Her er noe av det jeg kjøpte i København. Kjøpte mer også, men det får dere se senere. Shopping i Køben var utrolig morsomt, men skulle ønske jeg hadde en dag til å shoppe på. En dag er for lite. Jeg fant ikke noe av det jeg hadde planlagt å kjøpe. Det vil si jakke og sko. Jeg fant ikke Topshop heller. Trist. Skal heldigvis inn til Trondheim på lørdag, så da kan jeg kjøpe sko og jakke. Jeg trenger det. Forresten, kanskje på tide å bleike håret igjen? Det begynner å bli litt..gult.
nyeklr

Bilde 1: Kjole fra NewYorker. Tights fra HM.
Bilde 2: Singlett og lang genser fra HM.
Bilde 3: Kjole fra Indiska. Smykke fra NewYorker.
Bilde 4: Topp og skjerf fra NewYorker.

Må forresten bare nevne noe jeg glemte i forrige innlegg. Jeg elsker å se på mennesker på flyplasser. Har du lagt merke til at de fleste krummer ryggen når de går gjennom sikkerhetskontrollen? Akkurat som de er redde for å få noe i hodet. De går gjennom med bøyd rygg og senket hode i nervøsitet for at det skal pipe. Hvorfor gjør de det når de ikke har noe å frykte? Og om de har noe å frykte trenger de for all del ikke bøye ryggen og senke hodet. Det kommer ingenting fallende ned fra taket. Det piper. Rare mennesker.

>

(Overskrifta er på grunn av en Kaizersplakat som hang på Vega.)

Da har vi kommet oss hjem fra Køben. Jeg er trøtt, utmattet og sulten, så hvordan jeg skal klare å lage et godt innlegg nå aner jeg ikke. Jeg prøver likevel, for jeg er sikker på at om jeg utsetter det kommer det nok til å bli utsatt helt til i morgen – og det vil jeg ikke. At jeg er trøtt, utmattet og sulten er vel kanskje ikke det største problemet heller, faktisk. Det største problemet er hvordan jeg skal angripe dette innlegget. Det er virkelig vanskelig å skrive om en slik helg. Ikke for at den har vært så kjedelig at det ikke er noe å skrive om, men tvert i mot. Jeg er sikker på at innlegget kunne blitt så langt at bare jeg selv hadde gidda å lest hele, men jeg skal prøve å beherske det siden jeg gjerne ønsker andre besøkende enn meg selv.

Først må det sies at jeg har hatt min første vårdag. Været i Køben var fantastisk. Jeg gikk faktisk i t-skjorte hele dagen. Sol, varme og shopping er ikke akkurat så veldig ille, selv om føttene mine tidlig sa i fra om at de ikke ville være med på noen lang og hektisk dag. Føttene hadde selvsagt ikke noe de skulle ha sagt, og det ble en lang dag med mye gåing. Bilder av mine kjøp kommer i morgen.
På min første vårdag sier det seg (nesten) selv at soft-is er et must. Jeg og Kaj sto derfor i ei enormt lang kø for å få de etterlengta soft-isene våre. Vi var tydeligvis ikke de eneste som forbinder sol med soft-is. Legg spesielt merke til at jeg spiser soft-is med hele ansiktet. (Se nesen.)

kajogdrea
meriskbenhavndreaogkajmedis

Etter en lang dag med shopping ble det altså Kaizerskonsert. Jeg skal ikke skrive langt om dette, for det er faktisk umulig å beskrive Kaizerskonserter. Det var fantastisk bra, som alltid, og jeg må bare få sagt at Geoff Berner er utrolig bra som oppvarming. Morsom mann med morsom musikk. Så, over til Kaizers: det er faktisk rart at jeg har stemme igjen etter en slik konsert, men det har jeg altså. De åpna med Maskineri og avslutta med Die Polizei, og jeg tror jeg snakker helt sant om jeg sier at jeg sang nok for alle Kaizersfans som ikke var på konserten. Jeg gjorde i allefall mitt beste.

janovefinere
helgewoohookaizerskonsert
geirogjanoveyourturnjanoveogtnna

Bildene sier ikke nok om hvor fantastisk denne konsertopplevelsen var, men jeg filma heldigvis litt også. Lyden ble overraskende bra, noe som fikk meg til å irritere meg over at jeg ikke filma mer. Har planer om en liten, kort videoblogg, men da må jeg først få snudd filmen. Jeg filma nemlig feil vei. Noen som vet noe om dette?
Til så lenge kan dere misunne meg ved synet av disse bildene jeg tok med det nye kameraet mitt. Gud, hvor jeg savna speilreflekskameraet mitt, men bildene ble for all del ikke så verst. Mange av de ble faktisk ganske kule. Jeg skulle ønske jeg hadde pressekort. Jeg skulle ønske det var meg som løp både foran og bak scenen og trykket febrilsk på et speilreflekskamera. Jeg vil, jeg vil!


