Et av de få gruppebildene vi tok på jenteturen. Er ikke vi en herlig gjeng? Men jeg tror jeg har pjattet nok om hvor godt det er å dra på tur med venninner, hvor viktige og fantastiske de er og alt det der. Jeg tror dere har skjønt poenget, så da er det ingen vits i å repetere seg selv mer, selv om jeg kunne.

Istedet tenkte jeg at jeg skulle nevne en pitteliten ting som plager meg litt, og selv om det kan få meg til å høres ut som en søtti år gammel mann uten andre ting å snakke om, så må jeg bare få det ut. (Hvis ikke kan det jo hende at det bare bygger seg opp inni meg helt til det eksploderer, og jeg bestemmer meg for å bombe en skole eller noe.) Hvor er sommerværet? Jeg tror vi har hatt to-tre dager med vårvær, men varme dager med sol, is og grilling har det jammen ikke vært mange av. Jeg vil bade! Jeg vil ta bilder av Vilja i en gul sommerkjole og jeg vil kose meg med en utepils. Jeg vil lese en krimbok ute i sola og drikke kald smoothie som er så kald at den gir meg brain freeze. Jaja. Jeg krysser fingrene for juli.

Enda et bilderas fra London. Dette er altså fredagen oppsummert i bilder. Jeg lengter tilbake av å se på dem, og er det opp til meg så blir det ikke lenge til neste jentetur. Det er så godt å bare ta litt fri iblant! Bare stikke av, være med supre jenter og glemme alle bekymringer og alt stress – bare for ei helg. Nå høres det kanskje ut som at jeg har det kjempefælt her hjemme, men det er ikke sånn jeg mener det altså. Jeg bare mener at det er godt å ta fri i blant. Fri fra jobb og fri fra hverdagen. Men nå er jeg altså nødt til å jobbe litt – når man tar ferie samler det seg opp her hjemme, og da er det lurt å ta et par skippertak for å komme àjour. Ciao!

Her kommer litt bilder fra dag 1 i London. Shopping, god mat og øl. Bildene får tale for seg selv, for nå må jeg rydde i studioet! Ny fotografering i dag, en i morgen og en på torsdag. Ciao!

Vår fine, vakre, snille og gode voffseboffse døde i går. Helt plutselig, uten et eneste forvarsel. Hun var ikke syk, så det kom veldig overraskende på oss. Kaj slapp henne ut da han stod opp med Vilja i går, og etter en times tid skulle han slippe henne inn igjen. Hun kom ikke da han ropte, så han gikk ut for å se etter henne, og deretter kom han løpende inn mens han ropte at Sala ikke rørte seg. At hun bare lå der. Jeg løp ut, og jo; der lå hun. Uten å røre seg, uten å puste. Helt plutselig, og uten noen åpenbar grunn hadde hun altså bare dødd fra oss, og det gjør vondt. En hund er ikke bare en hund. Sala var ikke bare en hund, hun var et familiemedlem og det har hun vært i seks år nå. Sala, hunden jeg kjøpte like etter at pappa døde, er død. Hunden som hjalp meg gjennom så mye. Det gjør skikkelig vondt, og jeg begynner å gråte bare av å skrive om det. Heldigvis har vi mange gode minner. Bare gode minner. ♥