igjen på noen ting der ja! Flink du er som lykkes i å holde maska på da :)

  8. Wheelbug
    mars 19, 2015 / 10:49

    Oj, vet jo ikke om man skal le eller gråte! Kanskje en blanding av begge?!? Godt du greier å de det humoristiske :) du er fantastisk! Og viser jo med dette at du kan takle enhver situasjon :)

  9. Bjørg
    mars 19, 2015 / 16:04

    Jeg blir sikkert oppfattet som gammel og grinete (og det er det mulig jeg er), men jeg ser faktisk ingen underholdning i en abort, om den var ønsket eller ikke.
    Legger til at jeg er for selvbestemt abort, men det er altså lite å rope ha-ha for.

    • Drea
      mars 19, 2015 / 21:41

      Nå har jeg ALDRI sagt eller prøvd å legge frem at abort er underholdende. Eller at det er morsomt. Og jeg ropte da for all del ikkke ha-ha for det. Det som derimot er eneste måten å komme gjennom den dagen der på uten å ville legge seg ned under dyna og aldri titte opp igjen, er faktisk å le litt av det. Ikke av aborten, men av hele situasjonen. Tilfeldighetene. Uflaksen. Kroppen min, som har en tendens til å få ting til å skje på de mest upassende tidspunktenel.

  10. mars 19, 2015 / 18:34

    Situasjonene var veldig morsomt beskrevet, men samtidig er det et veldig alvorlig emne du tar opp på en litt vel lettbeint måte i mine øyne. Ikke ta dette ille opp – jeg kjenner meg igjen i følelsen (dog ikke alle aspekter, heldigvis) – for du skriver virkelig underholdende!

    • Drea
      mars 19, 2015 / 21:42

      Nå har jeg, som jeg kommenterte over her, aldri ment at en abort er noe lettvindt eller enkelt. Måten å skrive dette på, og fortelle på det om, er humoristisk av den enkle grunn at det faktisk er sånn jeg må se på omstendighetene. Ikke selve aborten.

  11. mars 19, 2015 / 19:01

    For en fantastisk fin skrivemåte du har! Veldig flink til å skrive. Leste hele teksten, kjente meg igjen noe av det, men for en fæl opplevelse. I såfall ! Bra du ble fornøyd med tattoveringen din<3

  12. Hildegerd
    mars 20, 2015 / 13:50

    Ja, ja…

  13. Therese
    mars 20, 2015 / 14:22

    Det der var ikke morsomt i det hele tatt. En fleiper ikke med spontanabort. Det meste kan spøkes med, men ikke dette.

  14. mars 22, 2015 / 14:41

    liker måten du skriver på , med en humoristisk sans, skal nok fortsette å følge deg :D vil gjerne høre mer!

  15. juli 3, 2015 / 17:12

    Huff, det høres ut som en helt forferdelig opplevelse. Men jeg skjønner godt at den eneste måten å komme gjennom sånne ting er å le av det etterpå.

    Tror de fleste har Bridget dager innimellom hvor alt som kan gå galt går galt…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.