UPDATE: Jeg fant ut hvordan jeg roterer filmer. Jippi!

>

kjoooolleeeeeenejg vilhaFant denne kjolen på hm.com, men desverre ikke i shoppen. Hvor kan jeg få tak i denne kjolen? Jeg har skikkelig, skikkelig lyst på den. Se for deg denne kjolen med en tights og noen fine sommersko. Ååå, jeg vil ha den. Jeg skal finne den, men om du finner den før meg; kjøp den og send den til meg. Jeg betaler selvfølgelig.

Snart drar jeg til København. Eller, altså. Jeg drar til Trondheim i dag, Køben i morgentidlig. Kaizerskonsert og shopping; here I come! Gleder meg så utrolig mye, både til shoppinga og konserten. Skal selvfølgelig ta masse bilder! Gleder meg til å få testa kameraet på konserten også, skal få til noen bra bilder. Blogger selvfølgelig i løpet av helga. Blir ikke borte så lenge, akkurat.

Ønsk meg god tur!

>

blomstermedreammeFørst vil jeg bare innrømme at det ikke er internett som har ødelagt bildekvaliteten på dette bildet; det klarte jeg fint selv. Du skjønner, med nytt kamera og greier var jeg så oppspilt at jeg glemte å stille ned ISO-innstillinga før jeg tok bilder ute – og jeg oppdaga det selvfølgelig nå. Nå som jeg har lagt inn bildene og ligger henslengt på sofaen. Typisk. Vel, jeg gleder meg til det vokser mange fine, fargerike blomster ute. Da skal jeg ta nye bilder, og da skal jeg huske å stille inn kameraet helt rett. Det lover jeg meg selv.

Så, over til mottoet “Ut på tur, aldri sur”. Jeg og Kaj klarte den biten fint. Det var verre med Sala, som her på bildet sikler etter en katt. Jeg vet ikke helt om sur er det rette ordet akkurat, men hun var nok litt…ivrig? Litt…bøllete? Litt…irritert? Jeg vet ikke. Sala er en luring.
Apropos luring. Nå jeg bare fortelle en liten hundehistorie, og jeg lover at det er det siste jeg skal skrive om dyr på lenge. Sala er litt typisk blond og dum, egentlig. Litt lik meg får jeg høre, men jeg skjønner virkelig ikke hvorfor. Tilbake til historien: jeg og Sala var ute og jogget en dag for lenge siden, og vi jogget forbi bussplassen. Der sitter det et par mennesker og venter på bussen. Nysgjerrig som Sala er følger hun menneskene med blikket samtidig som hun løper videre. Det betyr at hun ikke ser helt hvor hun løper, så plutselig: PANG! Sala krasjet hodet inn i en stolpe. Hun satte seg på rompa og ristet forskrekket på hodet, før hun tok seg igjen og tasset videre. Jeg kunne ikke la være å legge merke til to fnisende tilskuere fra bussplassen.

Nok dyreprat. Forresten, når jeg tenker meg om; nok prat, rett og slett.
Skal bare (jeg heter Albert Åberg) fortelle litt om hvorfor jeg liker tentamener så godt som jeg faktisk gjør. Jeg liker tentamener på grunn av at tentamener = veldig korte dager. To-timersdager, for å være nøyaktig. Er det noe å ikke like? Hvilken levende, oppegående og smart person sier nei takk til en to-timersdag? Ikke jeg. Jeg sier hurra! Jeg sier jippi! (har tenkt mye over ordet “jippi” siden jeg skreiv det i forrige innlegg, og konklusjonen er at det er et utrolig rart ord. Jippi? Jeg syns det er litt rart.) Finnes det ingen politiker der ute som vil innføre tentamener hver dag? Om det gjør det så får du min stemme. Lett.>

