Nå er det lillejuleaften, og vi har fått opp litt julepynt. Vi har vel kanskje aldri vært noen av dem som rydder, styrer og pynter mest, men så er vi jo ikke så mye hjemme i jula heller. I dag skal vi først spise grøt hos mamma og Brynjulf, og deretter drar vi til Kajs foreldre for å spise lutefisk. Mye mat i dag altså, men mat er jo nesten hele poenget med jula, så vi klager absolutt ikke. I morgen blir det også litt hit og litt dit, og jeg skal selvfølgelig ha med meg kameraet overalt. Nå skal jeg ta mange fine julebilder så jeg kommer i ordentlig julestemning! Dere får ha en super lillejuleaften, og en god jul! Juleklem fra Drea.

Bloggen trenger litt farger, og siden jeg ikke har hatt tid til å ta bilder i dag så får det bli et fra i sommer. Hva er vel mer fargerikt enn sommeren? Jeg savner sommeren, jeg. Men sånn er det jo alltid. Hver vinter etter at høstens fine farger har blåst bort. Anyways. Jeg har blitt rammet av julestress, og stresser dessuten med alt annet også. Unødvendig. Jeg har vært en snartur på treningssenteret også, bare for å la hjernen slappe av litt, og det funket jo i og for seg som jeg hadde tenkt. Det jeg derimot ikke tenkte på er at kroppen blir sliten av trening (rettelse: min kropp blir dødssliten av trening), så nå ligger jeg på sofaen som et slakt. Det er tirsdag, og jeg er lykkelig for at jeg endelig skal få se Grey’s Anatomy igjen. Ja, for sånne småting gjør meg litt lykkelig. Kanskje på grunn av at det nesten alltid er dritt på tv. Ciao!

Faen. Av og til får jeg bare så lyst til å banne litt, gjøre noe moralsk ukorrekt. Rekke finger til en uskyldig, stakkars mann på gata, spytte i håret på ei gammel dame som tilfeldigvis går forbi under brua jeg står på eller rett og slett banne litt høylydt foran en som er tydelig kristen. Faen. Bare for å være litt moralsk ukorrekt. Bare for å ikke hele tiden være så rett og prektig og ordentlig og pertentlig. Finnes det noe som er mer irriterende enn mennesker som alltid sier det korrekte, som alltid oppfører seg eksemplarisk, som aldri driter på draget, som elsker alt og alle og som hele tiden gjør alt fra hjertet? Jeg blir småkvalm. Irritert. Faktisk litt sint også. Hvor gøy hadde det ikke vært å se Chand svare humoristisk og ironisk, kanskje til og med litt spydig, på et av de mange teite spørsmålene Charlotte Thorstvedt klarte å fnise ut av seg i løpet av de laaaange fredagstimene når X-factor-showet stod på? Eller hvor gøy hadde det ikke vært å se Mette Hanekamhaug hoppe opp og ned mens hun ropte «aiiiiiaaaaaaiaaaaaia»? Eller Marit Breivik med den herlige arrogansen til Petter Northug? Åh, det hadde vært knall. Men neida. Alt skal være så ordentlig, så korrekt, så ydmykt. Så kjedelig. Blablabla. Right?