Nå skal jeg ta for meg en flau sak. En hverdagslig sak vi stakkars mennesker må gjennom. Dette er situasjoner jeg helst vil unngå. Jeg kan bruke en situasjon fra i dag som eksempel. I dag sa jeg hei til en person som gikk forbi meg. En bekjent. En slik bekjent man kanskje bare akkurat så vidt kjenner godt nok til å hilse på, men ikke mer. En bekjent jeg ikke stopper for å drøfte verdensproblemer med, men som jeg gir et høflig smil og et hei til. Høflig som jeg er sa jeg hei høyt og tydelig, men jeg fikk ikke noe svar tilbake. Personen hørte meg antagelig ikke. Enten det, eller så hadde ikke personen lyst til å hilse på meg. Jeg håper selvfølgelig på det første, hvis ikke har situasjonen gått fra flau til forstyrrende flau. Neida, jeg bare tuller. Så ille er det heldigvis ikke for min del.
Det som er så ekkelt med å si hei til en slik bekjent (en bekjent man så vidt kan kalle en bekjent), er akkurat dette. Hva om han/hun ikke svarer? Tenk om noen andre får med seg hele greia, og står og ler i et hjørne? Jeg får et slags ubehag i meg når dette skjer. Jeg blir ikke lett flau, men når det kommer til dette er jeg sikker på at jeg ligner en tomat under laget av foundation. Så ekkelt er det.

Siden jeg er så godt i gang med å fortelle disse ekle bekjent-situasjonene kan jeg vel kanskje også nevne situasjonene hvor man møter en bekjent som er så nærme grensa til ikke-bekjent at verken den bekjente eller jeg vet om vi skal hilse. Det resulterer i et svakt, usikkert og spinkelt hei da vi har passert hverandre med noen skritt. Jeg, som egentlig har en sterk stemme full av selvtillit, forvandles til ei lita mus. Dette er typen hei som akkurat er høyt nok til å høres av den bekjente og de nærmeste tilskuerne. Et hei som kan få enhver til å slippe hodet oppgitt ned på brystet, slå handa i panna og kjefte høylytt, men likevel lydløst, på seg selv. Eller er det bare jeg som går så drastisk til verks?

Dette med bekjente er ikke helt enkelt, og uansett hvor mye jeg bestemmer meg for hvordan jeg skal være mot bekjente…vel, jeg kan vel allerede nå innrømme at sjansen for at slike situasjoner aldri mer kommer til å oppstå er relativt liten. Det gjør de nok, desverre.

Nå skal jeg, som den fotballentusiasten jeg er, se champions league-finalen. Jeg må antagelig feste hendene med håndjern for å ikke bite av alle neglene som nå faktisk begynner å ligne på negler. Jeg blir oppriktig lei meg om United taper. Om du tror jeg er ironisk nå tar du feil. Jeg mener det. Nå skal jeg sette meg godt i sofaen, for så å hoppe opp av den jevnlig samtidig som jeg enten roper «Jaaaaaa!» eller «Neeeei!» Forhåpentligvis det første.>

Ja, det gjorde han. Bare se på bilde nummer en. Vi (altså meg, Tina og Malene) møtte Atle Antonsen på Nick Cave-konserten. Atle ble så glad for å se meg, og det var kjempekoselig! Han har lest bloggen min siden jeg begynte å blogge, og ville derfor gi meg et kyss. Bare se på bilde nummer en. Bilder sier mer enn tusen ord, sant? Vel, ikke i dette tilfellet.
Okei, så må jeg vel kanskje innrømme at han så absolutt ikke skulle kysse meg, og han har selvfølgelig ikke lest bloggen min heller. Nei, Atle skulle ikke til å kysse meg her, han kjefter. Atle var en surpomp. At han ikke har forståelse for at to fulle russ vil ha klem og bilde er uforståelig. Forståelse hadde han ikke. «Ja, det er derfor jeg er her, bare derfor! Jeg er her for å ta bilder med dere!» Han vile (utrolig nok) se og høre på konserten i stedet. Likevel. Det tar han cirka tredve sekunder, og det syns jeg virkelig han burde spandere på oss. Surpomp. Atle er mye morsommere på tv.

Konserten var forresten bra, men det ble kanskje litt for mye av det samme. Jeg har ikke hørt noe særlig mye på det nye albumet, og når en konsert består av nitti prosent med nye greier kan det lett bli litt…ensformig. Men, for all del. Nick Cave er en energisk, spennende og flink mann.
Det ble selvfølgelig litt shopping også, og jeg fant HM-kjolen jeg har lett så lenge etter! Jippi! Den er kul. Nå orker jeg ikke skrive mer, for ingenting av det jeg skriver blir særlig spennende eller underholdende i dag.