Jeg ser skikkelig feilproposjonert ut på bildene. Det ser ut som jeg har superkorte føtter, men det har jeg altså ikke. Kameraet stod bare litt høyt – that's all. Egentlig er disse bildene med bare for å vise det nye dongeriskjørtet mitt. Kjøpt i forrige uke. Så nå vet du det.
Jeg har på:
Genser fra Cubus.
Vest fra La Redoute. [besøk gjerne butikken! Se til høyre på bloggen min. Der er det et bilde du kan trykke på.]Dongeriskjørt fra In Wear.
Leggiser fra La Redoute.
Sko: trenger jeg vel ikke gjenta fler ganger. JA, jeg skal kjøpe meg nye sko i København i helga.

djeeeeeea djeeeanrme

I dag har jeg vært hos fysioterpapeuten (haha, tydeligvis ikke et lett ord det der. FYSIOTERAPEUTEN. Der. Nå ble det rett.). Det var jeg og en gjeng med gamle, glade og snakkesalige damer der. Damer som pjattet i vei om sola, våren, været generelt og smertene. Alle smertene. De gamle damene satt på benker rundt omkring og snakket med hverandre, og viste aldeles ingen tegn til å avbryte den særdeles viktige samtalen om værvarselet minst fem dager frem i tid, selv om fysioterapeuten stadig gjorde tegn på å få oppmerksomheten deres. De minnet meg om fjortiser som prøvde å snike seg unna leksene i mattetimen, bare at disse damene prøvde å snike seg unna treningen. De var litt søte, egentlig. Jeg derimot, jeg prøvde ikke å snike meg unna noe av treningen, noe som resulterte i en stykk sliten fot. Så nå sitter jeg altså her og ser på Waschera, verdens dårligste underholdningsprogram. Jeg slår av nå. Teitere humor har jeg nok aldri sett maken til. Nei, se der. Jeg slapp å slå av, det slutta av seg selv. Jippi! (Jippi? Er det noen som bruker det ordet lenger?)>

Kaffe og PacManKake. Farlig fælt og farlig godt. Dette er to av mine fiender. Gulkaken (her i PacMan-form) er min fiende på grunn av den utrolig gode smaken. Når det kommer til denne kaka er jeg kakemonster. Skikkelig kakemonster. Kaffe derimot. Jeg er absolutt ikke noe kaffemonster. Jeg hater kaffe. Jeg blir aldri voksen nok til å like kaffe, selv om jeg febrilsk prøvde å presse i meg en kopp da jeg var fjorten, bare for å virke voksen. Utrolig dumt gjort. Tror jeg var kvalm i flere timer etterpå. Jeg hater kaffe. Jeg hater iskaffe. Jeg skal aldri lære meg å drikke kaffe, og jeg skal aldri presse i meg en kopp bare for å virke voksen igjen. Aldri.

Hva av mat liker du kjempegodt? Hva liker du absolutt ikke?
kaffeogkake1234

Forresten. Jeg bil bruke dette ellers så fine blogginnlegget, med bilde av kake og greier, til å ytre noen meninger. Siden jeg er så godt i gang med å fortelle at jeg ikke liker kaffe har jeg bestemt meg for å fortelle om fler ting jeg ikke liker. Ting som irriterer meg smått. (jeg irriterer meg aldri stort over småting, men jeg kan irritere meg smått over dem. Det er da lov?)
For det første: jeg liker ikke å få kommentarer som ikke har noe med bloggen min eller innlegget å gjøre. Om du skal skrive “takk for kommentaren” eller noe lignende kan du for guds skyld skrive det i din egen blogg (da får du fler kommentarer også, tenk på det.) Slike kommentarer blir slettet på min blogg. Om du ikke finner noe du syns er bra nok til å kommentere på bloggen min skal du få slippe. Ingen kommenteringstvang her. (Føler meg litt slem nå, så jeg må nesten si unnskyld i parentes. Unnskyld. Det er ikke meningen å virke kvass.)
Jeg svarer altså på spørsmål jeg får i mitt eget kommentarfelt, for det ønsker jeg at andre skal gjøre. Da må dere dessuten komme tilbake til bloggen min for å få svar. Det er vel ikke så dumt. Markedsføring, dere. Markedsføring.
For det andre. Jeg liker ikke overlegne bloggere. Jeg liker ikke bloggere som forventer å få kommentarer når de ikke kommenterer på noen blogger selv. Svelg stoltheten deres, vær så snill. Du blir ikke mindre stjerne av å gi en kommentar eller to. Det tar det to sekunder å skrive en liten kommentar, og kanskje to til for å poste den. Det har du vel tid til?
For det tredje. Ikke overdriv videoblogginga. Videoblogger trekker selvfølgelig fler lesere, men om du poster fem hver dag mister du nok den virkningen. Man skal ha noe å glede seg til, ikke sant?

