Saturday workout

trening1
trening2

I kveld kjørte jeg ei beinøkt, samt biceps. Jeg hater å trene bein. Jeg liker ingen av øvelsene, og er det noe man blir skikkelig svett av, så er det beintrening. Det er hardt, det er intensivt og det er jækla tungt. Og effektivt, da. Som er den eneste grunnen til å gidde det. Siden kneet mitt ikke er helt topp etter operasjonen enda, kjørte jeg knebøy med 60 kg og strake markløft med 80 kg. Så gikk det i benpress, bulgarske utfall, hip thrust og diverse andre greier. Høhø. Treningsbloggen sin, det! “Diverse andre greier…” Oh well. Trening ble det i alle fall, og jeg er småstøl allerede! Godkjent innsats med andre ord.

Ellers har jeg jo fikla litt mer med det derre bloggdesignet. Hva syns dere? Jeg tror jeg liker det nå. I alle fall… Litt. For en stund. Jeg er jo med det her som jeg er med alt annet; Etter en stund blir jeg lei og må forandre noe. Nå gir jeg meg i alle fall for kvelden, og kaster meg over litt middagsmat og en film. Kanskje skal jeg slå til med en kopp kakao og et pledd også, men selv om jeg nå prøver å gjøre bloggecomeback, så skal jeg love deg at det ikke blir tatt noe kakao-pledd-film-bloggebilde ikveld, ass… Trenger jo ikke ta helt av på rosabloggefronten, heller. Fnis. Ha en fin lørdag, alle.

Rolighelg

drea1b
Tjohei! Det har plutselig blitt lørdag igjen, og jeg har bestemt meg for å ha en veldig rolig helg. Til nå i dag har jeg ikke gjort annet enn å ligge i sofaen og fikle med designet på bloggen (noe jeg fremdeles ikke har kommet helt i mål med by the way!), og videre planer for dagen er ikke stort mer enn rydding, trening og mer sofasitting. Helg med stor H.

På torsdag ble jeg forresten intervjua av Adressa om voldtektsblogginnlegget mitt, og dermed skjer jo ting som jeg håpte på. Fokus på temaet og… Ja. Avsløringer om noe vi kanskje har vært litt for flinke til å lukke øya for tidligere. Jeg gleder meg til å se hvordan artikkelen blir, og jeg skal selvfølgelig sørge for at dere også skal få se. Nei, nå får jeg komme meg opp av sofaen og komme i gang med enten den ryddinga eller treninga. Tungt å komme i gang, men ekstremt godt å ha det unnagjort! Hugs.

Jakten etter den perfekte foundation

blogg123

blogg1234
Foundation kjøpt på Glimt Bli Ny Studio

Endelig! Endelig har jeg funnet en foundation jeg virkelig elsker! Jeg hater å kjøpe ny foundation. Jeg finner aldri en jeg liker. Den jeg hadde fra før likte jeg ikke noe særlig heller, jeg bare hadde den for at… Den var der. Nå bestemte jeg meg for å prøve en ny, og da falt valget på denne. Rett og slett for at jeg testa den mens jeg venta på frisørtimen min. Endelig en tykk og dekkende foundation som holder! Alle flytende foundations virker så tynne og dårlige, men denne er virkelig god. Just sayin´. And for the record; jeg får ikke betalt ei eneste krone for å fortelle om denne. Dette er kun min ærlige mening.

Skriveinspirasjon over en frappe

starbucks
solsiden1
starbucks2

Det slo meg plutselig at jeg bruker alt for lite tid på kafé helt alene! Åpne øynene, holde kjeft (for en gangs skyld…) og se på andre mennesker. Så i dag tok jeg en spontantur bort til Starbucks i lunsjen, satte meg ned mutters alene og så på folk. Jada. Jeg både stirra og tyvlytta og alt som er, så diskret som overhodet mulig.

Som jeg tidligere har nevnt, skriver jeg bok, og etter å ha spydd ut ord etter ord, kapittel etter kapittel, så sa det plutselig litt stopp. Naturlig nok. Det er jo sånt som skjer. Det er her jeg vanligvis stopper og glemmer hele prosjektet. Vel, det har jeg jo lovt meg selv at ikke skal skje denne gangen, så mens jeg satt på Starbucks og stirra på folk i dag, fant jeg ut hva jeg skal gjøre. Jeg skal gjøre det oftere! Jeg skal ta med meg macen, et par hdetelefoner og penger til kakao (eller… hvem prøver jeg å lure? Jeg går for Frappuccino!) på Starbucks, sette meg i et hjørne, stirre på folk og skrive. Det er utrolig hvor mye inspirasjon man får av å åpne øynene, glemme seg selv for en liten stund, og se hva som skjer rundt seg. Om ikke det er for å få inspirasjon til å skrive, så for å få seg en god latter. Folk er jammen rare, nemlig. Og morsomme. Denne lo jeg i alle fall litt av for meg selv der jeg satt:

Jente, 22 år (ish) til venninna si: – Åååå, jeg har så lyst på kakao! Og Frappuccino! Og americano! Og kaffe latte! Alle slags kaffe! Hva skal jeg velge!?

Venninna: Bland alle sammen da, kanskje det blir godt…

Jenta: Næææh. Hva skal du ha?

