Oslogirls.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketMarte og Anette.

Her er mange bilder fra helga! Det er så godt å bare komme seg litt bort fra det samme gamle. Godt å møte nye mennesker, se nye ting, oppleve noe… annet. Det var vår i Oslo, og kanskje var det akkurat derfor jeg fikk et veldig urge til å bare flytte dit med en eneste gang. Eller kanskje var det alle menneskene som var der. Tenk så mange mennesker jeg aldri har sett før, da! Kanskje er jeg teit, men jeg syns sånt er oppløftende å tenke på. Jeg mener… man vet jo liksom aldri hvem man kan møte på og bli kjent med. Spennende! Eller kanskje var det bare veldig godt å være sosial uten å stresse med noe. Det er alltid så mye lettere å kose seg når man legger igjen alle bekymringer hjemme, og reiser langt nok bort til at man faktisk ikke trenger å tenke på det som ligger igjen hjemme.

Men nå stresser jeg litt med å komme meg i seng. Jeg burde ha lagt meg for lenge siden, for jeg er sikker på at Vilja vekker meg rundt halv seks imorgen. Som vanlig. Og med tanke på at jeg bare fikk tre timer søvn i natt så blir det antagelig litt hardt å komme seg opp av senga om jeg ikke kommer meg i seng sporenstraks. Og dessuten skriver jeg så dårlig nå at jeg antagelig må ta opp norskfaget om en lærer roter seg inn her og leser. Enough said. Så, natta!

Stemning i spektrum.

PhotobucketPhotobucket

Jeg er i Oslo, og for øyeblikket sitter jeg i sovesofaen med litt vipper i håret og sminke fra i går. I går var det duket for avsluttende turnékonsert for Kaizers i Norges storstue, og det var intet annet enn magisk. For en stemning! Hårene i nakken min reiser seg bare av tanken på et fullsatt spektrum – av bare Kaizersfans! Allsangfaktoren var enorm, og da tusenvis av lightere ble tent og holdt i været da Die Polizei avsluttet konserten på formidabelt vis, så ble jeg faktisk nesten litt på gråten. In a good way. Jeg er normalt sett ikke den første som blir rørt og tyr til tårer, men altså… For en stemning, dere! For en stemning.

Stemningen ble selvfølgelig ikke noe dårligere på afterparty med bandet på Rockefeller, så jeg trenger vel kanskje ikke (men gjør det allikevel) si at jeg hadde en veldig bra aften. Jeg blir litt trist av å tenke på at det blir altfor lenge til neste Kaizerskonsert nå, men det betyr jo også at det stadig nærmer seg nytt album. Og det er jo ingen dårlig trøst. Noe annet som ikke er en dårlig trøst er at jeg snart får Viljakos igjen! Det føltes veldig kjipt å reise fra henne når det egentlig var min Viljahelg, men sånn er det. Hun har nok ikke hatt det fælt hun heller. Tror nok hun har kost seg masse først med onkel Jørgen, og deretter med farmor og farfar. Håper allikevel hun blir litt glad når jeg kommer hjem, da…

 

Photobucket

Photobucket
Siden vi er så godt i gang med crappy PhotoBooth-bilder; her er to (litt gamle) av oss!

Musikk – livets forsterker.

Det er rart det der, hvordan musikk er med på å forsterke øyeblikk som huskes i tiår etter tiår. Det er rart hvordan musikk kan få en til å huske følelser man fikk for så mange år siden at man egentlig ikke tror det er mulig at de fremdeles er lagret et sted der oppe i skrotten. Men det er de. I alle fall hos meg. Jeg husker ikke nødvendigvis årstall eller nøyaktig hvor jeg var, men følelsen husker jeg faktisk. Den kjennes i hele kroppen, selv om jeg sjelden klarer å sette ord på det. Men når jeg tenker meg om så blir nok ord overflødige uansett. Kanskje er dette en av få ting som faktisk ikke trenger ord og forklaringer. Kanskje, bare kanskje, sier det seg selv at det er gode minner inn i bildet når man for eksempel velger å sette på Kylie Minogue – Can’t Get You Out Of My Head i Spotify, samtidig som man lukker øynene, roper “hysj!” til alle rundt seg og smiler så bredt man bare klarer når refrenget kommer.

