What do you wanna know?>


Se den søte, lille hånda.

Dette bildet er ganske likt det forrige, men her er hånda i fokus i stedet for ansiktet. Se på den hånda, da. Det er ikke store greiene. Bitte, bitte, bittesmå fingre. Jeg elsker når de klemmer og holder rundt fingeren min. Hun trenger meg.

Jeg har forresten fått endel spørsmål og slikt i det siste, både om kamera, blitz, fødsel, graviditet og Vilja, så jeg tenkte jeg kunne ha en liten spørsmålsrunde nå. Om du har noe du lurer på er det bare å spørre. Jeg vil ikke at du skal finne på teite spørsmål av typen «om du måtte velge mellom å spise en bæsj eller tisse deg ut hver dag i et år, hva ville du ha valgt», men om du virkelig lurer på noe; shoot!  Nå skal jeg hive frem puppen – igjen. Ha en fin dag så lenge!

UPDATE 19.17: spørrerunden er avsluttet!

>

Hjerteknuseren.>


Hun smiler.

Det ble ingen bilder av meg og Vilja sammen i dag likevel, for jeg fikk ikke selvutløseren til å fungere. Da ble det vanskelig. Men det blir selvfølgelig bilder av oss med en gang jeg har skjønt hvordan den fungerer. Selvutløseren altså. I dag ble det bilde av bare Vilja i stedet. Enda ett. (Hvem blir vel lei bilder av noe så søtt?) Testet den nye blitzen min litt, og nå gleder jeg meg kjempemasse til å ta ordentlige bilder. Litt mer planlagte bilder enn dette. Har masse ideer som må testes ut. Jeg tror det kan bli bra. Herregud, Vilja kommer til å bli litt lei av både kamera og blitz. Stakkars jente. Vel, jeg bare. Vakre Vilja.

>

Et tittelløst innlegg.>


Gammelt bilde.

God morgen alle sammen! Eller formiddag passer vel kanskje bedre. I dag stod vi opp i åttetida, for Vilja sov faktisk fra to til åtte. Hun sov til og med i sin egen seng, og ikke mellom meg og Kaj. Fantastisk! Jeg har med andre ord sovet veldig godt i natt. Nå ligger Vilja og Kaj henslengte på sjeselongen og sover. Begge to. Jeg sitter bare og titter bort på dem, for de er så herlige. Senere i dag skal forresten jeg og Vilja ha en liten photo-shoot. Må jo ta litt mor og datter-bilder også. Håper jeg får til noe bra. Time will show!

Nå skal jeg pumpe ut litt melk, for puppene mine er så overfylte at jeg er sikker på at de kunne ha mettet en hel landsby. Jeg kødder ikke. Jeg er sikker på at kroppen min trodde jeg skulle få femlinger. Minst. Dumme kropp. Neida, det er da godt den fungerer. Heller for mye enn for lite! Ha en fin dag, så kommer jeg sikkert tilbake med et bilde av meg og Vilja sammen senere i dag. Bare om vi er fotogene i dag, selvfølgelig. Hejdå!

>

Finally.>


Hårbånd, vest, veske og kjole fra Asos, strømpebukse fra Cubus, armbånd fra H&M, sko fra Din Sko.

Jeg poster et outfit, jeg, selv om kroppen ikke er helt tilbake til normalen enda. Jeg har jo faktisk født, så jeg kan vel ikke forvente å føle meg superslank helt med det samme. Jeg er i grunn bare glad jeg får på meg normale klær, jeg. It feels good! Endelig slipper jeg unna gravidbukser og store gensere. Hurra!

Livet med en nyfødt i huset er forresten ganske så rolig. Vilja sover og sover og sover og sover. Og spiser. Og koser litt. Og sover mer. Og spiser enda mer. I dag har hun faktisk vært våken ganske så lenge, og da ligger hun bare å ser på oss. Uten å lage en lyd. Og jeg kysser henne så mye som jeg bare kan. Jeg må si jeg trives som MammaDrea. Det er herlig. Vilja er herlig, og jeg gleder meg til å se hvordan hun kommer til å utvikle seg. Det er spennende å tenke på at hun skal bli stor med egne meninger, tanker og følelser. Det er rart å tenke på at jeg skal være med på å forme henne. Litt skummelt også i grunn. Jeg føler allerede en trang til å bli overbeskyttende. Men det skal jeg selvfølgelig ikke bli.

