Drea om dating.

Photobucket

Jeg er ikke mye amerikansk av meg. Du vet, jeg blir ikke rørt til tårer av overdrevne kysse-i-regnet-mens-det-spilles-søt-musikk-scener i typisk amerikanske dramakomedier. Jeg er ikke særlig begeistra for Bush og hans politikk, og jeg kan ikke huske sist jeg spiste på McDonalds. Jeg har aldri kledd meg ut på Halloween og driter egentlig i alt som heter morsdag, farsdag og Valentines Day. Og til dagens tema; jeg går ikke på dates.

Det verste jeg vet er når noen spør meg på date. Ja, det er faktisk helt fryktelig, og på tross av hvor selskapssyk jeg som regel er døgnet rundt og hvor lite lyst jeg har til å sitte hjemme alene en kveld, så skal det ekstremt mye til før jeg sier ja til noe sånt. Jeg mener… Det er kleint. Skikkelig, skikkelig kleint. Når man er på en date så er det liksom plutselig blitt noe. Ikke bare avslappa, tilfeldig og frivillig, om du skjønner hva jeg mener. Praten MÅ være der. Hele tiden. Alt må flyte, og man kan ikke bare si «det var hyggelig å prate med deg, men nå må jeg stikke» sånn helt plutselig heller, for hva skal man da skylde på? At man har andre planer? Hvem legger andre planer om man skal på date? Nei, ikke sant. Hele situasjonen er plutselig veldig tvunget og ubehagelig, og hvem vil vel være med på noe sånt – frivillig?

Å møte noen tilfeldig, på fest, på jobb eller bare i andre helt hverdagslige, vanlige situasjoner er så mye bedre. Da kan man snakke uten å føle at man  snakke. Man kan holde kjeft om man vil også, uten at det blir en av de der grusomme pinlige stillhetene som bare dreper en innvendig. Man har ikke avtalt å holde hverandre med selskap, og derfor har man ingen forventinger verken til seg selv eller den andre. Og ingen forpliktelser.

Det er mulig det er mulig å ha en vellykket date som bare ruller og går helt perfekt, men… Det er allikevel ikke min greie. Jeg er dessuten ikke  desperat etter å finne meg en kjæreste at jeg trenger å pine meg gjennom mye for å få det. Er det en ting jeg har skjønt så er det at tvang sjelden fungerer som man vil. Og dating er tvang. Virkelig. Men nå har jeg egentlig glemt hvor jeg ville med dette (for jeg er sikker på at jeg hadde et eller annet godt poeng med det), og jeg føler for å ta meg en dusj nå, så… Da bare  avslutter jeg. Poenget er altså at jeg hater dating. Og at det er noe jeg ikke skal pine meg selv gjennom. Ever. Jepp. Dett var dett. 

Del

7 Kommentarer

  1. Silje
    mars 4, 2012 / 20:35

    enig! merkelige greier

  2. mars 4, 2012 / 20:36

    Haha, jeg diskuterte akkurat dette med kjæresten min i dag og jeg tror du er veldig typisk norsk. Det er ikke noen kultur for dating i Norge og det blir veldig sånn at du skal avgjøre på f.eks. 60 minutter om du vil ha en framtid med personen eller ikke, et «kanskje» er liksom ikke godtatt etter en date :p

  3. mars 4, 2012 / 21:11

    Hehe, arti. Jeg er også litt redd dating, men kjæresten min var, før vi ble kjent osv, så tøff at han faktisk spurte meg ut på date «på gamlemåten» irl, og jeg smelta jo heeelt ;-) Og det gikk jo bra, nå har vi vært kjærester i over 3 år.

  4. mars 4, 2012 / 21:55

    Bra skrevet! Synes det er rart at enkelte bruker ordet «date» her i Norge. Hvorfor ikke si «vil du finne på noe en kveld?». Det gjør det hele tusen ganger enklere og mindre kleint.

  5. mars 4, 2012 / 23:05

    Digger tekstene dine, Andrea. Jeg er kanskje hakket mer håpløs romantisk av meg, men en såkalt date tror jeg hadde følt at var veldig klient med mindre jeg var skuespiller i en amerikansk Hollywood-film..

  6. mars 5, 2012 / 13:51

    enig. Dating er kleint. Kun vert på en i hele mittt liv, og det ble med den liksom

  7. Kristin
    mars 5, 2012 / 20:53

    Må bare få sagt at jeg digger måten du skriver på! For å peke tilbake på litt av det du skrev; det er som om teksten flyter med en unik stemme inne i hodet, sykt nok.

    Sitter her med noe kjipt skolearbeid og vil helst ikke engang se en til bokstav, men likevel kommer jeg på bloggen din og gidder lese dette. Bra jobbet av deg som skriver såpass interessant, altså! Er dessverre ikke alt jeg tar meg tid til å lese, men dette er jo verdt det.

    Forresten så er jeg 16 år, om du i det hele tatt skulle lure. Og på ingen måte rar eller sær! Bare vil drøye tiden med leksene, som jeg er nødt til å gjøre noe med.

Legg igjen en kommentar til Silje Silje Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.