Jeg har mange slike sanger. Jeg husker godt min første yndlingssang og følelsen den ga meg. For å ikke glemme genseren den minner meg om. Hvorfor Rednex – Cotton Eye Joe minner meg om en genser mamma mente var så stygg at hun ikke trodde jeg kom til å savne den om hun kastet den, er noe jeg ikke helt kan forklare. Men det gjør den altså. Og genseren savnet jeg. Faktisk så savnet jeg den nok til å nevne den i dag, og det sier jo litt. (Ja, mamma, det er meningen du skal få skikkelig dårlig samvittighet nå. Neidaaaa.) Jeg husker ikke akkurat hvordan den så ut, men jeg husker hvordan jeg følte meg da jeg hadde den på. It made me cool. Confident. Den var kanskje ikke så pen, men den var bra.

Også har man selvfølgelig også sangene som får en til å krympe seg. Som får en til å gjenoppleve sorg og smerte. Som får en til å gjennoppleve spesielle øyeblikk som man helst skulle vært foruten, men som man absolutt ikke vil glemme. På mange måter er det bittersweet. Det gjør så vondt å gjennoppleve visse ting at det antagelig hadde gjort mindre vondt å sage av seg hånda si, men dette er en smerte man vil huske. Det er sorg man vil pine seg gjennom – gang på gang på gang – bare for å ikke glemme. Å glemme hadde, på uforklarlig vis, vært vondere. Det er sår man ikke vil at tiden skal lege, og slike sanger får en til å hikste og gråte etter få sekunder. Det er sanger som aldri dør. Sanger man aldri blir lei av. Mine slike sanger er blant annet R.E.M. – Losing My Religion og Bruce Springsteen & The E Street Band – If I Should Fall Behind, og det å bare tenke på dem får meg på gråten.

Musikk er rett og slett livets forsterker, uansett hvor teit og klissete det høres ut. Alt blir bedre, verre, tristere, gladere, vondere. Musikk gjør oss alle med andre ord litt manisk depressive. Er vi oppe blir vi løftet høyere, er vi nede blir vi trykt lenger ned. Men denne type bipolar lidelse velger vi jo selv. Vi ønsker å føle oss bedre når vi allerede er på topp, og vi ønsker at alt skal være trist og mørkt når vi er nede. Hvis ikke dette var tilfellet kunne vi jo bare ha slått av musikken, og vips! så hadde vi ikke vært like langt oppe eller like langt nede. Men jeg slår i alle fall ikke av. For meg er det helt greit at det er all or nothing, om du skjønner. (Så lenge ikke “nothing” faktisk blir nothing, da.) Jeg ønsker ikke å bare ha det helt greit. Da vil jeg heller ta sjansen på å få det så nærme perfekt som overhodet mulig, selv om det kanskje kan føre til at jeg havner litt i motsatt ende en eller annen gang på veien mot toppen. Og det er greit. Du vet, man får ingen bra lyd uten en god forsterker.

Sneak peek – Animal print.

PhotobucketPhotobucket

Alle klær fra H&M.

Styling, hår, sminke (på Silje) og foto: meg.

Sminke på Julie: Liliann Eidem.

Her kommer en liten sniktitt på fashionshooten jeg hadde med de to utplasseringselevene som er hos meg denne uken. Øverst ser dere Julie og nederst er Silje. To naturtalenter innen modellyrket! Virkelig. Jeg ble kjempeimponert over hvor raskt de skjønte hva jeg ville de skulle gjøre, og hvor godt de tok direksjoner. Kommer vel en god del bilder til etterhvert – jeg har mange jeg gleder meg til å tusje! Og forresten – bare for å påpeke det; jeg har ikke glemt at jeg skulle blogge svada med mening. Jeg har et innlegg liggende, men denne uka har gått altfor fort og har hatt altfor få timer. Så da får det bli… når det blir. Verdens beste svar. På alt.

Ukeplan.

Photobucket

Lykke Li – I follow rivers. Jeg er hekta!

Ny uke, nye ting å gjøre. Denne uka har jeg to utplasseringselever hos meg, så jeg har laget opplegg og greier. De skal være modeller for meg en dag også, hurra! I morgen skal jeg jobbe på Fame i tillegg, og til helgen blir det Oslotur. Med andre ord; det blir en innholdsrik uke. Derfor bruker jeg mandagskvelden som en ekstra søndag, og tar livet med ro i sofaen hos søstersen på Solsiden. Det funker helt greit!

Smil.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket Bare for at det er vår, og for at jeg fremdeles smiler.

Livredd.