>

You are the sunshine of my life.>


Se, så nydelig.

I dag har vi vært på den første trilleturen. Hihi, det var gøy! Vilja sovnet i vogna med en gang, og er lykkelig uvitende om hvor mye oppmerksomhet hun fikk på den lille stunden vi var på butikken. Jeg gleder meg til mange trilleturer fremover. Det skal bli godt å få trent igjen også. Det ser ut til at det blir en stund til enda, for kroppen min ble faktisk sliten av å gå i ti minutter. Kanskje ikke så rart, med tanke på bekkenløsning og hele pakka. Jaja. Det ordner seg vel, og snart er jeg supersprek og slank igjen. Hurra!

Nå begynner Vilja å sutre litt i vugga, så nå skal jeg dulle litt, og kanskje tilby Dumme-puppen som hun ikke liker. Jeg gir meg ikke. Det er ikke bare Vilja som er sta. Hun har tross alt arvet det fra noen. Noen. Hvem kan det være fra, mon tro…? Ikke meg i alle fall. Jeg er absolutt ikke kjent for å være uhelbredelig sta. Absolutt ikke. Niks. Ciao!

>

Puppeprat.>


Bilde tatt dagen før dagen.

Nå har vi stått opp. Vilja har vært litt sutrete i natt, og har dessuten bestemt seg for at hun hater den ene puppen min. Det virker i alle fall sånn. Hver gang hun ser den blir hun skikkelig sint, men hun blir rolig med en gang jeg snur den andre puppen til. Yndlingspupp, anyone? Apropos pupper. Jeg har aldri hatt særlig store pupper, men for et par dager siden våknet jeg med de jurene. Jeg mener…wow. Jeg hadde forventet å få større pupper, det er jo rimelig naturlig, men at jeg skulle få tvillingpuppene til Pamela Anderson hadde jeg absolutt ikke trodd. Jeg er sikker på at jeg kommer til å drukne Vilja i dem en dag. Det er faktisk så ille. «Ille» er det vel kanskje ikke, det er litt gøy med store pupper. Hadde de bare vært litt mindre harde og vonde, så. Nå gruer jeg meg bare til å se hvor de ender hen når de blir tomme for melk. Jeg ser for meg pupper hengende helt ned til knærne. Neida. Joda. Neida. Det går nok bra skal jeg se.

>

Giving birth.>

Da tenker jeg det er på tide med litt skremmeprat. Fødsel. Neida. Jeg skal ikke skremme noen, jeg. Men jeg skal fortelle litt om hvordan det var, og hvordan alt opplevdes for meg. Det er jo en stor opplevelse, og jeg føler jeg vil dele litt av det. Litt. Det er vanskelig å forklare en fødsel, men jeg kan i alle fall prøve å få frem noe som kan være interessant å lese. Jeg har egentlig veldig lyst til å få frem noen av de fantastiske følelsene jeg fikk av hele opplevelsen, men jeg tror det kan bli veldig vanskelig. Så flink er jeg ikke til å skrive. Så flink er ikke noen til å skrive. Men, here it goes.

Som dere kanskje vet fikk jeg uregelmessige rier fra klokka to på lørdag den trettiførste januar. Dette betyr ikke at fødselen var i gang, for det var den jo i grunn ikke. Ikke helt på ordentlig i alle fall. Jeg ringte jordmor ganske tidlig på morgenen, og hun kom hit for å sjekke om det var noe på gang. Da hun sjekket hadde jeg èn centimeter åpning, og hun sa derfor at det var fullt mulig at ting var på gang. Hun sa at vi skulle kjøre innover til Orkanger etterhvert. Det var ikke noe stress akkurat, vi kunne gjerne spise frokost og ta oss god tid. Det er ikke så veldig lett å ta seg god tid når man er så oppspilt at man holder på å dø, så vi dro rimelig kjapt. Tanken på at dagen jeg har ventet så lenge på nå kanskje var her, var utrolig. Jeg ble like oppspilt og spent som jeg hadde trodd jeg skulle bli. Jeg var ikke lenger trøtt (på tross av at jeg ikke hadde sovet i det hele tatt den natta), og håpte inderlig at riene ikke skulle stoppe. Jeg ønsket virkelig at fødselen var nær nå. Tenk, snart skulle vi kanskje få møte vår lille baby!

