Da jeg så krysset lyse opp mot meg følte jeg en overveldende glede. Jeg lo, og ikke klarte jeg å slutte heller. Jeg tror faktisk jeg lo hele den dagen. Kaj også. Vi lo sammen. Denne gangen skulle det gå. Jeg skulle bli mamma.
Jeg skjønte at det kom til å bli litt slit i blant, slik alle fortalte meg. Lite nattesøvn og travle dager. Det var det de sa. Ingen av dem nevnte frykten. Ikke en eneste en nevnte nevnte hvor redd og engstelig man kan bli av å bli mamma. Ingen nevnte at jeg fra da av skulle reagere med tårer og hulk hver eneste gang jeg så triste nyheter på tv, spesielt om det var barn involvert. Ingen fortalte meg at jeg kom til å føle meg maktesløs, redd og forbanna for at jeg er uten evne til å kontrollere hva som kommer i fremtiden. Ingen fortalte meg at jeg skulle bli hysterisk engstelig over småting jeg ikke engang enset før.
Ingen fortalte meg noe av dette, og jeg forstår hvorfor. Man kan ikke forberede seg på disse overveldende følelsene. Plutselig er de der, og man blir tvunget til å takle dem. For meg, som har en tendens til å tenke for mye i blant, er det ikke så lett. Jeg ser inn i de store, blå øynene og kan ikke la være å tenke «hva skulle jeg gjort uten deg? Hva hadde jeg gjort om noe hadde hendt deg?» Herfra utvikler tankene seg. Eskalerer. Blir grusomme og deprimerende. Jeg ble fortalt at det ikke bare var lett å bli mor. Jeg ante virkelig ikke at det var på denne måten de mente det. Jeg ante ikke at det var sånn det føltes.
Heldigvis klarer jeg å brøyte meg vekk fra frykten mesteparten av tiden, og bare glede meg over det som er i dag. Nyte hvert eneste sekund med glede og lykke. Legge meg om kvelden og tenke at det ikke er mulig å elske Vilja mer enn jeg gjør nå, for så å våkne opp hver morgen med en følelse av at jo, det er faktisk det, og tenke at jeg sannelig må være en av verdens heldigste mennesker. Og det er jeg faktisk. På tross av denne enorme, uforberedte frykten.