Photobucket

Photobucket

Thirteen Senses – Into the fire

Iiiiiiik. Det er ikke trygt i gatene på nattestid i Trondheim. Jeg har helt seriøst helt mistet lysten til å bevege meg utenfor dørene på kveldstid etter gårsdagens action. Jeg ble faktisk så redd at jeg tror jeg har litt angst for å bevege meg ut i dagslys til og med. Jeg kommer til å bli en av dem som  får pusteproblemer med ett døra åpnes, og som klamrer seg fast i dørkarmen i frykt for at noe fælt skal skje om man slipper. Jeg blir en av dem som får matvarer levert hjem til seg, som legger frem betalingen og gjemmer seg på sikker avstand for å se at alt går som det skal, uten at det oppstår truende situasjoner. Etter gårsdagens skremmende wake up call kommer jeg til å ende opp som et asosialt innevesen med sosial angst som bare kommuniserer med omverdenen via telefon, det er jeg sikker på.

Nå er det kanskje på tide å komme til poenget, for jeg er sikker på at dere dør av nysgjerrighet. I gårkveld var jeg på bursdagsfest, og hadde det kjempegøy og var i finfin form. Glad og småfull ruslet jeg hjemover (til søstersen), og det var da ting snudde. Jeg gikk forbi tre utlendinger som med ett begynte å rope etter meg. Greit nok, det skjer alltid, så det var jo ikke noe å bry seg om. Ikke før de tre herremennene av utenlandsk opprinnelse bestemte seg for å følge etter meg i et tempo som røpte at de ikke bare hadde tenkt å skremme meg. Jeg begynte selvfølgelig å løpe, og de løp etter mens de lo og ropte ord som minnet veldig om “sexy” og “pule”. Men det skal jeg ikke si med sikkerhet, for norsken deres var mer gebrokken enn den man ofte kan høre i flaue stand up-shows. Jeg løp og løp og løp og løp, og for hvert hjørne jeg rundet så håpte jeg å se mennesker. En eller annen. Et vitne. En helt. Anyone!

Så skjedde det som selvfølgelig måtte skje. Det skjer jo alltid i sånne situasjoner. Jeg tryna. Jeg falt ned på alle fire, slo hull i tightsen, fikk blåknær og blødende skrubbsår. Ti meter unna ruslet en gjeng som sendte hånende blikk i retning av meg der jeg lå langflat i dammen. Jeg snudde meg for å se etter de tre som hadde fulgt etter meg, men de var borte. Puh. Lettelsen over å ha kommet meg unna gjengvoldekt og det som verre er var ubeskrivelig. Det er lenge siden jeg har vært redd. Jeg var genuint livredd, og da jeg så dette oppslaget på Adressa i dag så føler jeg meg veldig heldig som slapp unna det hele med et par forslåtte knær og en ødelagt iPhone. For skjermen ble knust i fallet, nemlig. Litt surt, men alt i alt så driter jeg faktisk i det. En iPhone kan repareres. Jeg tror ikke jeg hadde vært like lett å reparere etter hva som kunne ha skjedd om jeg ikke hadde kommet meg unna. Jeg har i alle fall lært at Trondheim faktisk er en by, på tross av at det til tider kan føles så ufarlig, lite og “hjemme”. Wake up call indeed.

Kortvarig vårglede og overtro.

Photobucket

Med ett temperaturen stiger over på rødgradene så snakker alle om det, og for hver gang det nevnes så endres det tvert, og går motsatt vei. Det er som om “vår” er kodeordet for å få snø dalende ned i mengder som til og med hadde fått julenissen til å rynke oppgitt på nesa. Men jeg nevner det allikevel. I dag var det litt vår i byen. Kanskje var det på grunn av sola og den ganske så blå himmelen, kanskje var det som nevnt på grunn av at temperaturen har bikket over på plussida med (relativt) god margin, eller kanskje var det på grunn av isen fra Cielo, som på grunn av alle overnevnte faktorer kunne nytes ute for første gang siden tidlighøsten. I dag kunne jeg i alle fall lukte litt vår på ordentlig, og om det skulle vise seg at “vår” faktisk er kodeordet for vinterværets tilbakefall… ja, så får det bare være. Det er verdt det, selv om vi må gjennom enda en snøstorm som straff for kortvarig vårglede. Og jeg er sikker på at alle menneskene som koste seg med en utepils på Solsiden i dag er enige med meg i det.

Forresten. Er det ikke alltid sånn? Sier man “nå er våren endelig her!” så kan man banne på at det er full vinter neste dag. Sier man “jeg blir aldri syk, jeg! Aldri. A-L-D-R-I. Immunforsvar av stål!”, så tar det ikke mange dagene før man ligger på sofaen med førti i feber og bihulebetennelse fra helvete. (Selvopplevd, red.anm.) Neida, det er jo ikke alltid sånn. Det bare legges ekstra merke til de gangene det faktisk stemmer, og derfor blir vi plutselig overtroiske nok til å tro på karma, smånisser i skogen og spøkelser på loftet. Hurra for at fantasi blir til “virkelighet”! Jeg venter fremdeles på at jeg en dag skal lette fra bakken og fly høyt over Eiffeltårnet. Over og ut.