>

Siden jeg spurte dere om dere har god selvtillit, føler jeg nå for å svare på spørsmålet selv også. Ja, jeg har god selvtillit. Veldig god, faktisk. Jeg kjenner meg selv utrolig godt, så jeg har på en måte ikke så mye å være usikker på. Jeg vet hvem jeg er, og er fornøyd med det. Jeg orker ikke leve et helt liv og ønske at jeg er en annen. Det blir for…kjipt. Jeg har selvfølgelig feil og mangler som til tider irriterer meg, men sånn helt generelt er jeg rimelig fornøyd. Det kunne vært mye verre. Nå skal jeg ikke komme med eksempler, for det er slemt. Jeg er ikke slem.

Nå sitter jeg på båten på vei til Trondheim. Jeg sitter faktisk å skriver på det tidligere omtalte kåseriet. Kåseriet jeg egentlig skulle bli ferdig med i går, men på grunn av mangel på både konsentrasjon og skrivelyst sitter jeg her nå og tar et skippertak. Nok en gang. Det at jeg faktisk bare har ca. 40 % igjen av batteriet på pcn hjelper heller ikke. Stress, stress, stress. Det er min egen feil, både av den grunn at jeg har utsatt kåseriet veldig lenge, og at jeg snart ikke har batteri. Du skjønner, jeg skulle egentlig finne en plass med stikkontakt, men etter å ha stått opp og ned som en eller annen stirrende idiot i over et minutt ga jeg opp, og gjemte meg bakerst slik at ingen skulle tenke mer over hva i helvete jeg driver med. Så sånn går det. Drea på tur, allerede en suksess.

Skal til Oslo i morgen, så om dere ser meg enten i Trondheim eller i Oslo så får dere vinke til meg! Det hadde vært gøy. Tviler på at noen av dere kommer til å se meg, men hey. Det er lov å håpe. Nick Cave, here I come!
Nok en gang; ønsk meg både god tur og konsert, så får dere ha en fin sekstende mai.

Nå er det bare 36 % igjen av batteriet. Wræl!>

I går så jeg hitterværinger krype på alle fire. Ikke nok med det, men de gryntet, møet (fant ikke noe bedre ord for det kua sier, jeg. Husker det ikke for øyeblikket, og det er ikke i nærheten av å være viktig nok til å tenke mer på. Spesielt ikke i dag) og bæet. Altså; grynt, grynt, møøø, møøø og bæææ. Det var resultatet av en russefotballkamp som selvfølgelig endte med seier til Frøya. Det ble en ganske interessant kamp, med tanke på at den som scoret mål fikk gi et valgfritt handikap til en på det motsatte laget. Å se russ løpe rundt med en finger i øra og samtidig spille fotball var fascinerende. Tilbake til seieren. Nå skal ikke jeg skryte på meg at det var min fortjeneste, for det var det så absolutt ikke. Jeg kan ikke foball lenger, og det er trist. Jeg var god en gang. En gang i gamle dager. Bare vent. Jeg kommer tilbake. En gang frem i tid.

Bortsett fra å se hitterværinger krype, som forresten er snille, morsomme og faktisk ganske så kule beboere på naboøya, har jeg også drukket litt for mye. Litt for mye vil si at jeg har en dårlig dag i dag, noe jeg ikke er vant til. Jeg blir ikke fyllesyk. Sjelden, i allefall, men i dag var jeg faktisk såpass at jeg måtte ta et par paracet for å døyve kvalmen. Jeg mistenker at det har noe med den eksotiske blandingen av både øl, sprit og «heimert» å gjøre. Apropos hjemmebrent. Det er ingen myte at trøndere drikker hjemmebrent rett som det er. Det er sant, og jeg skjemmes. Snart er skinnvesten på plass, og snart vokser trønderbarten frrodig fra overleppa mi. Det er jeg sikker på.

Nå er jeg klar for å si ha det bra til hele russetida, jeg, og det allerede før sekstende og syttende mai. Jeg kommer garantert til å ha bedre russeånd i morgen, men for øyeblikket ligger russebuksa langt bort fra meg. Så langt vekk som overhodet mulig. I dag er som sagt ikke en god dag. Skal forresten på Nick Cave konsert i spektrum den sekstende, så om noen i Oslo vil ha med noen ekstra jenter på fest både sekstende og syttende, så blir vi gjerne med. Anyone? Det hadde vel vært kult, vel?>