DK
Bildegalleri

These days.

PhotobucketPhotobucketPhotobucket
I går. Karianne.  Rocky Schenck. Jobb i garderoben på Familien. Men tilbake til Rocky Schenck. Ikke hørt om han, sier du? Vel. Det har jeg. Han er blant annet mannen bak musikkvideoene Where the wild roses grow (av Nick Cave og Kylie Minogue), Henry Lee (av Nick Cave og PJ Harvey) og Hometown Glory (av Adele). Og selvfølgelig mye annet utrolig bra. Han er fotograf og musikkvideoprodusent, og i går var jeg på foredrag med ham på Fotofagskolen. En kjempeinspirerende, morsom, dyktig og hyggelig fyr han der. Og dessuten litt gal. Bare se på denne videoen for eksempel. Sykeste jeg har sett på lenge. Jeg liker og hater det på samme tid. Det er nesten så jeg føler meg litt brydd og fisefin. Og det… er jo en ny følelse. Derfor liker jeg det. Ikke for at jeg liker å være brydd eller fisefin, eller vil være det, men for at det alltid er et godt tegn for kunsten sin del at jeg føler noe jeg vanligvis ikke gjør. Regner med Rocky ville ha sagt «mission accomplished» på den der.

Jeg har dessuten tenkt litt på dette med fotografi. Altså, det å lære å bli en god fotograf. Man kan bli god av å lære alt teknisk og sjit og greier, men jeg har bestemt meg for at det ikke holder. Enten så har man det, eller så har man det ikke. Enkelt og greit. God kan man selvfølgelig bli om man ikke har det også, men… Ikke topp. Og da er det ikke tekniske kunnskaper som teller. Det er følelsen. Hva man klarer å se. Hva man klarer å tolke. Hva man klarer å formidle. Formidlingsevne kan sikkert læres til en hvis grad det også, men… Det er ikke alt man kan lære å skjønne. Og for å formidle (godt) så må man jo skjønne! Skjønner..? Jaja, uansett. Jeg skal jobbe meg ferdig nå, så jeg kan sove etterpå. Trøtt. Og jobb på Familien i natt også. Hugs!


Photobucket Ett til av Karianne, bare for at hun er så fin når hun smiler.

Bildegalleri

Flua på veggen.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Flue på veggen blir kanskje feil. Mygg passer nok bedre. Litt mer plagsom, liksom.

For nå blir ikke bloggen treig å laste inn sikkert. Det ble endel bilder – igjen. Dere kjenner meg. Å bare poste et par bilder er jo… kjedelig. For å få med seg noe må man jo ha fler! Og her er lørdagen oppsummert i korte trekk. Tenk det. At så mange bilder kan være korte trekk. Da er det en bra kveld, er det ikke sånn det funker? Uansett – kul gjeng med gøyal humor. Jeg syns dessuten det er så gøy å oppleve stemninga backstage før et band skal gå på scenen. Trommisen sitter alltid og slår i lufta med trommestikkene. Det spilles på gitarer og basser. Det konsentreres. Det bygges opp. Det er akkurat som at det er nerver der uansett hvor mange ganger bandet har stått på scenen før – før det hele settes i gang og de forsvinner. Nervene altså. Ikke bandet. Og etterpå? Da er det som regel både alkohol og adrenalin i fri flyt. Herlig kombinasjon. Herregud, jeg ser selv at jeg høres ironisk ut, men jeg er ikke det altså. Jeg mener det. Det er en herlig kombo. Ingenting er som å høre på mennesker som har et adrenalinkick snakke. Adrenalinkicket smitter over, og det ender med wordwommit all over the place. Og alle vet at jeg er glad i ord. Og prat. Og adrenalin. Og alkohol. Sound´s like a winner, don´t you think?

Oj, nå fikk jeg en tanke. Det slo meg helt plutselig nå nettopp… Kanskje kroppen min frigjør litt for mye adrenalin – sånn hele tiden? Ikke umulig, ikke umulig. Vel, nå skal jeg i alle fall sove! Ikke for at jeg vil, men for at jeg må. Uhrk. Ciao.