Endelig ut av bloggedvale.

PhotobucketPhotobucketPhotobucket

Ja, jeg ligner litt på en inntrykt bulldog på det øverste bildet. Funny!

Jeg tror jeg har gått i hi i vinter, uten å legge merke til det selv. Bloggehi. Flere av dere har merket det. Noen av dere har til og med forsøkt å gjøre meg oppmerksom på det, men til ingen nytte. Jeg har vært kraftig mørkeblind, og har ikke helt fatta hva dere har ment med at jeg bare har skrevet innlegg som inneholder ordene “kakao”, “anyways” og “ciao” i lang, lang tid. Men jeg ser det krystallklart nå. Til dere som har forsøkt å sende meg wake up-mailer, kommentarer eller fb-meldinger; takk for innsatsen! Jeg kan med glede informere om at dere endelig har blitt hørt, og at jeg nå er på bedringens vei. Nei til meningsløse innlegg om kakao og uinteressant svada. Fra nå av blir det interessant svada i stedet.

An·noy·ing.

Jeg elsker å lese om småting som irriterer andre, og derfor har jeg tenkt til å komme med et (nytt) innlegg om småting som irriterer meg. For let´s face it; jeg er ikke alltid like blid og glad og smiler til alle og enhver, og jeg er ikke i nærheten av å være en helgen som verken snakker stygt om andre eller som ikke irriterer meg over mennesker jeg ikke tåler trynet på. Noen mennesker bare… irriterer meg. Bare ved å være seg. Ja, jeg veit. Det er barnslig, slemt og ufattelig unødvendig, men hey. Det er i det minste ærlig, og jeg er overbevist om at jeg ikke er den eneste. Man kan ikke like alle væremåter eller alle mennesker. Hvordan de snakker. Beveger seg. Sosialiserer seg. Spesielt ikke hvordan mennesker sosialiserer seg. Vi trenger eksempler.

Eksempel nummer 1. Har du lagt merke til hvordan noen mennesker alltid står maks tjue centimeter unna deg når de snakker til deg? Og om du diskrè prøver å trekke deg litt unna så følger vedkommende etter med en eneste gang for å holde tjuecentimeteren vedlike. (Den der får ikke tolkes fritt, forresten.) Dette er mennesker som er så sosialt dumme at de ikke legger merke til at noen faktisk ikke er komfortable med å ha vedkommende langt innenfor intimgrensa si, og det er irriterende. Jeg får så lyst til å rope “Jeg trenger virkelig ikke se nesehårene dine på så nært hold!” eller “jeg tror virkelig du burde ha sjekka den rotfyllinga der.”

Eksempel nummer 2. Eksempel nummer to gjelder litt treige mennesker. Du vet, mennesker som snakker så treigt at du vet hva de skal si allerede et par ord ut i setningen, men som allikevel fortsetter i samme imponerende (lave) tempo til de har fått frem hva de mener på i alle fall tjue ulike måter. For ting kan jo ikke sies på den enkle måten. Neida, man må utbrodere. Saaaaaakte. Jeg får så lyst til å nikke energisk på hodet og si resten av det jeg vet kommer, for så å skylde på at jeg syns vedkommende tok opp et så interessant tema at jeg ble litt ekstra ivrig. Men istedet nikker jeg i ei takt som viser sånn passe interesse, og blir mer opptatt av å se for meg den involverte med enten kjempelange ører eller en så stor nese at om han eller hun hadde nyst så hadde jeg blitt levende begravd i snørr tykkere enn kongeblod.

Og sist, men ikke minst. Mennesker som gjør alt i deres makt for at andre skal stirre på dem, for så å rope “hva stirrer du på, fuckface!?” så høyt og gneldrende som overhodet mulig. Det fører selvfølgelig til at alle andre snur seg og ser stygt på deg, som om du var verdens ondeste og mest fordomsfulle person, og ikke på freaken i Matrix-kåpe og med rosa hår. Makan. Take it easy, lissom. Om du løper rundt i Matrix-kåpe og rosa hår så føler jeg faktisk jeg skylder deg å ta en ekstra titt. Jeg gjør det for å være grei, så give me a break. Ikke lek rollebytte med meg er du snill.

Jaja. Så sånn er deeeet.