>

djeasinI dag har jeg spist fruktsalat (den var forresten fantastisk god), svart på masse spørsmål og nå tenker jeg på selvmord. Fruktsalat og selvmords-
tanker er vel kanskje to ting som ikke hører helt sammen, og før du blir skikkelig redd for at jeg er manisk depressiv må jeg bare si at jeg ikke har selvmordstanker. Ikke i den forstand som det kanskje kan høres ut som. Jeg har aldri hatt selvmordstanker av formen “jeg ønsker å ta mitt eget liv”. Det er ikke slike selvmordstanker jeg sikter til. Det nærmeste jeg kommer er uforståeligheten jeg har til det hele. Jeg skjønner ikke hvordan noe kan oppleves så sterkt at man ikke lenger har noe å leve for. Jeg skjønner ikke hvordan og hvorfor noen skulle ville velge å avslutte noe som så vidt har begynt. Noe som i mine øyne er alt. I mine øyne er livet alt. I mine øyne finnes det ikke noe etterpå. Det finnes ingenting bedre å komme til. Det finnes heller ingen knapp og heller ingen alarm fra en vekkerklokke som kan ringe livet tilbake som man er vant til på en vanlig mandagsmorgen. Jeg skjønner ikke hvordan noen våger å ta en slik avgjørelse i løpet av et tidelssekund. Så impulsivt kan det skje. Jeg skjønner det ikke.

Kanskje passer ikke fruktsalat og selvmordstanker så dårlig sammen likevel. I det ene øyeblikket kan man sitte og kose seg med fruktsalat; i det neste kan man være borte fra verden. Borte fra livet. Så impulsivt kan man bestemme seg for å stoppe å leve. Og for hva? For at noe går en i mot? Jeg skjønner det ikke.

Grunnen til at jeg plutselig begynte å tenke på dette med selvmord var et spørsmål jeg ble stilt i spørrerunden min. En eller annen spurte om hva som er min største frykt. Min største frykt er uten tvil å dø, eller at noen rundt meg skal dø. Jeg er livredd for døden. Virkelig livredd. Jeg er faktisk så redd for å dø at jeg ofte er sikker på at bilen jeg sitter i kommer til å krasje. Jeg tenker ikke sånn om fly når jeg tenker meg om. Det er vel kanskje ikke så rart heller. Sjansen for å dø i en bil er nok utrolig mye større enn sjansen for å dø i et fly.  Uansett. Her sitter jeg og er så redd for å dø at jeg ofte ser for meg utallige måter jeg uheldigvis kan komme til å dø på, så finnes det mange der ute som ikke er reddere enn at de klarer å ta sitt eget liv? Jeg skjønner det ikke.

Jeg er livredd for å dø. Jeg får fremdeles disse tankene jeg hadde som barn. Tankene hvor jeg levde meg så godt inn i hvordan det må være å dø, og hvordan man ikke lenger er noe, at jeg måtte løpe til mamma og pappas soverom for å gråte litt. For å søke trøst. For å få høre “så, så, det går så bra, så:” Jeg får fremdeles disse ekle, ubeskrivelige følelsene av hvordan det må være å sove evig uten så lite som en eneste drøm, men de trøstende ordene har forlengst blitt ubrukelige.>

Overskrifta høres kanskje ganske så arrogant og selvsentrert ut, kanskje også med et snev av primadonnanykker, men det er for all del ikke sånn det er ment. Jeg prøver ikke å høres viktig ut. Jeg bare lurer på om hvor mye du vet om meg? Egentlig ikke så mye? Nei, tenkte meg det. Du vet selvfølgelig at jeg nettopp har vært med i en musikal gjennom skolen, at jeg liker vannmelon, kakao og druer, og at jeg nettopp har klipt håret mitt og er fornøyd med det som det er nå. Du vet også at jeg er svært nysgjerrig på å teste om ting stemmer, som for eksempel dette med Lanosåpa. Ja, dette vet du om meg. Er det nok? Føler du at du kjenner meg? Føler du at du har fått et inntrykk av hvordan jeg er, og sånn er det, uansett hva jeg sier? Er det ingenting mer du lurer på? Er det absolutt ingenting annet du vil vite om meg enn dette? Jeg har ikke en profiltekst på høyre side av bloggen en gang. Ingen plass hvor jeg beskriver meg selv med tusenvis av ord. Vel, har du sjansen. Det er ikke ofte du får en sjanse som dette.