På Orkanger ble jeg sjekket igjen, og åpningen var litt over en centimeter. Ikke stor forandring med andre ord. Nå kan vi i grunn spole frem ei god stund, for det skjedde ikke så veldig mye på mange timer. Riene ble stadig sterkere, og dessuten mer regelmessige. De kom hvert femte minutt i mange, mange timer, og etterhvert begynte de å gjøre betydelig vondere også. Vi fikk et rom, og nå kan vi spole litt igjen. Jeg ble ikke sjekket mer, og smertene nådde det punktet hvor jeg bare sa at jeg ville hjem, og at det kunne stoppe nå. Jeg trodde forresten at smertene av rier bare satt i magen og ryggen, men jeg fikk skikkelig vondt nedover i lårene og i rumpa også. Ja, i rumpa. Auau. Anyways. Når smertene sendte meg til Negativby ble jeg tilbudt å sitte i badekar. Bare at noe skjedde gjorde meg mer positiv, og lykken ble stor da jeg kunne senke meg ned i et godt og varmt badekar. Det hjalp. Smertene avtok, og jeg ble fylt med nytt mot. Jeg satt i badekaret i ca. en time. Da begynte de verste smertene å komme tilbake, så da bestemte jeg meg for at det var på tide å komme seg opp. Da var det tilbake til rommet og nye smerter fra helvete, og omsider ble jeg undersøkt igjen også. Nå var jeg nesten bombesikker på at jeg snart hadde full åpning. Det måtte det jo være, for vondere kunne det snart ikke bli. Trodde jeg.

Jordmor undersøkte meg, og utbrøt «oi, så bra da! Det hadde jeg ikke trodd. Virkelig kjempebra! Du har fem centimeter nå!» Fem centimeter!? Forhåpningene som hadde bygd seg opp i løpet av den første delen av replikken hennes forsvant raskt. Fem centimeter?! Da er det jo fem igjen! Hvordan i alle dager skulle jeg klare det? Fem centimeter. Bare halvveis, tenkte jeg. Denne gangen tok jeg heldigvis feil. Fem centimeter var absolutt ikke bare halvveis. Jeg ble flyttet over til fødestua, og femti minutter senere ble jeg undersøkt på nytt. Nå hadde jeg ingen forhåpninger om større åpning, og ble derfor positivt overrasket da jeg fikk høre at jeg hadde hele åtte centimeter. Nå var det jo faktisk bare to igjen! På dette tidspunktet gjorde riene så vondt i ryggen at jeg hadde konstant vondt. Tiden mellom riene gjorde nesten like vondt som selve riene, og jeg følte meg ikke særlig tøff der jeg lå. Jordmor spurte om jeg ville ha sprøyter med saltvann i ryggen. Disse skulle fjerne de verste smertene der. Jeg ropte «JA!», og fikk fire sprøyter i ryggen. (Jeg skal ikke gå nærmere inn på hvor vondt disse sprøytene gjorde…) Det hjalp. Smertene i ryggen ble betydelig mindre. Heldigvis. Dette var forresten det eneste av smertestillende jeg valgte å bruke, for lystgass fungerte dårlig på meg. Jeg ble bare andpusten av det, og det forverret mer enn det hjalp. Epidural hadde jeg nok gått for om ting ikke hadde gått så raskt fra fem centimeter og uttover, men heldigvis slapp jeg styret med det.