Venninna: Svart kaffe.

Jenta: Jeg tar det jeg og…

Jeg ble ny – Glimt Bli Ny Studio

hår
hair1

Hei, bloggen! (Kompenserer for det dype alvoret tidligere i dag med litt god, gammeldags rosablogging.) Ja, da var altså (litt av) extensionsene på plass! I morgen får jeg satt på resten, siden det viste seg å bli litt for lite i de pakkene vi hadde bestilt inn. Så i morgen blir det altså komplett. Utrolig digg å ha langt hår igjen! Ganske uvant også, faktisk. Jeg har sikkert ikke hatt så langt hår som dette siden jeg var 14 år eller noe. Haha! Jeg liker det. Og jeg liker fargen og. Som…. “basefarge”, om jeg kan kalle det det, har jeg faktisk min naturlige farge. Så er det litt lysere striper i, og på undersiden bak er det lagt inn noen mørkere striper. Jeg er i alle fall superfornøyd, som jeg alltid er etter å ha vært en tur på Glimt Bli Ny Studio i Trondheim. Anbefales!

Jeg ble voldtatt

Hvert år blir det anmeldt rundt omkring 1100 voldtekter i Norge. I Norges storbyer har vi hatt flere runder med voldtektsbølger, og jenter har vært redde for å gå alene langs gata. Det har også vært mye snakk om hvor få av voldtektsanmeldelsene som ender i dom. I fjor gikk psykiater Synnøve Brattlie ut og sa at hun ville gradere voldtekt. Sovevoldtekt var ikke like ille som overfallsvoldtekt, og burde derfor straffes mildere.  “Bratlie mener at verdighet kan vinnes tilbake ved å kunne ta delansvar for hendelser der det faktisk foreligger delansvar”, stod det på Nettavisen den gangen.

Vel. Jeg har sovnet på fest som 16-åring. For full sovnet jeg på stuegulvet, og våknet av at skaftet på en mopp ble kjørt hardt inn i meg. Igjen og igjen. Buksa og trusa lå på gulvet ved siden av. Jeg turte ikke røre meg. Hva skulle jeg si? Hva skulle jeg gjøre? Jeg lå helt i ro, og lata som jeg sov. Helt til han var ferdig med å bruke både seg selv og kosteskaftet på meg, og gikk. Jeg kledde på meg, listet meg ut fra leiligheten og løp hjem til senga mi, hvor jeg ble liggende og grine. Jeg følte meg brukt, liten, dum, krenket, skamfull og nedverdiget.

Denne hendelsen skjedde som sagt for mange år siden, men det var ikke før i vår at jeg husket den. I mange år har jeg fortrengt den. Glemt alt om det, helt til alt kom tilbake til meg i form av ekle og virkelighetsnære mareritt på våren i fjor. Igjen og igjen måtte jeg gjenoppleve hendelsen. Igjen og igjen måtte jeg kjenne på følelsene jeg hadde der og da. Det ble så ille, og påvirket meg så nagativt, at jeg til slutt nesten ikke sov lenger. Slik begynte altså min forrige depresjon.

Poenget mitt med å fortelle det, er egentlig ganske enkel. Jeg har tenkt på det lenge, men å poste så personlige ting er ikke noe man gjør impulsivt. Grunnen til at jeg falt på å faktisk publisere, er av samme grunn som at  denne tøffe jenta holder foredrag for ungdomsskoleelever. Voldtekt skjer så ufattelig ofte. Det skjer mye oftere enn statistikken tilsier, og det er ufattelig mange som sitter der hjemme og skjuler en hendelse som har tatt fra dem noe av dem selv. Mange ser heller ikke alvoret i det, og bagatelliserer noe som ikke bør bagatelliseres. Det er ikke rett! Det er ikke sånn det skal være.

Jeg kjenner min voldtektsmann. Jeg har møtt ham mange ganger i ettertid. Han er som alle andre. Han er en i gjengen. Han er godt likt. Og han er norsk. Han blir aldeles ikke sett på som en forbryter eller en kriminell. Han blir ikke sett på som en som har gjort noen så vondt. Ofte lurer jeg på om han vet hva han gjorde. Om han husker det. Om han ler av det. Om han har gjort det mot fler. Eller om han angrer og skjemmes, slik han burde gjøre.

Selv om dette er en annen form av voldtekt enn om man blir slått ned på gata og dratt inn i et smug, så er det voldtekt. Det skader. Det ødelegger. Det krenker. Og det var ikke min feil, selv om jeg var full og sovna et sted jeg ikke burde sovne. Jeg kledde ikke av meg. Jeg godtok ikke at noen kledde av meg heller. Jeg var ikke med på samleiet. Det var ikke sex. Det var voldtekt, og hadde det skjedd i dag så hadde jeg ikke løpt hjem og grått i senga mi. Jeg hadde nok grått, men i stedet for å gjemme meg, føle meg liten, dum og ansvarlig, så hadde jeg lagt alt ansvaret over på ham og anmeldt det for den forbrytelsen det er. Ikke for at det hadde hjulpet meg noe å se ham få en straff for det han gjorde, men for å forebygge. Noe må skje sånn at sånt som dette ikke blir sett på som noe mindre enn det er. Som en bagatell. Sovevoldtekt er også voldtekt.