Mange spørsmål fra min side nå, og jeg mener selvfølgelig ikke at du skal svare på alle. Jeg forventer ikke at du svarer på noen av dem faktisk, men om du plutselig kommer på mange ting du bare må vite om meg i denne skrivende (i ditt tilfelle: lesende) stund, så vil jeg gjerne at du spør meg i kommentarfeltet nedenfor her. Om du ikke har forstått hvor jeg vil hen med alt dette; dette er et patetisk forsøk på en liten spørrerunde. En spørrerunde hvor du kan spørre om hva du vil, bare det handler om meg. Hva du vil. (Så ble kanskje overskrifta litt arrogant, selvsentrert og med et snev av primadonnanykker likevel. Beklager.)
Jeg svarer selvfølgelig på alle (forhåpentligvis MANGE) spørsmål i eget innlegg.


UPDATE:
Jeg svarer i kommentarfeltet i stedet. Et svarsinnlegg ville tatt all plassen på bloggen min, og ville dessuten ikke sett særlig pent ut. Jeg dropper altså svarsinnlegg, og poster svarene her. Ikke bli sinna.>

annececiliedjeaogandrea

Da er altså musikalen ferdig. Helt ferdig. Det er faktisk litt trist, selv om jeg fra nå av ikke har lange onsdager på skolen lenger. Nå slutter jeg tidlig på onsdager, og godt skal vel det bli. Likevel er det trist. Jeg vil opptre mer! Det var morsomt. Trodde ikke jeg var av typen “jeg-syns-det-er-morsomt-å-stå-på-en-scene”, men det er jeg altså. Se, jeg har til og med lært noe om meg selv! Ikke ille.

Her kommer bilder fra festen. Jeg var der visstnok ikke så veldig lenge, men lenge nok til å ta mange, mange bilder. Og, om du skulle være interessert i å se deler av musikalen kan du bare trykke her. Jeg er med på alle scenene.Først kan du se meg ganske langt til venstre. Så kan du se meg danse litt bak der, og du kan også se meg stå helt til høyre på slutten. Jeg har på dongeriskjørt, svart gensergreie, converse og svart caps. Feel free til å kommentere dansinga mi! Jeg er flink.

>

musikal12Dette bildet er egentlig ikke så skummelt som det ser ut til. Jeg blir ikke torturert, og det er heller ingen del av musikalen. Neida, det har seg slik at jeg har blitt utrolig stiv i nakken i løpet av denne lange musikaluka, og Malene har magiske fingre. En stiv nakke + magiske fingre = smerte. God smerte, selv om det kanskje ikke ser slik ut. Lasersverdet? Det har seg slik at June (fotografen. Du kan finne hennes blogg om du trykker her) og resten av gjengen som kunne høre mine smerteshyl, ble litt bekymra for hva som egentlig foregikk bak kulissene (vi var faktisk bak kulissene.) Malene fikk raskt tak i et lasersverd og vips! Hele greia så ut som en torturscene fra Star Wars. Rart hva massasje kan føre til.

Nå som jeg er så godt i gang med kjedelig musikalprat føler jeg for å fortelle litt om musikalpremieren også. Jeg ble faktisk kvitt min uhelbredelige scenedysleksi, som viste seg og ikke være så uhelbredelig alikevel, og alt gikk faktisk helt greit. Nesten. Jeg endte opp på scenen med en genser både feil vei og på vranga, men det var vel nesten det eneste som gikk galt. Slik kan det lett gå når man skal skifte kostyme på et halvt minutt. Det er ikke alltid like lett, speielt ikke når tightsen ikke vil samarbeide. Jeg må, på tross av den uheldige gensersituasjonen, konkludere med at hele greia gikk fantastisk godt. Vi var flinke.

Kjedelig innlegg? Sorry. FORRESTEN: Musikalen heter We Will Rock You, bygget på Queensanger. Mye bra musikk! Skal se om jeg får til en “Behind the scenes”- film også. Om den blir interessant nok til å blit sett, selvfølgelig.>