De to siste centimetrene gikk også rimelig kjapt, og pressriene kom. Denne delen var faktisk ikke den verste av fødselen, og varte jo ikke så veldig lenge heller. Plutselig var hodet ute, og kroppen kom lett etter. Akkurat dette øyeblikket var magisk. Virkelig. Det ga en slik følelse som er umulig å sette ord på. Man kan ikke ane hvordan det føles før man opplever det selv, og akkurat dette øyeblikket er verdt alle timer med smerte og hardt slit. Akkurat dette øyeblikket snur hele opplevelsen til noe positivt. Det er rart det der. Det gikk fra de verste smertene jeg noen gang har kjent til det beste jeg kan oppleve på få sekunder. I ettertid sitter jeg faktisk igjen med en lengselsfølelse. En lengselsfølelse etter dette øyeblikket. Jeg gleder meg til å oppleve det på nytt. For jeg kommer nok til å føde igjen. Det er verdt det. Akkurat i det ene øyeblikket blir det verdt det, og jeg kan helt ærlig si at jeg gleder meg til å føde igjen. Det gjør vondt, men likevel er opplevelsen så sterk at man kan tenke tilbake på det og glede seg til neste gang. Rart i grunn. Da jeg hadde skikkelig vonde rier tenkte jeg «hvorfor gjør folk dette her på nytt!? Frivillig!?», men nå forstår jeg det. Det er verdt det. Det er virkelig verdt det. (Vil forresten skryte av personalet på Orkanger Sykehus også. De var så flinke og hyggelige! Det har utrolig mye å si.) Jeg var heldig. Jeg hadde en drømmefødsel. ♥>

Etterlengtede bilder.>


Vakre Vilja i bilen på vei hjem.

Vakre Kaj og vakre Vilja på sykehuset.

Da er vi kommet oss hjem fra sykehuset, og da kommer det endelig noen skrytebilder av Vilja. Er hun ikke vakker så vet ikke jeg, og det beste er at hun er ti tusen ganger så nydelig i virkeligheten. Hun er fantastisk, og jeg er kjempeforelsket. Jeg kan nesten ikke forstå at hun er min. Men jeg forstår det jo likevel. Jeg merket jo mildt sagt at hun kom ut. (Men det skal jeg fortelle om senere, for det er jeg for trøtt til å skrive om nå.)

Uansett. Det var utrolig godt å komme seg hjem, og dagen har gått fort. Nå er jeg i grunn ganske trøtt og sliten, så jeg skal nok sove litt snart. Vilja sover nå, så det bør jeg vel utnytte. Hun har nemlig et litt omvendt søvnmønster for øyeblikket. På natta vil hun helst ligge helt inntil enten meg eller Kaj, og hun vil absolutt ikke ligge alene i sin egen seng. Koselig det altså, men da er det ikke like lett å sove godt. Ikke for at jeg er redd for at jeg skal rulle over henne, for det gjør jeg nok ikke, men for at… jeg kan egentlig ikke forklare det. Jeg vil vel ikke forstyrre henne når hun sover. Skumpe borti henne eller noe. Vel, da tar jeg kveld. Eller i alle fall snart. Frem til da skal jeg bare slappe av og se litt på tv. Ha en fin kveld!

>

Kjærleik er å vilja vel.>

Da har jeg tatt meg litt tid til å gjøre annet enn å glane på den to døgn gamle, vakre skapningen jeg har skapt. Det er ikke lett å løsrive seg fra noe så nydelig, men et lite femminutt skal jeg nok klare. Bare for å fortelle litt hvordan det går. Men, først og fremst; tusen, tusen, tusen takk for alle koselige kommentarer! Jeg er målløs. Det betyr mye.

Kan vel kanskje begynne med å fortelle at lille Vilja (det er det hun heter, derfor tittelen) ble født 03.10 den første februar. Hun veide 3600 gram og var 50 cm lang. Akkurat passe stor med andre ord, og hun var selvfølgelig nydeligst i hele verden. Dere skal få se at jeg har rett. Bare vent. Det blir bilder når vi kommer oss hjem igjen. Jeg skal selvfølgelig også fortelle litt mer om hvordan hele fødselen gikk, og hvordan den opplevdes. Men ikke nå. Nå har jeg mest lyst til å løpe opp på rommet igjen, bare for å se at Vilja fremdeles ligger der med armene sine godt rundt seg og sover. Så nå løper jeg egentlig bare. Jeg savner klumpen allerede, så this is it for now. Reiser forhåpentligvis hjem i morgen, så da blir det bilder og hele pakka. Jeg gleder meg ufattelig mye til å vise skrytebilder av jenta mi. Åh, som jeg elsker å kunne si det. Jenta mi. Tenk det. MammaDrea. Det er utrolig.>

Jeg bare stikker og føder, jeg.>

Nå stikker jeg til Orkanger og føder, jeg. Har ikke sovet i natt, og har hatt ujevne rier siden klokka to. Jordmor har nettopp vært her og sjekket, og ting var visst i gang. Hurra! Nå blir det bebis! Wish me luck! Hejdå!>